Følgende er en oversettelse av statsminister Binyamin Netanyahus tale under den 81. generalforsamlingen i FN i New York 24. september 2026, utgitt av statsministerens kontor. Det er lett redigert for stil.
«Herr president,
Før jeg begynner, bare en rask kunngjøring:
Hvis det er noen andre moralske feiginger som ennå ikke har forlatt denne salen – vær så snill å gjøre det nå. Tusen takk.
Mine damer og herrer,
For fjorten år siden sto jeg på denne talerstolen og trakk en rød linje.
Jeg lovet å hindre Irans morderiske diktatur i å utvikle atombomber, kjernevåpen rettet mot å ødelegge Israel, kjernevåpen som kunne true hele verden.
Det er nøyaktig det vi gjorde.
Nå vil jeg si noe som kanskje overrasker dere.
Å ødelegge Irans kjernefysiske anlegg var vanskelig. Det var svært vanskelig å gjøre. Men for meg var det en av de enkleste beslutningene jeg noensinne har måttet ta som statsminister. For hvis vi ikke hadde gjort det, ville vi alle vært døde.
Nå, vil dere høre den ultimate ironien?
Ved å forsvare seg selv forsvarer Israel også mange av landene hvis delegater nettopp forlot denne salen!
Faktisk vil jeg at dere skal vite at mange av deres ledere til og med takker oss privat for å ha tatt ut Irans atomvåpen.
Det er vanskelig å forestille seg mer sinnssyk hykleri, men det er nøyaktig det det er.
Dette er ikke første gang vi sto overfor trusselen om utslettelse.
Den 5. juni 1967 var Israel omringet av fiender som åpent sverget å ødelegge oss.
Vi var ikke da i Judea og Samaria, hjertet av det jødiske folkets historiske hjemland. Vi var ikke i Gaza. Vi var ikke på Golanhøydene.
Og herr al-Sharaa, du bør vite at jødene har vært på Golanhøydene siden Moses’ dager. Du kan lese det i Bibelen.
På den tiden, på kvelden før Seksdagerskrigen i 1967, var vi ikke på noen av disse stedene. Vi var på en bitte liten landstripe – vi er det fortsatt – som tilsvarer omtrent én tredjedel av én prosent av hele den arabiske verdens landareal.
Likevel anklager de Israel for kolonialisme. Noe kolonialisme.
Og hvem anklager oss? Blant dem er folk i Storbritannia og Frankrike. For Guds skyld, de oppfant begrepet. Koloniene deres strakte seg over hele kloden.
Kolonialisme… Gi oss en pause… Enda en løgn.
Likevel, på den tiden, på denne lille flekken av jorden, ingen Vestbredden, ingen Gaza, ingen Golanhøyder, bare selve overlevelsen til denne ene og eneste jødiske staten, for det er dette konflikten handler om. Det handler ikke om territorier; det handler om en jødisk stat innenfor hvilke grenser som helst. Og likevel, på den tiden, ble vi truet med utslettelse av tre arabiske hærer som var i ferd med å invadere oss.
Vet dere hva israelere gjorde på den tiden? De gravde massegraver i forventning om tusenvis og atter tusenvis av ofre. I forventning om å begrave våre døde.
På den tiden var jeg en israelsk videregåendeelev i Philadelphia.
Fem dager før krigen brøt ut, fløy jeg tilbake til Israel.
Jeg fant et land i total blackout.
Israel forberedte seg på støtet.
Jeg fløy tilbake for å se min bror Jonathan, Yoni.
Han var en 21 år gammel fallskjermoffiser. Og som resten av hæren var hans enhet allerede mobilisert. Jeg dro for å finne ham. Jeg ble fortalt at fallskjermsoldatene var i leirer i frukthagene, appelsinlundene rundt Ramle. Så jeg dro dit og spurte noen soldater: «Vet dere hvor Yoni Netanyahu er?» «Nei.» Så sa en fyr: «Å, du mener den unge fyren? Ja, han er i neste lund.»
Så jeg gikk dit, og plutselig, ved enden av en lang rekke trær, så jeg min bror.
Han var totalt sjokkert over å se meg.
«Bibi,» sa han, «hva gjør du her?»
Vi løp, vi klemte hverandre.
Over en kopp improvisert militærkaffe stilte jeg ham spørsmålet som lå meg på hjertet, spørsmålet som lå alle på hjertet.
