Av John Skåland
(KRONIKK): Vi som er født en god stund etter krigen, har i skole og oppvekst fått et nokså ensartet bilde av begivenhetene som fant sted i fedrelandet i 1940–1945. Et temmelig klart sort-hvitt bilde har vært preget inn i hukommelsen til den oppvoksende slekt etter krigen.
Det var sikkert mange gode nordmenn som forsøkte å hjelpe våre jødiske landsmenn med å rømme fra en sikker død, men dessverre ramler det ut lik fra historiens mørke skap etter hvert som tiden skrider frem. Karmels grunnlegger, Per Faye-Hansen, var en av dem som hjalp jøder over til Sverige, og for den innsatsen har han fått sin velfortjente plass i Yad Vashem, Jerusalem. Og mange andre gode hjelpere fantes. Men noen av dem som burde stått i første rekke i å hjelpe våre jødiske medborgere, sviktet totalt.
NORSK POLITI
Det er godt dokumentert hvordan norsk politi høsten 1942 ble et lydig redskap for okkupasjonsmakten for å registrere og å innhente jøder rundt om i kongeriket. Og det var på ingen måte bare «NS-politi», men såkalte vanlige norske politifolk. Vi vet at for de fleste jøder ble det en vei til den sikre død i de aller fleste tilfeller. En skamplett både for norsk politi og nasjonen Norge!
FELDMANN-SAKEN
I Karmel Israel-Nytt har vi tidligere skrevet fyldig om ekteparet Rachel og Jacob Feldman som brutalt ble myrdet av to hjemmefrontfolk ved Skrikerudtjernet i Østfold. Ekteparet skulle føres trygt over til Sverige av to grenseloser fra hjemmefronten. Men turen endte ved dette lille tjernet i furuskogen i Østfold – paret ble frastjålet både gjenstander og en god slump penger. De ble med fullt overlegg drept og senket ned i tjernet med ledninger rundt kroppen for å få dem til å synke.
Ugjerningen kom for en dag noen måneder senere da de begge fløt opp. Rettsaken etter krigen frikjente de to drapsmennene til stor forferdelse for svært mange mennesker på den tiden. Ekteparet ligger begravet på den jødiske gravlunden i Oslo.
FAMILIEN BECKER I SKIEN
Nylig ble vi kjent med en annen grufull historie som nok mange har forsøkt å legge et glemselens slør over. Nå 83 år etter at det skjedde, kjenner man fortsatt på oppgitthet, sinne, fortvilelse og kamplyst mot de myndigheter og ansvarlige personer som med vitende og vilje kunne la tragedien ramme en helt uskyldig jødisk familie i Skien.
Signe Saposnikoff og David Becker hadde begge familier som flyktet fra øst og via Sverige og etter hvert bosatte seg i Norge. I 1923 giftet de seg i en alder av henholdsvis 23 og 25 år gamle. De etablerte en klesforretning i Skien under firmanavnet D. Becker. Sammen fikk de tre barn: Sigurd f. 1924, Ivar f. 1928 og Sonja f. 1931.
I 1937 flyttet de inn i en helt ny enebolig i Valkyriegaten i Skien. Familien hadde også annen familie både i Norge og i Sverige. Lykken smilte til den unge familien – så langt.
Selvsagt fikk også disse jøder med seg Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933. Men familien følte seg trygg i Norge og levde stort sett som alle andre nordmenn. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, opplevde nok de fleste jøder i landet dette som en stor fare. David Becker sørget etter hvert for å legge til side en ikke helt ubetydelig kapital fra forretningsdriften. For sikkerhets skyld kunne det være godt å ha en «flukt-kapital» dersom situasjonen i Norge ble uholdbar for jødene.
Tidlig morgen tirsdag 2. juni 1942 tar David som vanlig farvel med familien før han begir seg i vei til forretningen. Lite ante både David og hans hustru at dette skulle bli et siste farvel. En tysk motorsykkel med sidevogn kjører opp på siden av David og arresterer ham. Litt senere blir også Davids bror Louis arrestert.
Den norske regjeringen i London benyttet flittig BBC til å advare nordmenn mot tyskernes aksjoner mot både kirken, skoleverket og mye annet. Men regjeringen i London sviktet helt med å sende ut advarsler om den forestående jødeforfølgelsen og tilintetgjørelsen som var i emning. Dokumenter viser at alvoret var kjent for norske myndigheter i London. Mangelen på en slik advarsel gjorde at flere jøder ikke innså alvoret i situasjonen, og mange jødiske liv gikk trolig tapt på grunn av dette.
Tilbake i Skien satt en mor med tre barn som skulle forsørges. Også forretningen måtte drives videre ettersom dette var levebrødet.
Etter hvert som presset økte på den jødiske befolkningen, valgte Signe Becker å sende eldstegutten Sigurd på 17 år bort i skjul på indre østlandet. Selv satt hun tilbake i Skien med de to minste barna, Ivar 14 år og Sonja 11 år. Snart forlangte myndighetene at en viktig NS-familie skulle overta det vakre hjemmet deres, og den lille gjenværende familien måtte ta inn hos venner, de ble regelrett kastet på gaten.
25. november 1942 gikk Signe som vanlig til politistasjonen i Skien for å melde seg slik hun var pålagt. Denne dagen hadde statspolitisjefen gitt ordre om arrestasjon av alle jøder uansett kjønn og alder. Signe fikk lov å gå hjem for å hente noe i følge med en politimann. Hun er selvsagt både redd og opprørt, men forstår at nå gjelder det liv og død. På mirakuløst vis klarer hun å lure politimannen slik at hun får et forsprang til å rømme.
