Av Vidar Norberg
(KRONIKK): Jeg har bløgget torsk på Mehamntrål ute på Hjelmsøybanken. Sløyd og skåret hodet av fiskefangst på den gamle Nissen-kaia i Mehamn. I Gaza bløgget Hamas levende jøder. På en video så jeg hvordan Hamas med kniv skar hodet av en død jøde. Tok trofeet med seg og gikk.
I all sin grusomhet er litt av Hamas’ 7. oktober-massakre i 2023 dokumentert. Det israelske forsvarets informasjonsavdeling i Tel Aviv har satt sammen en serie videoer og selfier fra pogromen. Filmsnuttene er også opptak fra kameraer på hus og biler, samt smarttelefoner som terroristene hadde med seg under massakren. De viser nedslakting av jøder og muslimske terrorister som jubler av glede over jødisk blod som renner. Filmen er så sterk at den ikke kan vises på israelsk fjernsyn. Israelerne vil neppe se slikt heller. Journalister, som meg, må legge kameraer og smarttelefon utenfor salen samt skrive under betingelsene for å få se opptakene.
Det ligger en israelsk soldat på bakken med stridsutrustning. Han er så langt man kan se, død. Omgitt av glade terrorister er det en terrorist som kommer for å skaffe seg et trofé. Han tar sløyekniven. Begynner å skjære over halsen. De første snitt går greit. Men så sitter hodet litt mer fast. Men terroristen er sterk. Han tar kraft med kniven. Sliter hodet bakover som på en torsk. Knekk… Soldatens hode løsner mer og mer fra kroppen. Så er den israelske soldatens hode kuttet av. Hjelmen henger ennå fast. Terroristen tar hjelmen med hodet ed og forsvinner. Dette er hans trofé fra Hamas’ jødemassakre.
På en festival ligger mennesker slaktet over et stort festivalområde. Kjolen på en av kvinnene er trukket opp. Beina spilt ut. Hun er stiv og livløs. Hun har etter alt å dømme blitt voldtatt. Ingen vet hvor mange ganger. Men det fortelles om massevoldtekt av kvinner som avsluttes med at Hamas skyter dem i underlivet og slik at kulene går oppover og dreper dem.
En far tar sine barn i et skjul for å beskytte dem ved hjemmet. Terroristene kaster en granat. Far er drept. På kjøkkenet lesker terroristen seg med drikke fra kjøleskapet mens barna ser på.
Mor er med makt ført bort av den norskstøttede overmakten Hamas.
–Hvorfor er jeg i live, roper et gråtkvalt, fortvilet barn til sin bror.
Den levende babyen som ble lagt i stekeovnen som ble skrudd på, er det ingen som ser. Men lik er det nok av. Videoen viser hvordan terrorister med hakke forsøker å hakke hodet av en død mann med et jordbruksredskap. Den dumpe lyden av slagene er fæle. Kan man glemme eller fortrenge noe slikt?
Ordene som ropes under de bestialske drapsorgiene, er «Allah akbar» (Allah er større). Til mange av de avskyelige handlinger er det ville hysteriske gledesrop igjen og igjen som kan oversettes med «pris Allah, lovet være Allah».
Det hele er som en drapsorgie med besatte gledeshyl og skrik akkompagnert av skudd fra maskingevær og smell fra granater som rammer kvinner, barn, fedre, unge som gamle.
I dag står deler av Kibbutz Be’eri utbrent og tomme. Som et minne om et lokalt holocaust begått av muslimer fra Gaza som brøt seg inn den 7. oktober 2023 og ikke ble stanset i tide. Det er mange «Be’eri’er».
Jødehat i nord
Nordkapp kommune er ikke ukjent med uenighet og krangel i kommunestyret. Men i høst klarte hatet mot den jødiske staten Israel å forene kommunestyret på 71 grader nord. Radio Nordkapp rapporterte fra seansen. Leder Sharon Fjellvang i Nordkapp Høyre meldte seg ut av partiet fordi det var for lite anti-israelisme.
–Jeg vil ikke være medlem av et parti som velger å forholde seg så taus, og har så liten vilje til å gjøre noe når så mange grusomheter skjer i Gaza hver dag, sa Sharon (neppe i slekt med Ariel Sharon) Fjellvang til Radio Nordkapp i Honningsvåg den 13. september.
I mai fremmet hun uttalelsen «Stopp folkemordet i Gaza nå».