«Så, Yoni,» sa jeg, «hva kommer til å skje?»
Han pause. Og så sa han noe jeg aldri vil glemme.
«Vi kommer til å vinne,» sa han. «Vi har ikke noe annet valg.»
Jeg husker de ordene som om det var i går.
Vi kommer til å vinne. Vi har ikke noe annet valg.
Og så gjorde vi det.
Ni år senere kapret palestinske terrorister et passasjerfly på vei til Israel. De tok det til Entebbe i Uganda.
Som nazistene plukket terroristene ut de jødiske passasjerene – menn, kvinner, barn, spedbarn. De truet med å drepe dem alle hvis Israel ikke løslot palestinske terrorister.
Og så, den 4. juli 1976, USA’s 200-årsjubileum, i et av de mest dramatiske redningsoppdragene i moderne tid, ledet Yoni sine tapre soldater til hjertet av Afrika.
Mirakuløst reddet de 103 jødiske gisler og brakte dem alle hjem, hver eneste en.
Min bror, sjefen for stormtroppen, var den eneste soldaten som ble drept i dette oppdraget.
Jeg vil takke Uganda igjen for nylig å ha reist en statue av Yoni på stedet der han falt.
Mine venner,
Yonis ord er like sanne i dag som de var for mer enn et halvt århundre siden.
Vi kommer til å vinne. Vi har ikke noe annet valg.
Aldri ble dette demonstrert tydeligere enn 7. oktober 2023 – den mørkeste dagen i Israels historie.
På den forferdelige dagen stormet tusenvis av palestinske terrorister inn i Israel fra Gaza.
Jeg vil at dere skal vite at det ikke var en eneste israeler i Gaza på den tiden. Ikke en sivil, ikke en soldat. Ikke én!
Det spilte ingen rolle i det hele tatt.
Hamas-terroristene begikk den verste slaktingen av jøder siden Holocaust.
De gikk fra hus til hus og skjøt israelske sivile på kloss hold. De gjorde det med djevelsk glede. Med sadistisk glede livestreamet de mens de myrdet.
Og hvem myrdet de? Akkurat de israelerne – naboene deres – som ga dem jobber, som hentet palestinske barn ved Gazas grense og kjørte dem til israelske sykehus for kreftbehandling, og så kjørte dem tilbake.
Kan dere forestille dere slik monstrøsitet?
Disse Hamas-monsterne slaktet Holocaust-overlevende. De brente spedbarn levende foran foreldrene. De halshugget våre menn. De voldtok våre kvinner brutalt, og så myrdet de dem.
Til sammen slaktet de 1200 israelere den dagen.
Jeg vil gi dere en idé om hva dette betyr for et land med 10 millioner innbyggere. Proporsjonalt tilsvarer dette 40 000 uskyldige amerikanere slaktet på under 24 timer. Det er 16 ganger 11. september. Seksten 11. september som skjedde ikke så langt herfra.
På den mørkeste av dager forventet fiendene våre at vi skulle kollapse.
Vel, vi kollapset ikke. I stedet reiste vi oss og kjempet som løver.
I de siste tre årene har våre heroiske soldater kjempet dag ut og dag inn i en krig på syv fronter!
Kjenner dere noe annet land på størrelse med New Jersey som er i stand til å kjempe en krig på syv fronter? Og i tre år?
Syv fronter: Hamas, Hizbollah, huthiene, Iran, militser i Irak, militser i Syria, palestinske terrorister i Judea og Samaria. De sluttet seg alle sammen for å utslette oss fra jordens overflate.
De mislyktes.
For i stedet for å kollapse, ga vi dem alle knusende slag.
Sammen med våre store amerikanske venner knuste vi Irans hær, marine, luftforsvar og kjernefysiske anlegg.
Israel hamret Hamas. Vi banket Hizbollah.
Husker dere personsøkerne? Vel, jeg kan fortelle dere dette: Hizbollah husker dem helt sikkert.
Gjett hva som skjedde med hoveddelen av Hizbollahs enorme arsenal på 150 000 ballistiske missiler og raketter, alle rettet mot våre sivile?
De er borte.
Hizbollahs ledere – døde. Deres ånd – knust.
Erketerroristene, de verste massemorderne på jorden, som ikke bare dreper israelere, dreper amerikanere, dreper briter, dreper borgere av dusinvis av land – Khamenei, Deif, Sinwar, Haniyeh og Nasrallah – og tusenvis av andre terrorister som søkte å ødelegge oss – de er alle borte også.
