Av John Skåland
(REISEBREV): 7. oktober 2023 var vi en stor familiegruppe på hotell Eshel Hashomron i Ariel. Tidlig denne morgenen, sabbat og Toraens gledesfest, våknet vi til det verste terrorangrepet i Israels historie. For vår del ble det venting på hotellet og følelsen av en underlig stemning i hele landet. Ved kveldstid kom vi oss til hotellet i Jerusalem, og utrolig nok fikk vi noen dager både der, ved Dødehavet og litt i Eilat slik planen var.
Men onsdagen var det slutt: Det ble sendt evakuringsfly fra Norge som vi i all hast måtte hoppe på. Mens rakettene fløy mot flyplassen, kom vi oss alle trygt hjem til Norge.
15 måneder er gått med krig, gisler og usikkerhet. Vårt eget UD fraråder alle reiser til Israel. Noen av oss bestemte seg likevel for å reise og å gjenåpne Bet Norvegia i Jerusalem.
VÅPENHVILE OG FLYTUR
Dagen var bestemt til 20. januar. «Tilfeldighetene» ville at det nettopp var blitt våpenhvile og fangeutveksling. Det polske flyselskapet LOT tok oss trygt fra Oslo via Warzawa til Tel Aviv.
Den kalde og klare luften denne kvelden gjorde at vi alt fra Kypros kunne se lysene fra «Kana’ans kyst». En utrolig følelse etter denne lange og vonde tiden å igjen se håpets lys fra Israels land.
Kontrolltårnet på Ben- Gurion er helt opplyst av den nå så berømte gule sløyfa: BRING GISLENE HJEM. De fleste på flyet var jøder av forskjellige slag, men også en del utlendinger som oss.
Inne på selve flyplassen i vandrehallen ned mot passkontrollen var hele rekkverket på begge sider dekket av bilder av gislenes ansikter. Unge, gamle, menn og kvinner. Et gripende vitnesbyrd om et folk som har nød for sine kjære og bryr seg om dem!
BET NORVEGIA
Trette etter en lang tur så vi lysene fra Jerusalem igjen. Trafikken og livet virket som før, nesten upåvirket av krigen. Alpefiolene skinte mot oss fra veiskulder og midtrabatter. Også andre blomster i nydelige sammenplantninger. Ved 22-tiden var vi fremme ved Bet Norvegia. Huset var usedvanlig godt ivaretatt av Motti Isaak og hans familie. Hagen var fin selv om den trengte litt klipp, og sitrontreet, som vår norske gartner fra Talgje hadde skåret ned, stod i sin vakreste skrud med modne sitroner.
Også stua var varm da vi kom, og det kjentes godt fordi resten av huset var iskaldt. Reidun og Odd Sodefjed, Rune Steinberg og undertegnede fant våre rom og kom etterhvert til ro. Vi følte alle en underlig ro over byen, huset, ja, over landet vi ennå engang skulle få besøke.
SAMARIA
Allerede på onsdagen gikk turen til Samaria for å ordne papirer med regsnkapsføreren vår. Trafikken var stor som vanlig, og det var overraskende mye nybygging alle steder. Stor aktivitet i anleggsbransjen, men et problem var mangel på arbeidskraft ettersom mange arabere for tiden er avskåret fra å jobbe her hos jødene.
På grunn av skyting og terror langs veiene i Samaria er veiene inn til mange arabiske landsbyer stengt nå, slik at de ikke kommer ut på hovedveiene. Men likevel var det mange store og små biler med palestina-arabiske nummerskilt.
På hovedveien mellom Karnei Shomron og Kedumim kjører vi gjennom en arabisk landsby. Her har vært mye terror, og nylig ble tre jøder drept av terrorrister fra Jenin mens de kjørte på veien. Det står tre israelske flagg og minner om tragedien. På nyhetene kan vi denne dagen høre at IDF nettopp denne natta har tatt begge terroristene ved en aksjon i Jenin.
Jødene har lenge trodd at bare araberne får arbeid, penger og velferd, så vil de slutte med terror. Denne oppfatningen har mange nå sluttet å tro på. Nettopp i denne lille landsbyen valgte en jødisk lege å ofre seg for å hjelpe araberne i byen. En dag ble liket hans funnet utbrent i bilens bagasjerom. Det var takken!
JØDISK SAUEBONDE
På et høydedrag ikke langt fra byen Ariel har den unge mannen Israel Rappaport etablert en stor sauefarm sammen med sin kone og fire barn. Den unge kona bærer sin 14 dager gamle sønn på armen, mens hun samtidig steller i hjemmet. Over 100 sauer holdes her, og det er midt i lamminga. Mannen forklarer at dette er svært viktig arbeid for å holde fast på jorda her. Araberne rundt om tar seg stadig til rette i området, men når en ung mann med så stort mot etablerer seg på et slikt «farlig» sted, da inngir det respekt også hos arberne.
Nettopp hvor denne gården ligger, er nå store maskiner i ferd med å sprenge veg og grunn for en kraftig utvidelse av byen Ariel. Israel bygger som aldri før i løftenes land! Under dette anleggsarbeidet ble det avdekket en enorm stalaktittdryppsteinsgrotte hvor veien skal gå. Dette førte til at veien må heves flere meter med påfølgende millionutgifter.