På dette tidspunkt er hennes eldste sønn Sigurd gjemt i en leilighet i byen. En ung mann ved navn Kjell Batzer har hjulpet med å skjule gutten. Hans kamerat Kjell Staal Eggen blir også involvert når fru Becker er på flukt i Skiens gater. Disse to kamerater klarer å få tak på de to minste barna og forener familien og bringer den i skjul for Gestapo som er på vill jakt etter dem i hele området.
FLUKT TIL SVERIGE
De to kameratene Eggen og Batzer var også med i hjemmefronten og hadde gode kontakter der. Derfor var det helt naturlig for dem å søke hjelp hos den lokale Milorg-sjefen i forhold til å få Becker-familien over til Sverige via en fluktrute som var i bruk av Milorg. Kjell Staal Eggen skriver følgende om svaret han fikk fra Milorg: «Milorg-lederen ble tydelig irritert og en smule høyrøstet:
–Hold deg bare unna jødegutten!
Batzer har fått samme beskjed. Saken har ingen interesse for en militær organisasjon. Sett gutten på gaten og la tyskerne ta seg av ham! Det er ordre.»
Dette til tross for at David Becker alt tidlig i krigen sendte månedlig pengestøtte til hjemmefronten! Og ikke nok med det – en av hjemmefrontens folk som hentet bidraget, klarte å lure til seg hele pengebeløpet som Becker-familien hadde lagt til side som «flukt-kapital». Etter krigen ble det sagt at pengene var brukt til illegal virksomhet. Men fru Becker stod dermed hjelpeløs i nødens stund under krigen, da hun ville forsøke å «kjøpe fri» sin mann fra det foreløpige fangenskapet mens han ennå satt fanget på norsk jord. Kanskje dette tyveriet fra Becker sendte både David og broren Louis i den visse død!
Et virkelig mørkt kapittel i den norske hjemmefronten og Milorgs historie er i ferd med å skrives.
Etter at de to unge hjelpere ved flere anledninger hadde kontakt med Milorg, forstod de at jødene i Skien måtte reddes av dem selv og eventuelt andre hjelpere enn hjemmefronten.
Situasjonen for familien Becker var desperat. Faren og broren satt alt i tysk fangenskap – moren og de tre barna skjulte seg på forskjellige steder i Skien-området med stor fare for å bli tatt og deportert til Tyskland og Polen og den sikre død.
De to gode hjelpere Batzer og Eggen prøvde flere mislykkede forsøk på å få jødene videre og mot Sverige. Med stor fare for selv å bli avslørt med påfølgende straff fortsatte de to å lete etter utveier.
Løsningen ble en liten svensk frakteskute som hadde en skipper som kunne overtales til å ta med den jødiske familien under dekk og gjemt under lasten, men mot en god betaling! Det ble en brysom og vanskelig jobb å få brakt jødene sikkert om bord på båten mens den lå og lastet ved Hydros kaiområde. Skipperen forlangte 15.000 kroner for jobben, penger som hverken de stakkars jødene eller deres hjelpere hadde tilgjengelig. Signe Becker hadde med en pose med smykker som de håpet skipperen ville være fornøyd med i første omgang. Det ble likevel både kjefting og dårlig stemning når ikke pengene kom på bordet. Det endte med at Staal Eggen måtte trekke frem sin pistol og rette denne mot svenske-skipperen – og true ham til å redde den jødiske familien over til Sverige. Og til tross for at ferden over ble både lang og farefull, kom de alle til svensk havn etter hvert – og for jødene sin del berget til livet!
Skipperen fikk sine 15.000 kroner i Sverige, og fru Becker fikk tilbake sine smykker. Men hennes mann David og svogeren Louis ble sendt med skipet «Donau» 26. november 1942 og ble myrdet i Auschwitz i februar 1943.
I «Morgenbladet» 28. juli 1979 stod det på avisens førsteside: «Tyskerne myrdet David Becker – Milorg brukte enkens penger.»
De 50.000 kroner som familien hadde spart til å hjelpe seg om det verste skulle skje, hadde altså blitt brukt av Milorg til deres arbeid. Det var tydeligvis ikke så viktig at den stakkars, jødiske familien ble hjulpet.
Det skulle ennå gå år og mye kamp før norske myndigheter var villige til å betale tilbake de 50.000 kroner til enken. Og selv om det da var gått 30 år, ble det aldri snakk om renter eller at pengeverdien var en helt annen nå. Nei, de 50.000 1942-kroner ble utbetalt med 50.000 1981-kroner. Altså et nytt tyveri og et svik mot den lille familien.
Med denne historien fra krigen som bakgrunn er det skremmende å være vitne til at et stort antall av våre stortingspolitikere jobber for boikott av jødiske produkter og mot staten Israel som er eneste sikre tilfluktssted for verdens jøder i dag. Nå er det Gaza-krigen som er det mantra som jødehaterne benytter som årsak til deres hat – opp gjennom historien har begrunnelsen for jødehatet vært vikarierende.
Vi skal stå klippefast sammen med både våre jødiske landsmenn og med staten Israel i en tid som denne – koste hva det koste vil!
Kilder:
Bok: SKAMMEN – Kjell Staal Eggen
Bok: Becker – Holocaust og Hjemkomst – Jorunn Sem Fure
Div. netkilder etc.
Artikkelen er fra KARMEL ISRAEL-NYTT nummer 6/2026
e-post: joskaala@online.no