De gjenværende terroristene prøver desperat å samle seg igjen. Hver dag prøver de å myrde vårt folk.
Og særlig prøver de å myrde vårt folk i vårt historiske hjemland, i Judea. Forresten, det er der ordet jøde kommer fra. Judea – det er vårt land. De prøver å myrde oss, tusenvis av forsøk per år mot familier, fredelige familier som kjører langs veiene. De skyter på gravide kvinner; de skyter hele familier.
Selvfølgelig dekkes ingenting av dette i internasjonal presse eller på sosiale medier. Ingenting av det. Det de dekker er en håndfull ungdomskriminelle, rundt 150 i antall, som kaster stein, som hogger ned oliventrær. Av og til tenner de noen bål. Jeg tåler ikke det. Jeg vil ikke tolerere vigilantevirksomhet. Vi er et rettsstat. Så vi setter Shin Bet på dem. Men det er det de kaller bosetervold. Og antallet ofre i året? Kanskje to eller tre. I hele den tiden dette har blitt diskutert, kanskje to eller tre døde. Sammenlignet med de tusenvis av terrorangrep mot de fredelige bosetterne, ærlige mennesker, lovlydige mennesker. For en forvrengning. Det er en besettelse. Jeg hører denne diskusjonen her? Ledere av land snakker seriøst om det. Og de sier det med slik viktighet. «Vi tåler ikke bosetervold.» Dere vet ikke hva dere snakker om.
Og hør, for to dager siden… Jeg sier dette til min kollega Emmanuel Macron. For to dager siden, tre dager siden, ble en fransk borger, Netanel Shukrun, far til seks, skutt ned da han besøkte en kilde med sin 16 år gamle sønn. Og en Hamas-terrorist i Judea og Samaria kommer og skyter på kloss hold mot ham. Og de siste ordene han ytret: «Flykt, flykt, sønn. Redd deg selv.»
Det var for tre dager siden. For to dager siden, i Judea og Samaria, ble en reserveoffiser, en reservesoldat, Neria Leiter, slått ned av en palestinsk terrorist. Han kjemper nå for livet på et sykehus i Jerusalem.
Jeg besøkte familien like før jeg gikk om bord i flyet for å komme hit.
Neria, far til fire, er sønn av Yechiel Leiter, vår strålende ambassadør til USA.
For tre år siden ble Yechiels eldste sønn, Moshe, far til seks, drept mens han ryddet en minesatt bygning i Gaza.
Yechiel, min bror, din smerte er umålelig.
Hele Israels folk, og mange utenfor Israel, ber for Nerias liv.
Men til tross for smerten, til tross for smerten, gir vi ikke etter.
I et nylig innlegg før han ble angrepet, skrev Neria dette: «Vi har ikke noe annet land. Det er et privilegium å forsvare det.»
Til Neria, og til alle Israels helter, lover jeg et hellig løfte:
Deres offer skal ikke være forgjeves. Vi vil fortsette å forsvare vår stat. Vi vil fortsette å vinne. Fordi vi ikke har noe annet valg.
I denne kampen mot barbarene har vi ikke hatt noen større partner enn president Trump.
Jeg takker ham for hans modige lederskap. Han konfronterte motig en enorm fare for Amerika, Israel og verden.
For tiår siden forsto han at hvis de fanatiske ayatollahene som roper «Død over Amerika! Død over Israel!» ble stående uimotsagt, ville de til slutt gjennomføre sine vanvittige fantasier.
Så Israel og Amerika handlet sammen ikke bare for å beskytte oss selv, men for å redde sivilisasjonen.
Modige amerikanske piloter sammen med modige israelske piloter fløy felles oppdrag over Irans himmel.
Amerika og Israel arbeidet også sammen for å bringe tilbake våre gjenværende gisler.
Vi brakte tilbake hver eneste en av dem.
Dere spør, hvorfor vinner vi?
Yoni sa det enkelt. Vi har ikke noe annet valg.
Gjennom denne lange krigen vaklet aldri vårt mål: Å vinne!
Å vinne med urokkelig besluttsomhet. Å vinne med ubøyelig mot. Fordi dette er Israel.
Ett folk som kjemper for én fremtid.
Venstre og høyre. Unge og gamle. Religiøse og sekulære.
Har vi våre forskjeller?