–Det vi snakker om, er folkemordet som Israel begår i Gaza mot det palestinske folk, sa Trudy Engen i SV i kommunestyremøtet.
–Norge må følge opp med sanksjoner mot Israel, på lik linje med kraftige sanksjoner, som har blitt gjort mot Russland etter at de invaderte Ukraina. Også i et lite lokalsamfunn som Nordkapp kan man gjøre noe, het det i det enstemmige vedtaket fra kommunestyret. Ikke én tok til motmæle og forsvarte den jødiske staten.
Snakk om papirbløgging av Israel. Man kan kanskje etter kommunestyrets enstemmige vedtak kåre Nordkapp til verdens nordligste antisemittiske kommune. Dette er jo noe å vise til når man etter fete julemiddager og dram oppsummerer året i Honningsvåg. Dette viser i all sin gru at antisemittismen finnes fra stortingskorridorer i Oslo til kommunestyrevegger i Nordkapp til de ytterste ender lengst nord i verden.
Jødehat i sør
Jødehatet finner man også på Stortinget og spesielt i Utenriksdepartementet, representert ved Espen Barth Eide som sjefantisemitt. Han er erklært uønsket i Israel og slipper ikke inn. Dessuten er Israels ambassadør hjemkalt fra Oslo etter den norske sjefdiplomatens intense virksomhet for fred i verden og spesielt for Hamas i Gaza.
Barth Eide var ifølge meldingene raskt ute med krav om en våpenhvile. I praksis ville dette trolig betydd at israelske soldater skulle lagt ned sine våpen slik at Hamas fikk et pusterom mellom pogromene og gisselholdet i tunnelene.
Alt startet med et lenge planlagt angrep fra terroristorganisasjonen Hamas den 7. oktober 2023. De stormet mot Israel, rev ned grensegjerder og strømmet inn i jødiske kibbutzer og bosetninger. Hamas drepte i dette angrepet 1200 mennesker, de fleste sivile. 4800 ble skadet. 250 ble kidnappet og frem til 20. desember 2024 var fortsatt rundt 100 fanget i Gaza.
I tillegg til Hamas’ angrep mot Israel ga Iran Hizballah i Libanon grønt lys for et angrep mot Israel. Over 30.000 skudd, raketter, droner og annet smellverk var skutt mot Israel frem til 20. desember.
Syria, Irak og houthiene i Jemen har også blitt med på angrepene mot israelske mål. Jemen har skutt over 200 ballistiske raketter og droner mot Israel. Av disse har 22 nådd inn til Israel. I juli ble en israeler i Tel Aviv drept av en slik drone. I angrepet mot Israel onsdag den 18. desember ble en skole i Ramat Efal i Modi’in ødelagt. Det vil koste 11 millioner shekel å bygge opp skolen. Det ble også satt i gang etterforskning av et par splinter som ble funnet nær nasjonalforsamlingen Knesset, én kilometer fra det sted hvor denne artikkel er skrevet.
Det er dette terrorister Norge med Espen Barth Eide og andre anti-israelitter i praksis støtter.
Glemt eller fortiet er det at PLO/PA styrte Gaza til 2005. Palestina-araberne valgte Hamas som kastet ut Abu Mazens (Mahmoud Abbas’) folk med våpenmakt året etter. Siden har det ikke vært valg i Gaza.
I Judea og Samaria har det ikke vært valg siden 2005, for de fleste frykter at Hamas vil overta også der. Men Hamas får likevel støtte av Norge og mange andre land som har mistet sin judeo-kristne arv og trådt inn i ringen med antisemittisme. Denne orden er like gammel som det jødiske folk og har sin grunn i syndefallets opprør mot Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.
Henrik Wergelands kamp for jøder
Antisemittismen i Norge er ikke noe nytt. I den første grunnloven sto det at jøder er utelukket fra riket.
–Vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres orgier, sa Bondepartiets leder og senere statsminister Jens Hundseid fra Stortingets talerstol i 1926.
Debatten handlet om kosher-slakting. I 1929 ble kosher-slakting forbudt med 88 mot 21 stemmer. Adolf Hitler fulgte opp i 1933.
Henrik Wergeland var en av dem som kjempet hardest for å fjerne loven som nektet jøder adgang til Norge. Det skjedde først seks år etter hans død.