ALONEI SHILO
I denne byen har det vært en stor utvikling de seneste 2–3 årene. Mange nye permanente hus er bygget, og mange unge familier har nå etablert seg her i hjertet av Samaria.
Selv ble jeg overrasket av alle jentene ved bibelskolen som sammen med ledelsen hadde arrangert fødselsdagselskap for meg. Det ble sang, taler og historie, og jeg skulle ønsket at han som gav penger til denne flotte bygningen, Olav Stranden i Drangedal, kunne vært med og fått oppleve hvordan de unge jøder inntar landet ved hjelp av norske midler.
Men krigens tragedier har også nådd like til denne lille landsbyen: Vi går inn i et relativt nytt hjem og møter 47-årige Smadar Moyal, nylig blitt enke etter at mannen Shaul Moyal falt i krigen i Libanon. Vi møter en sterk, troende, men sørgende kvinne. Hun sitter alene igjen med 10 barn mellom 10 og 24 år. Hun viser meg et familiebilde fra sommeren: En nydelig familie som nettopp har avholdt bryllup for ett av barna.
Enken forteller at en av guttene hennes gjorde alt for at pappa ikke skulle dra i krigen.
Han prøvde å ødelegge bilen deres slik at han ikke kunne kjøre. For pappa var ikke tvunget til å gå i krigen siden han var 46 år og hadde 10 barn. Men han gikk frivillig for Israels folk! Han var en stor mann som ikke sa for mye, men som i handling viste hvem han var både i hjemmet og når plikten kallet!
Vi satt en time i hjemmet og tror vi fikk uttrykt medfølelse og omtanke. Det var umulig å holde tårene tilbake mens vi satt der, og de to farløse minstejentene stod ved kjøkkenbenken og lyttet. For en tragedie for dem alle. «Jeg har ikke valgt denne situasjonen», svarte enken på mitt spørsmål om hvordan hverdagen gikk.
TIL ARIEL PÅ VEG 60
Fredag morgen kjørte Rune Steinberg og jeg nordover fra Jerusalem på hovedvegen nummer 60 som går gjennom Samaria. Denne vegen er det ikke mange som kjører nå om dagen, av frykt for terror og vold. Men samtidig er det eneste mulighet for de mange innbyggere i jødiske landsbyer som ligger langs veien – de har ikke noe valg når de skal på jobb eller butikk.
Det er mer soldater enn vanlig i vegkryss og på strategiske steder. Det seneste året har det vært større terroraktivitet i disse områdene enn på lenge.
Vi kommer vel frem til våre venner på hotellet i Ariel, Menachem Gilboa og Tuvia Gelbard. Det ble en spesiell opplevelse å være tilbake her hvor vi var om morgenen 7. oktober 2023 med gruppa. Hotellet har mer eller mindre vært stengt siden, men nå venter de inn en tysk gruppe og etterhvert også fra USA. Menachem har gjennom alt beholdt sin lune humor, og han henviser alltid til hvem som er øverste sjef: Israels Gud i Himmelen.
Tuvia forteller at skytetreningsbanen som drives i hotellet går meget bra også økonomisk. Mange vil nå tilegne seg skytetrening ettersom tidene er så urolige i områdene her.
JERUSALEM AV GULL
Mens sabbaten senker seg over Jerusalem, tar vi turen bort til Oljeberget og skuer ut over byen mens sola går ned i vest. Det flotte, gullfargede synet minner oss om Jerusalem av gull.
Ordene fra profeten Sakarja kommer:
«For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som Han før har stridd på kampens dag. Da skal Hans føtter stå på Oljeberget …»
DØDEHAVET
Søndag tar vi alle fire en tur til Dødehavet. Det er 22 grader nede ved Jeriko, og på mange måter går livet akkurat som før. Araberen med kamelen står og venter på turister ved havets nivå – turister som nok ennå uteblir en stund på disse kanter.
Sørover langs Dødehavet er det kommet opp svært mye plasttunneller for landbruk. Det er tydelig at også her skal varme og det gode klima utnyttes til gode vekster.
Vi stanser sør ved Ein Boqek hvor bare Rune tar seg et godt bad og flyter litt i vannet. Selv om det er relativt lite folk og god parkeringsplass, var parkeringsvaktene på pletten og gav oss en bot på 100 shekel for feilparkering. Staten t renger nok hver shekel i disse krigstider.
På veien nordover passerte vi flystripen ved Masada. Her drev et militært Hercules-fly på med landings- og take-offøvelser. Artig å se et så stort fly lande her i ørkensanden.
Opp til Jerusalem var vi innom Wadi Kelt og så vannkilden som renner ned mot Jeriko. Litt lenger oppe stanset vi på «Dannys view-point» og nøt den utrolig vide utsikten over Juda ørken.
Ordet fra 1. Mosebok 15 blir levende på et slikt sted:
«Den dagen gjorde Herren er pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat.»
Det er godt å hvile i Guds løfter både til oss om frelse og for Israel om både land og frelse!
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 2/2025
LOKALAVISEN FRA ISRAEL – TRYKKES HVER MÅNED
NYHETER – KOMMENTARER – BIBELSKE ARTIKLER
ABONNER OG LES MER – 500 I ÅRET