Selvfølgelig har vi det. Hvem har ikke det?
Men i de kritiske øyeblikkene, de øyeblikkene som former vår skjebne, står vi sammen, fordi det som forener oss er så mye sterkere: vår historie, våre verdier, vårt mot.
Motet til vårt tapre folk som tålte 1000 massive ballistiske missiler som Iran sendte ned over våre byer, over våre sivile.
Mine damer og herrer,
Dere sitter her, i FNs generalforsamlingssal. Vet dere hva ett tonn, bare ett, ett-tonns ballistisk missil ville gjort hvis det traff dette stedet? Det ville utslettet hele komplekset. Faktisk ville to slike missiler utslettet FN.
Så dere kan forestille dere, tenk på tusen gigantiske missiler som faller fra himmelen over deres byer, over deres hjem.
Jeg hyller motet til Israels folk. Jeg hyller motet til våre tapre soldater – jøder, kristne, drusere, muslimer. Verdens mest moralske hær, IDF.
I tre år har de tappert kjempet en krig på syv fronter.
Men det er en åttende front i denne krigen. Det er krigen for sannheten.
Den føres i verdens media, og mest ondartet, i sosiale medier.
Flere utenlandske land har brukt utallige milliarder på å spre løgner om mitt land.
Den første til å gjøre det var Qatar.
For tiår siden begynte de massivt å finansiere amerikanske universiteter og giftige medier som Al Jazeera. De gjorde det samme i Europa, forresten.
Målet deres var klart. Hjernevaske unge sinn til å hate Israel, hate Amerika og hate Vesten.
Dette er det samme Qatar som huser Hamas-slakterne fra 7. oktober.
Det siste landet som har blitt en superspreder av antisemittiske løgner er Tyrkia. (Recep Tayyip) Erdoğan er en tyrann som også huser Hamas’ terrorledere.
Han har myrdet tusenvis av kurdiske sivile. Han benekter det armenske folkemordet. Han fengsler journalister og opposisjonsledere. Faktisk tror jeg han har verdensrekorden på dette, og det er en tøff konkurranse. Men jeg tror han er nummer én.
Han okkuperer ulovlig Nord-Kypros, et EU-medlem, og han overtrer jevnlig mot Hellas, et NATO-medlem.
Nå vil han overta Syria.
Det er ikke overraskende, fordi han krever Israels ødeleggelse nesten hver eneste dag. Han sier at han skal bli hersker over Jerusalem.
Nei, herr. Det vil du ikke. Dette er vårt land, vår by, vår evige hovedstad.
Tyranner over hele verden søker å true oss; de søker å undergrave vår besluttsomhet med sin løgnkampanje.
Men til slutt, som på den militære slagmarken, vil det jødiske folket seire.
Det vil ta tid. Det vil ta tid å overvinne løgnene. Det vil ta tid før verden erkjenner det som er så åpenbart å se. At Hamas brukte palestinske sivile som menneskeskjold. At de brukte sykehus, skoler og moskeer som terrorhovedkvarter. At de stjal mye av maten vi slapp inn i Gaza.
Mens Hamas gjorde alt mulig for å holde palestinske sivile i fare, ofte med pistol mot hodet, gjorde Israel alt mulig for å få dem ut av fare.
Vi sendte millioner av tekstmeldinger som advarte sivile om å forlate kampsoner.
Vi ringte millioner av telefonsamtaler.
Vi slapp millioner av flygeblader.
Jeg vil stille dere noen spørsmål. Hvilket folkemordsregime gir en million poliovaksiner til fiendens befolkning? Hvilket folkemordsregime muliggjør distribusjon av to millioner tonn mat inn i Gaza? Det er ett tonn per person.
Å anklage Israel for folkemord er århundrets største løgn.
Hvis dere vil vite hvor stor en løgn det er, hvis dere vil vite hvor absurd dette er, hør på oberst John Spencer. Han er leder for studier av urbane krigføring ved West Point. Han regnes som verdens fremste ekspert på urbane kriger.
Jeg tror han er med oss i dag.
Oberst Spencer har studert hver urbane krig fra antikken til moderne tid, fra antikkens Hellas til Mosul til Gaza.
Her er hva oberst Spencer sier: «Israel har gjort mer for å forhindre sivile tap i krig enn noen annen militærstyrke i historien.»
Vi har tatt utallige skritt for å beskytte sivilbefolkningen. Er dette folkemord? Selvfølgelig ikke. Det er det motsatte av folkemord.