En av Wergelands dikt som nok bidro til sympati for jødene, var JULEAFTENEN. Finnmarkshilsen legger ut fortellingen slik den er gjengitt i ny språkdrakt i NORDAHL ROLFSENs Lesebok, Tredje bind.
JULEAFTENEN
Hvo minnes ikke
et vær han tror ei himlen mer kan skikke?
Et vær hvis stemmes
forferdelser ei mere kan forglemmes?
Ti alle tekte:
«Det må være sendt for min skyld ene;
orkanens tordner m e g, kun meg de mene:
min synd er bleven åndene bekjent.»
_ _ _ _ _ _ _
Men ravnen gjemte
seg selv i klippen, ulven sulten temte,
og reven vovede seg ikke ut.
I huset sloktes
hvert lys, og lenkehunden inneluktes.
I slikt et vær, da får du bønner, Gud.
_ _ _ _ _ _ _
I slikt et vær – det var en juleaften –
da natt det ble før dagens mål var fullt,
befant en gammel jøde, nær forkommen,
seg midt i Sveriges ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til bygden denne side
fra bygdene på hin, for julens skyld,
av pikene med lengsel; ti i skreppen
lå spenner, bånd, og alt hva de behøvde
til morgendagen, annendag og nyttår.
Det gjorde lengslen spent, men ikke bange;
ti ennu hadde Gamle-Jakob aldri
dem sviktet noen jul; han kom så visst
som julaft’nen selv.
I slikt et vær – –
«Tyss! var det atter stormen
som hylte gjennom grenene? Det skrek.
Nu skriker det igjen.» Og Gamle-Jakob
fluks stanser, lyttende for annen gang.
Nu tier det. Ti stormen øker på,
som fossen drønner over den der drukner.
Han vandrer atter. «Tyss! igjen en lyd!»
– En lyd som skar igjennom skogens brusen.
«Den falske hubro skriker som et barn.
Hvo slipper barn vel ut i sådant vær?
Det gjør ei ulven selv med sine.» Og
den gamle stolper atter frem i sneen.
Da skrek det atter, så han mer ei tviler;
ti dette stormkast, som hist borte alt
et snoet snetårn hvirvler over skogen,
har ført et o r d, et enkelt ord, forbi;
og fluks han dreier dit hvorfra det kom,
arbeidende seg dypere i skogen,
og dypere i sneen og i natten,
der som en kullsort fjellvegg reiste seg
mot hvert hans skritt, av fyk kun gjennomlyst,
som om den hele, vide skog var full
av flyvende, slørhyllede gespenster,
der hylende seg stillet ham i veien,
på luftig tå seg hvirvlet, vokste reddsomt,
og så forsvant imellom stammene.
Dog kjemper oldingen seg frem mot stormen.
Han vandrer når den vokser; når den saktner
og drager ånde, lytter han på kne.
Men fluks han springer opp og går i mulmet,
Som dvergen trenger gjennom sorte muld.
Han hører intet mer. Den gamle skjelver
ved tanken at ham onde ånder gjekker,
og mumler frem de bønner som han vet.
Da klynker det igjen, og ganske nær;
hans eget rop mot stormen vender kun
tilbake i hans munn. Men hist, ja, hist;
ti skritt ennu! Der rører noe mørkt seg
på sneen, som om stormen lekte med
en stubbe der løsnet litt i roten.
«O Jehova! en arm! O Jehova!
et barn, et barn, – men dødt!»
Akk, tenkte stjernene i denne natt,
da Betlehems-stjernen lyste mellom dem,
at intet godt på jorden kunne skje?
Ti ingen av dem så av dem at Gamle-Jakob,
så glad som om en skatt han hadde funnet,
fluks kastet bort sin hele rikdom, skreppen,
trakk av sin knappe kjole, hyllet den
om barnets lemmer, blottede sitt bryst
og lagde så dets kolde kinn derved
inntil det våknet av hans hjertes slag.
Da sprang han opp. Men nu hvorhen? Ti stormen
har blåst hans spor igjen. Det ei bekymret.
Ti han i tordenen i skogens topper
nu hørte Davids juleharper kun;
ham fykene nu syntes som kjeruber,
der viste vei på svanehvite vinger,
og i det må og få han fulgte, følte
han Herrens eget sterke fingertrekk.
Men hus på ville Tiveden å finne
i slik en natt, da lys ei torde brenne?
Og midtveis lå det kun en enkelt plass;
det lave tak ei skilles kan fra sneen,
den sorte vegg i fra et klippestykke.
