Av Jørgen Høgetveit
Litt historisk bakgrunn kan kanskje gjøre seg i hylekoret mot USA og Trump som nå advarer den synkende skute EU.
Før både første verdenskrig og andre verdenskrig hadde Europa – og ikke minst Tyskland rotet det skikkelig til – inntil det smalt og masseslaktet av unge menn var i gang. At ikke USA hadde eller har lyst til å delta i dette – er ikke det minste rart. Lenge har de vært verdens politi med masse kjeft og lite takk.
Nå bærer de det meste av NATO, med ca. 70 prosent av det økonomiske bidraget, og masse annet når Europa roter det til igjen. Tyskland og Frankrike har langt større erfaringer med forførere enn man d.d. beskylder amerikanere for. Visepresidenten holder altså en velformulert advarsel til sikkerhetskonferansen om at den indre trussel er mest truende mot demokrati, frihet og ytringsfrihet etc. Den indre motstandskraft er alltid viktigst.
USAs diplomati og maktapparat kan formodentlig skape fred enda en gang. Litt klapp kunne vel Europa være av med for advarselen, men vår statsminister syntes ikke det «var noe å klappe for». De hadde jo en sjanse til å anerkjenne en fredsavtale i april 2022 for Ukraina som de misbrukte, og det la vel en viss demper på klappelysten – samt at de var dypt uenig. Noen Winston Churchill synes heller ikke å dukke opp foreløpig – noe Jagland ønsket seg for noen år siden. (etter minnet)
I starten av andre reiste Winston Churchill rundt i USA og manet til samhold: «United we stand, divided we fall.» Sant nok. Men enkelte røster ønsket at denne gamle konservative kolonimannen skulle «drop into the deep, blue sea». Litt materiell støtte fikk de, noen krigsskip etc. – en atlanterhavspakt på «Prince of Wales» i Nord-Atlanteren høsten 1941, kom og på plass. Men Churchill var skuffet over at USA ikke ble med i krigen. Amerikanerne ville være i fred – inntil japanerne bombet Pearl Harbor i desember samme år. Da snudde Churchill seg til veggen og sovnet herlig – for han visste at nå kom USA med i krigen med folk og store ressurser og seieren ville komme. Men deltagelsen satt langt inne. Så dette er ikke noe nytt. Man kan godt gråte en skvett i München, nazismens gamle sentrum – men det er bedre å høre etter.
Men i dag – kan en ikke uten videre regne med at folket i USA orker enda en gang? Og på bakgrunn av bortforklaringer av Trumps massive flertall – høster man knapt mer sympati. Og med europeerne på slep med sin synkende økonomi og frankfurterkultur (Frankfurt am Main 1923) – som de også har forgiftet USAs kultur med – blir de mer skeptiske på å bruke krefter på oss? Er det rimelig? Ikke en gang to prosent av BNP for forsvaret vil Europa være med på, mens velstand er ok. Ikke vil de høre etter engang – ikke med en høflig klappsalve en gang. Kanskje litt repetisjon av historiske kunnskaper kunne skape litt ydmykhet, takknemlighet og vilje til å lytte til de som før og nå må bære de store ofre? En kan aldeles ikke regne med at de lar seg imponere av en liten nasjon med en stor pengesekk, med liten vilje til å delta på rett måte. Visepresidenten i USA uttrykte klart at klappen ville avta mot resten av foredraget – men mente Europa trengte det særlig mens USA er i gang med en viss gjenreisning for «den vanlige mann».