Så til alle som sprer disse løgnene om mitt land og om våre tapre soldater, enten de sitter i denne salen eller på kontoret til den antisemittiske ordføreren i New York City, sier jeg dette:
Skam dere.
Skam dere for å forvrenge fakta.
Skam dere for å snu offer og angriper.
Skam dere for å spytte i ansiktet på sannheten.
Herr Mamdani, siden du ble valgt til ordfører i denne byen, føler mange jøder seg ikke lenger trygge i New York. De snakker med meg. De forteller meg. Dette er ikke byen vi husker. Den endret seg så raskt.
Det er ikke rart.
Du har rost kriminelle dømt for å støtte Hamas.
Du regner som venner folk som Hassan Piker, som sa at Amerika fortjente 11. september.
«Amerika fortjente 11. september.» Noen venner du har.
Du inviterer hjem en palestinsk journalist som filmet Hamas-terrorister som slo og torturerte israelske gisler, og som senere innrømmet at han nektet å publisere videoene for å beskytte – dere gjettet det – terroristene!
Din kone likte et innlegg som roste massakren 7. oktober.
Hun likte et annet innlegg som sa at Tel Aviv ikke burde eksistere.
Du nektet å fordømme noe av det.
Du anklager Israel falskt og gjentatte ganger for folkemord.
Herr Mamdani, du prøvde å stoppe meg fra å komme hit; du prøvde å tie meg. Du kan ikke tie meg. Du kan ikke tie sannheten.
Og her er den enkle sannheten.
Israel begikk ikke folkemord. Israel forhindret folkemord.
Og det er nøyaktig det herr Mamdanis Hamas-venner ville ha gjort mot oss hvis vi ikke hadde stoppet dem. De ville ha drept hver eneste en av oss.
Løgnene du og andre antisemitter sprer om jødene og den jødiske staten har reelle konsekvenser.
I New York trues jøder på vei til synagogen. Jøder har blitt knivstukket på gatene. Jøder demoniseres. De blir målrettet bare for å være jøder.
Jøder har blitt myrdet i Sydney, Manchester, Montreal, Boulder i Colorado.
De har blitt angrepet i Los Angeles, London, Paris, Berlin, Washington D.C.
Verdens antisemitter vil skremme vårt folk.
Jeg har nyheter til dem.
Dagene da jøder var forsvarsløse ofre som ble ført til slaktebenken, de dagene er over!
I dag har vi en stat. I dag har vi en hær. I dag har vi et folk som er klare og villige til å forsvare oss selv.
Så i dag har jeg ett budskap til jøder over hele verden: Løft hodet høyt. Vær stolte. Vær selvsikre. La dere ikke skremme. Stå opp.
Og for alle andre som vil forsvare sannhet og rettferdighet, slutt dere til oss i å stå opp mot barbarene som truer vår felles sivilisasjon.
Men jeg må være ærlig med dere. Ikke alle står opp. Vi så det. For i motsetning til Israel er det noen, og sist, særlig i Vest-Europa, som har valgt å ikke stå opp.
Lederne i disse landene har valgt å gi etter for de antisemittiske mobbene.
De har valgt svakhet. De har valgt ettergivenhet.
Vi kan ikke unngå den triste sannheten foran oss.
Mange i den frie verden er redde for å forsvare friheten.
Jeg spør dem: hva vil denne fremtiden, hva vil denne atferden, hva vil verden holde for dere?
Demokratiets brorskap eller Det muslimske brorskap?
Hvor lang tid vil det ta før dere ser at disse fanatiske jihadistene kveler deres vannveier, deres energiforsyning, deres økonomiske livslinje?
Jeg kan forsikre dere, mine damer og herrer, vi i Israel venter ikke på at andre skal våkne fra sin moralske slummer.
Vi går videre. Vi griper fremtiden. Vi pionerer utrolige utviklinger innen helse, landbruk, kunstig intelligens – «overlegen intelligens». Og vi bringer disse fantastiske innovasjonene til hele menneskeheten.
Israel har aldri vært sterkere.
Vi er ikke redde, men jeg skal fortelle dere hvem som er redd.
Tyrannene i Teheran. Det er de.
Vet dere hva de er mest redde for? Sitt eget folk.
Det tapre iranske folket som har ofret så mye så lenge.
