Av Odd Sverre Hove
Når apostelen Peter holder taler i Jerusalem by, da er det en galileisk jøde som taler til judeiske jøder. Og når Peter i slike taler bruker pronomen og sier «dere», da sikter han ikke til alle jøder. Men han sikter til de judeiske jødene som der og da er tilhørerne hans.
I et Dagen-innlegg av frimenighets-forkynner Finn-Arne Lauvaas blir Peters bruk av pronomenet «dere» i Apgj 2 og 3 målbevisst feil-utlagt. Lauvaas er ute etter å forsvare jødehatets gamle tese om at jødene drepte Jesus. For å fremme den konklusjonen, bryter Lauvaas de vanlige reglene for pronomen-tolkning. For pronomen viser alltid tilbake på de aktørene som hver tekst selv introduserer. Se på Peters pinsetale i Apgj 2. Lukas gjør allerede i vers 5 tydelig oppmerksom på at hendelsen finner sted i Jerusalem by. Og i vers 7 står det at de som først talte, var galileiske jøder. Så introduserer Lukas Peters pinsepreken i vers 14a: Peter sto frem «sammen med de elleve». Her er Peter selv galileisk jøde. Og alle de elleve er galileiske jøder.
Lukas var glad i talekunst. Derfor informerer han oss nøye om Peters åpnings-tiltale. Den lyder i vers 14b slik: «Judeiske menn og dere som bor i Jerusalem». På det greske grunnspråket er stedsnavn-karakteristikken «judéisk» primært knyttet til Judea fylke (der hovedstaden Jerusalem ligger).
På gresk sier Peter: «ándres Ioudaíoi». Her har «Ioudaíoi» primært lokal-geografisk betydning: «Judéiske menn». Med årene kom «Ioudaioi» også i bruk om resten av jødefolket, de som ikke bodde i Judea. På nytestamentlig tid fungerte begge betydningene. Derfor må vi alltid se på nær-konteksten når vi skal oversette dette ordet. Og her i vers 14b er nærkonteksten krystallklar. Peter taler til «dere som bor i Jerusalem».
Det greske uttrykket står dessuten i grammatisk ubestemt form flertall. Det betegner noen jøder, men ikke alle jøder.
Når så tiltalen er på plass, kommer turen til Peters bruk av pronomenet «dere». Han taler ikke til alle jøder. Og han taler slett ikke til alle jøder ned gjennom alle tider. Men han taler til de hovedstadsjødene som der og da var tilhørere.
Det er i vers 23 Peter bruker pronomenet «dere». Han hadde akkurat minnet dem om at Jesus var «fra Nasaret» (som er en galileisk, ikke en judeisk by), og at Jesu død skjedde «etter Guds fastsatte råd og forutviten» (se til sammenligning Jes 53:10a). Deretter addresserer Peter hovdstads-tilhørerne: «dere korsfestet (ham)». Og Peter føyer endog til et såkalt instrumentalt preposisjonesledd: Korsfestelsen ble i praksis utført «ved lovløse (menns) hender», dvs: ved romeres hender.
Peter sier ikke at alle jøder i alle århundrer korsfestet Jesus. Men han sier at noen jøder i Jerusalem by samarbeidet med noen romere om å korsfeste Jesus. Rundt år 30 e.Kr.
I Peters neste tale i Apgj 3 ser vi det samme. I vers 11 står det at Peter befant seg i tempelet. Det lå i Jerusalem. Ergo er det primært judeiske jøder som stimler sammen for å høre Peter tale. Peter ekskluderer dem ikke fra Israel, men tiltaler dem «israelittiske menn». Uttrykket er fremdeles i ubemstemt form flertall (gr: «ándres Israeelítai»). Det dekker ikke alle israelitter, men noen. Og til dem sier Peter de tingene som står i vers 13-15, inkludert pronomen-leddet «(han som) dere drepte» (gr: «ton … apokteínate»).
Den tredje feil-utleggelse til Lauvaas handler om talen til Stefanus i Apgj 7. Hvem taler Stefanus til der? Ifølge Apgj 6:15 og 7:1 taler han til medlemmene av Det høye Råd, pluss ypperstepresten. Med andre ord: Hovedstadens judeiske elite. Til dem bruker Stefanus pronomenet «dere» i blant annet versene 51-52 (der det heter at «dere» (dvs: rådsherrene) var Den Rettferdiges «mordere»).
I 1Tess 2 kommer jeg så til Lauvaas’ fjerde feil-utleggelse. Paulus skriver i vers 14a at Gud har Kristus-tro menigheter i Judea fylke. Menigheten i Tessaloniki er «etterfølgerne» deres. I vers 14b minner han om at noen judeere påførte andre judeere lidelser. (Gr: «hoi Ioudaíoi» har fremdeles begge betydningene, men i v 14a er Judea fylke uttrykkelig nevnt, og da må dette ordets betydning i vers 14b være «judéerne»).
I v 15 står det så at «de» (dvs: de nevnte judéiske jødene) «drepte Herren Jesus». Det står ikke at alle jøder i hele verden drepte Jesus. Men det står at noen judeiske jøder gjorde det der og da.
Rent historisk er det et faktum at jødene i Judea (til forskjell fra jødene i Galilea) hadde indre selvstyre. Men de måtte anmode den romerske landhøvdingen om tillatelse for å få utført henrettelser. Derfor var det romerne som dømte Jesus, og romerne som iverksatte korsfestelsen. Og akkurat det er alle de fire evangelistenes samstemte om. Vitnesbyrdet deres stemmer videre med Jesu egen lidelsesforutsigelse, sitat: «Menneskesønnen skal bli utlevert i hedningers hender».
Den apostoliske trosbekjennelsen oppsummerer denne delen av budskapet med å si at Jesus ble pint og korsfestet «under Pontius Pilatus» (dvs: en romer). Derfor legger forkynner Lauvaas seg på kollisjonskurs med bekjennende kristenhet når han forsvarer det gamle jødehat-slagordet om at det var jødene som drepte Jesus.