(Leder): I Norge er det i dag feiring av grunnlovsdagen. Norges grunnlov ble undertegnet den 17. mai 1814 på Eidsvoll. Men Norge er eldre enn som så. Det som kanskje mer enn noe annet har gjort oss til et folk, er innføringen av kristendommen før år 1000. Her finner vi arven fra fedrene.
Skal Norge og det norske folk bestå, må denne judeo-kristne, bibelske arv holdes høyt i hevd. Ellers er det stor fare for at den norske skuta springer lekk og til slutt synker. Av og til ser man foruroligende små lekkasjer i vikingskipet. Man kan tette gamle trebåter med gris, kluter og plankebiter, men til slutt går skuta ned om man ikke drar den på land og hugger den opp til brensel.
Norges langstrakte land er en Guds gave til folket. En vakker og dyrebar gave som man gjør vel i å holde høyt i akt og ære. Det er ikke bare nordmenn som har fått slik en gave. Gud har delt dem ut med rund hånd til folk over hele jorden. Bibelen forteller hvordan:
«Han lot alle folkeslag av et blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Ap.gj.17, 26–27)
Formålet med et land er altså at vi skal søke Gud. Det har det norske folk opp gjennom tidene gjort. Men søker man Gud i dag. Det er et alvorlig spørsmål i denne urolige verden med avkristning, krig og stadig nye spenninger. Et folk som faller fra Gud, står i fare for å miste sitt land. Skal man verge landet, må man vende seg til Gud.
Den store nordlandsdikteren Elias Blix forklarer dette i fedrelandssalmen:
«Vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt paa Huset byggja. Vil Gud ikkje verja By og Land, Kan Vaktmann oss ikkje tryggja. So vakta oss, Gud, so me kann bu I Heimen med Fred og Hyggja!»
Israels kong David var en stor konge. Han var mannen som gjorde Jerusalem til Israels hovedstad, noe den er den dag i dag 3000 år senere. David sønn Salomo sier:
«Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» (Salme 127, 1)
Det beste forsvar for folk og land er ikke våpenmakt og allianser med folk som er sterkere eller svakere enn oss. Det viktigste er kristentro og kristenarven fra fedrene. Den judeo-kristne tro.
Det ser ikke helt lyst ut når Norge har vendt tilbake til førkristne skikker som å drepe små barn. Fosterdrap er en himmelropende synd enten barnet settes ut til ville dyr i skogen eller drepes med moderne tang og abortpille. Blodet roper alt til Gud. Da Kain slo sin bror Abel i hjel, sa Gud til Kain: «Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.» (1. Mos. 4, 10).
Stortinget svekket kristendommen i Norges grunnlov. Det er et tegn på åpning for flerguderi og avgudsdyrkelse i kongeriket. Islam får stadig mer innflytelse, deres høytider dekkes nesten bedre i mediene enn kristentroen. Den kristne oppdragelse er svekket.
Selv i kirken ser man nå et alvorlig frafall. Arvid H. Nergård var den siste bibeltroende biskop som var mot kvinnelige prester. Han mente at det var et brudd med Skriften og kirkens 2000-årige tradisjon. Feminisme og sekulær modernitet sitter nå på høysetet selv i den gamle kristne bastionen Bjørgvin. Det er et frafallstegn.
Man hører til og med at folkevalgte på Stortinget skaffer seg urettmessige utbetalinger. Utvikler ellers lovlydige borgere seg til «svindlere» der? Hvor er da Norge på vei?
Slik går det når kristentroen forsvinner. Og til slutt vil ikke Gud verge by og land.
Men det er et håp også når ting går galt. Den kjente dikteren, redaktøren og forkynneren Trygve Bjerkreim har skrevet sangen «Det er makt i de foldede hender». Vi må igjen vende oss i daglig bønn til Gud, Den Allmektige, for land og folk. Her er hvert bedehus med møter, bønn og lys i vinduene et fyrtårn for folket, om Ordet forkynnes rent og klart.
I Det Vestlandske Indremisjonsforbund var det en bibelskolerektor som het Mikael Landro. Hans formaninger på prekestolen i Bergen sitter ennå i minnet. Han siterte Matias Orheims sang «Kvardagskristen vil eg vera!» Landro la nok også til i «heim» og «skule» og «arbeid». Der man «ferdast».
Så skal man også denne 17. mai glede seg over at man ennå kan heise det korsmerkede flagg. Eller som det sies i en ungdomssang som ble sunget hos De frie venners leirstedet Sjånes i gamle dager:
«Fold det gamle merke ut: Under dette merke stod de gamle før, under dette merke enn Guds helter dør. Skulle vi da svikte der hvor de stod fast? Fold det korsets merke ut!»
Og om folk ikke vil tro – så er det et tegn som er mer synlig enn de fleste. Det er at det gamle jødiske folk etter 2000 år har vendt tilbake til sitt gamle hjemland Israel. Jesaja 66, 8 sier:
«Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag …» Ja, det skjedde for 75 år siden. Staten Israel kom til verden.
Siste vers i Per Faye-Hansens Karmel-sang lyder:
«For Herren gjenreiser riket nu, For Israel etter lang tids gru. Messias-resten og Kongepresten, ser du dem, du?»
Dette skulle vi også feire.
Det er mange 17. mai-tog, men snart går toget til himmelen. Bortrykkelsestoget av frelste sjeler.