Av Vidar Norberg
(KOMMENTAR, 24.02.2023): I dag er det ett år siden Russland startet angrepskrigen mot Ukraina. Det ser nesten ut som om støysendingene fra Moskva aldri vil ta slutt.
Jeg husker godt mitt møte med havnebyen Odessa i Ukraina på 1990-tallet. Fra hotellvinduet så jeg et stort skip med antenner. Jeg spurte hva slags skip det var, og fikk til svar at det er den russiske støysenderen som rammer vestlige kortbølgesendinger på radioen. Jeg var selv en ivrig radiolytter og var plaget av at den monotone hakkingen fra Moskva stadig slo inn på kortbølgeradioen. Av til fryktet jeg at det aldri ville ta slutt, eller at de vestlige radiosendinger ble tvunget til å slutte fordi ingen lenger kunne høre på dem på grunn av hakkingen fra Moskva. Kommunistene likte ikke at folk hørte på BBC, Voice of America, Deutsche Welle eller kortbølgesendingene fra Hilversum i Nederland. Etter Moskvas syn skulle man helst høre på de russiske kortbølgesendingene eller helst den russisknorske sendingen direkte til Norge.
I dag er alt dette historie. Kortbølgesendingene er for det meste blitt tause av andre årsaker. Men støysendingene fra Moskva ser ut til å fortsette. Hver eneste dag, døgnet rundt. Det er eksplosjonene og lidelsene som Moskva påfører Ukraina, som lyder over hele verden. Som en evindelig hakking av eksplosjoner og lidelser. Etter ett år med krig kan man spørre tar det aldri slutt. Og hvilken slutt. Kan det bli et slått Russland eller et ødelagt Ukraina eller en verdenskrig med atomvåpen. Profetenes tid er forbi. Ingen vet. Men rykter og spekulasjoner er det mange av.
Ukraina er et stort land. Jeg besøkte hovedstaden Kiev, Donetsk, Kharkov Odessa og mange mindre steder. Bussen gikk gjennom det som kalles «The Jewish Pale of Settlement». Det var i disse områdene at jødene aller nådigst fikk lov til å bosette seg under tsardømmet. Jeg har stått ved en jødisk gravgård ved en elv og sett de værslitte steiner med slitte jødiske navn og gravsteiner. Det ble fortalt at disse jøder var heldige som fikk en grav istedenfor å bli kastet rett i elva. Fra bussvinduet har jeg sett de enorme jordbrukseiendommene som Josef Stalin nasjonaliserte. Minst tre millioner mennesker ble drept. Jeg har sett Babijar hvor Hitlers styrker godt hjulpet av ukrainere meiet ned jøder i enorm grøft. Jeg har lest historien om ukraineren Nikita Khrusjtsjov som gav Krim til Ukraina som var en del av Sovjetunionen. Støysendingene har jeg hørt, og nå hører jeg om krigen i Ukraina.
Som journalist i Dagen ble jeg sendt med Phil Hunters Exobus for å reise gjennom Ukrainas jødiske områder. Med støtte fra blant annet Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem hentet de ut jøder. For etter generasjoners undertrykkelse, fangenskap og tortur hos tsarer og kommunister falt jernteppet. Jødene ble oppfordret til å benytte anledningen til å reise til Israel. Jeg husker avskjedsstunden på en vinterkald parkeringsplass. De gamle som ikke klarte en reise, sto igjen. De unge reiste til Israel. De siste omfavnelsene fra den ene verden til den andre var hjerteskjærende. Slikt glemmer man aldri.
Det var ikke alle jøder som var seg bevisst at de kanskje burde reise. Men det var mange kristne israelvenner som tok Bibelens profetier om å fiske ut jødene på alvor, hjalp jødene hjem til Israel. Disse kristne sionister begrunnet sitt syn med Jeremia 16, 14–16 om at jødene fra nord, Sovjetunionen, skal hjem og helst før de blir jaget på nytt.
«Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: Så sant Herren lever, Han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! – men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, Han som førte Israels barn opp fra landet i nord og fra alle de land som Han hadde drevet dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg gav deres fedre. Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem. Deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver berghaug og fra bergkløftene.»
Phil Hunters Exobus hadde med seg den kjente kosakken og sangeren Viktor Klimenko fra Finland. Han gikk på scenen flere steder i Ukraina og sang israelske sanger. Han latterliggjorde kommunismen som sa at det finnes ingen Gud. I salen satt gamle kommunistiske generaler og humret etter Sovjetunionens fall. Alt var som et mirakel. Sovjetunionens tid var over, jøder dro.
Klimenko og jeg sto i en synagoge til nedfalls i Odessa. Det var flere av dem. En hadde ikke lenger tak. Det var underlig etter den lange og rike jødiske historien i havnebyen med vekst og fall. Når jeg nå hører at de nye støysendingene fra Moskva har rammet Odessa, er det vemodig. Hvordan går det med denne gamle havnebyen som var så fin. Og alle de andre stedene som jeg bare kjørte forbi.
Det virker som om støysendingene fra Moskva ingen ende vil ta. Jeg er en av dem som leser profeten Esekiel kapittel 38 og 39. Dette handler om Gog-krigen fra Magogs land. De som forstår seg på kart, folkeslag og folkevandring, forteller at dette er Russland. Bibelen forteller at det skal komme en forferdelig storkrig. Fyrsten Gog i Magogs land skal gå mot Israel. Med seg har han Persia (Iran). Forholdet er alt godt. Iran leverer droner til Russland som brukes i krigen mot Ukraina. Gog skal også ha med seg Togarma-folket og Gomer (Tyrkia). De får ikke kjøpt USAs mest moderne jagerfly fordi de har kjøpt rakettsystemet S-400 fra Russland. Tyrkia sørger for at Finland og Sverie har vansker med en felles inngang i NATO, slik Russland ønsker. Sudan (Kusj) og Libya (Put) skal også vare med Russland i Gog-krigen, ifølge bibelgeanskere som har talt på bedehusene i Norge.
Jeg fortalte om skipet med støysenderen i Odessa. Jeg kom aldri om bord for å dobbeltsjekke om det var der Moskvas støysender var. Den som hakket og banket inn i kortbølgesendingene. Men nå er forstyrrelsen fra Moskva enda verre. Jeg fylles med vemod når jeg tenker på min reise i store deler av Ukraina. Vil jeg noen gang få se det gamle Odessa igjen?
