Av Bjarne Bjelland
Holocaust-dagen ble markert i mange byer tirsdag 27. januar. På minnedagen til holocaust og krystallnatten taler i dag ofte ledende politikere i den byen hvor minnemarkeringen arrangeres. Intensjonen er god.
Likevel opplever flere at budskapet ofte blir utvannet. En konkret minnemarkering av historiens mest systematiske folkemord blir i stedet ofte generelle kommentarer om rasisme, fascisme og samtidens politiske strømninger.
Holocaust var et statsorganisert industrielt folkemord der jødene var hovedmålet. Seks millioner ble drept ikke for hva de gjorde, men hvem de var. Når denne historiske realiteten glir over i brede tidstypiske budskap, mister vi presisjon, alvor og respekten for ofrene.
Dette ble tydeliggjort under markeringen av krystallnatten i fjor i Oslo der jødiske representanter valgte å ikke delta sammen med Antirasistisk Senter. I medier ble dette fremstilt som splittende og problematisk Men, spørsmålet som burde blitt stilt, var: Hva sier det når de som faktisk bærer denne historien, ikke kjenner seg hjemme i markeringen av denne?
Minnemarkeringer handler ikke om å uttrykke moralsk avsky for ondskap i abstrakt forstand. Det handler om å minnes konkrete mennesker, konkrete liv og konkrete forbrytelser. Generelle formuleringer om toleranse, menneskeverd og kamp mot hat i alle former er de trygge og samlende formuleringene – men det er historisk utilstrekkelig.
Skrur vi tiden tilbake mange år og ser på taler som ble holdt i forbindelse med holocaust-dagen, var talerne ofte mer konkrete og tydelige ved at de sa at det var jødene som ble forfulgt, hvem som forfulgte dem (nazistaten og deres medløpere), hvorfor det skjedde (antisemittisk ideologi) .
Det er derfor betimelig i dag å spørre om hvorfor talerne nå ofte er blitt mer forsiktige, og om dette skjer i en ny politisk kontekst.
Samtidig som krigen mellom Israel og terrororganisasjonen Hamas pågår og har pågått, har norske politikere og institusjoner valgt et språk som på mange måter toner ned jødenes særegne historie. Det snakkes bredt og abstrakt siden, men presisjonen forsvinner.
Antisemittismen – selve drivkraften bak holocaust- nevnes ofte i forbifarten hvis i det hele tatt.
Det er verdt å stille spørsmålet? Hadde denne språklige forsiktigheten vært like fremtredende dersom dagens politiske klima ikke var preget av sterke og palestina-arabiske holdninger til Israel?