Dog stanstes ved et under han av den.
Der sank han ned. Han maktet ikke mere;
Og mange vindstøt fór, før med sin byrde
han orkede å slepe seg til døren.
Han banket sakte først; ti barnet sov;
og nu først savnet han sin tapte skreppe,
fordi han intet eiede å give
de gode, arme folk, som snarlig ville
med gjestfri hasten åpne døren. Akk,
han banket mange ganger før det svarte:
«I Jesu navn, hvem der i slik en natt?»
«Den gamle Jakob. Kjenner I meg ei?
den gamle jøde?
«Jøde!» skrek forferdet
en manns- og kvinnerøst. «Da bli du ute!
Vi eier ingenting å kjøpe for,
og blott ulykke vil du bringe huset
i denne natt da h a n ble født du drepte.»
«Jeg?»
«Ja, ditt folk, og det er synden som
igjennom tusen ledd skal staffes.»
«Akk!
i natt, da hunden lukkes inn?
«Ja, hunden,
men ingen jøde i et kristent hus.»
Han hørte ikke mer: De hårde ord
ham koldere enn vinden gjennomhvinte
og slengte, sterkere enn den, ham ned
i sneen, bøyet over barnets slummer.
Da syntes ham mens han mot vindvet stirret,
om ei det hvite ansikt atter kom
til syne dog, som han sank i dun,
at liflig varme gjennomfløt hans årer,
og at bekjente vesner, hviskende
som sommervindens eolsspill i gresset,
omsvevede hans leie, inntil én
med løftet finger sagde: «Kom! han sover.»
Og i en opplyst sal ved siden av
forsvant de alle; Barnet kun forble der
ved foten av hans leie, dragende
hans puter stetse bedre om ham, til
det forekom ham selv at han sov in
– Det sneen var, som vokste om den døde.
*
«O Jesus! Jøden sitter der ennu!»
skrek mannen da han så om morg’nen ut.
«Så jag ham bort! Det er jo juledag,»
falt konen inn. Og se den jøde-skjelm,
hvor fast han holder bylten klemt til brystet!»
«Han er påtrengende med sine varer.
Med stive blikk han ser her inn, som om
vi hadde penger nok å kjøpe for.»
«Dog gad jeg se hva han i bylten har.»
«Vis frem da, jøde!»
Begge tren de ut.
Den frosne glans de så i likets øyne.
De bleknet mer enn det, de skrek av skrekk
og skalv av angrens slag.
«O Jemini!
Hva uhell her er hendt!
De opp ham reiste,
og bylten fulgte med. De åpnet kjolen.
Der hang, med armene om jødens hals,
M a r g a r e t a, deres barn – et lik som han.
Så slår ei lyn, så rappe orm ei biter,
som skrekk og smerte ekteparet slo.
Så blek som faderen var ikke sneen,
så hylte stormen ei som moderen.
«O, Gud har straffet oss! Ei stormens kulde,
vår e g e n g r u s o m h e t har drept vårt barn!
Forgjeves, akk, som jøden på v å r dør,
På n å d e n s ville vi forgjeves banke.»
*
Da skogen veibar ble, kom bud fra gården
hvor lille Greta fostredes i legd,
og hvorfra hun, da helgen ble ringet,
før været kom, var vandret av seg selv
foreldrene å gjeste jule aften.
Dog kom det ei å spørre etter barnet,
men etter jøden fra de bygdens piker,
hvis håp nu til å kunne gjeste kirken
kun sto til nyttårsdagen, om han fantes.
Der lå han død i stuen foran arnen,
hvor mannen – med et blikk som jødens frosne
og i en stilling krum som likets – satt,
i bålets røde aske stirrende
og stetse økende dets brann, at liket
dog kunne blive strakt og hånden korslagt.
Men foran lå på kne Margaretas moder,
sin lilles stive armer bøyende
bestandig fastere om likets hals.
«Hun ei tilhører mere oss,» hun hulket:
«han har vårt barn seg tilkjøpt for sin død.
Vi tør ei skille lille Greta fra ham;
ti hun for oss må bede Jesus om
hans forbønn hos sin fader; ti for h a m
vil arme j ø d e klage – –.»
Henrik Wergeland
Kronikken er skrevet for Finnmarkshilsen.no
Fakta fra filmen er hentet fra en leder i KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
karmelin@netvision.net.il