Det iranske regimet er særlig redd når folket deres har dette. Dette er en kommunikasjonsenhet, Starlink, som lar folk få tilgang til sannhet, utøve valg og utøve tankefrihet og ytringsfrihet.
Derfor bruker det iranske regimet milliarder av dollar på å sensurere internett.
Herr president, jeg kommer til å la denne enheten ligge hos deg slik at du kan gi den til den iranske delegasjonen, så når de uunngåelig deserterer, vil også de fritt kunne fortelle sin historie på sosiale medier.
Til demonstrantene utenfor, til de hyklerske delegatene som forlot denne salen, spør jeg:
Hvor var dere da de iranske tyrannene slaktet og lemlestet titusenvis av ubevæpnede iranske sivile? Da de slaktet og lemlestet tusenvis av sitt eget folk? Hvor var dere?
Organiserte dere massedemonstrasjoner? Sultestreiker?
Demonstrerte dere utenfor Irans FN-misjon?
Talte dere ut, for den saks skyld, for kristne som forfølges i Iran og gjennom hele Midtøsten?
Nei, det gjorde dere ikke. Fordi dere er falske menneskerettighetsdemonstranter.
Når det gjelder kristne, vet dere at antallet deres stuper overalt i Midtøsten der de forfølges og jages, unntatt ett sted: mitt land, Israel, der det kristne samfunnet vokser, blomstrer, lykkes.
Faktisk protesterte dere ikke da vi forlot Betlehem. Da det var kontrollert av oss, var det 80–90 prosent kristent, og vi ga det til Den palestinske selvstyremyndigheten. Og i dag er det 80–90 prosent muslimsk. Alle, de kristne ble presset ut. Protesterte dere mot det? Talte dere om det? Ingenting. Nada.
Og dere sa ingenting om Iran akkurat nå. Dere sa ingenting om Iran.
Men jeg vil gi dere de gode nyhetene.
Til tross for deres stillhet, til tross for deres hykleri, er det bare et spørsmål om tid før noe utrolig skjer i Iran. Folkets makt vil overvinne de som har makten.
Jeg vil at dere skal lytte nøye til mine ord: En dag, og det er kanskje ikke langt unna, vil det iranske folket være fritt. Deres morderiske regime vil bli styrtet av sine løgner, av sin korrupsjon, av sin grusomhet.
Dette onde regimet vil falle, og vi vil alle feire den dagen.
Mine damer og herrer,
Historien om mitt folk, det jødiske folket, går mer enn 3000 år tilbake.
Vi taler det samme språket i dag som vi talte da.
Vi bor i det samme landet som våre forfedre bodde i da: David, Salomo, Jesaja og Jeremia. Det er vårt land.
Israels land.
Våre profeter, vårt formål og vårt folk er unike i historien.
Våre verdier har inspirert menneskeheten i årtusener.
Troen på én Gud. Livets hellighet. Rettens herredømme. Vår evige søken etter fred. Vår evige søken etter rettferdighet.
Det er disse hellige verdiene som drev oss gjennom tidene. Det er disse hellige verdiene som hjalp oss å slå historiens odds.
Den store amerikanske forfatteren Mark Twain sa det best for 125 år siden. Han sa det lenge før gjenfødelsen av den moderne jødiske staten, lenge før de store seirene til Israels soldater.
Her er hva han sa: «Jøden har ført en vidunderlig kamp i denne verden, i alle tidsaldre, og har gjort det med hendene bundet bak ryggen…
Egypteren, babyloneren og perseren reiste seg, fylte planeten med lyd og prakt, så ble de til drømmestoff og forsvant… andre folk har sprunget opp og holdt fakkelen høyt en tid, men den sluknet, og de sitter i skumringen…
Jøden så dem alle, slo dem alle, og er nå det han alltid har vært, uten å vise forfall, uten alderdommens skrøpeligheter, uten svekkelse av ånden, uten nedgang i energien…»
Mine damer og herrer,
Gjennom århundrene har tyranniene som prøvde å ødelegge oss mislyktes gang på gang.
Gud villig, vil de fortsette å mislykkes.
Hvis vi samler vårt mot, hvis vi stålsetter vår besluttsomhet, vil vi fortsette å vinne.
Som Bibelen sier, netzach Yisrael lo yeshaker, Israels evighet skal ikke svikte.
Og grunnen er enkel.
Vi har ikke noe annet valg.
Takk til dere alle.
Chag Sameach le’Am Yisrael.»