Av Johan Henrik Jørgensen
Da Jesus satt på Oljeberget og talte til sine disipler om «tidsalderens ende», sa Han (i forb. m. fikentreets tegn):
«Sannelig sier jeg eder: Denne slekt skal ingenlunde forgå før alt dette skjer.» Matt. 24, 35.
Israel har i årtusener stått i den brennende tornebusks tegn, 2. Mos. 3, 2. Den brennende tornebusk, som brant uten å brenne opp, er symbolet på Israels lidelse, i trengselens luer. Fikentreet er et bilde på Israel i dets nasjonale liv i eretz Israel. På Jesu tid stod Israel i fikentreets tegn, idet folket levde sitt nasjonale liv i landet, dog under fremmed åk. Men p.g.a. vantro måtte Israel drives bort fra landet og spredes blant alle verdens folk. I Jesu forbannelse av det ufruktbare fikentre, Matt. 21, 19, ligger det en profeti om dette.
Men tenker vi over alvoret i dette at vår generasjon igjen, for første gang siden år 70 e.Kr., ser Israel i fikentreets tegn, d.v.s. i dets nasjonale gjenopprettelse? Denne slekt (gr.: genea = generasjon, slektsledd), nemlig den slekt som ser Israel i fikentreets tegn, skal ikke forgå (skal ikke dø) før alt dette skjer (før sommeren, d.e. riket kommer).
Gir du og jeg tilbørlig akt på fikentreets tegn?
Har vi beskikket vårt hus?
Er vi fullt klar over den sannhet, den realitet, at vår oppbruddstime er for hånden?
Er vi rede til å møte Ham som kommer for å hente sin menighet, 1. Tess. 4, 13 flg.; 1. Kor. 15, 51–52, og fri den fra den kommende vrede, 1. Tess. 1, 10?
Vi har jo sett Israel stå klart i fikentreets tegn siden 1948, og det haster mot den tid da det skal fremstå i oljetreets tegn, når Joel 3, 1 flg. får sin fulle og endelige oppfyllelse.
Denne generasjon skal ikke forgå, leste vi.
Vi vet at menigheten skal hentes opp før vredens tid, som igjen går like forut for det messianske rikets opprettelse. Og hvis rikets tid er så nær at nålevende mennesker skal oppleve Jesu gjenkomst i herlighet, hvor nær må da ikke hedningenes fylde være, og Herrens gjenkomst for å hente oss opp fra jorden før vredens tid (Åp. 4, 1–2)!
Måtte disse tanker senke seg ned i oss, og åpne våre øyne enda mere, og gjøre oss ventende og lengtende, og løse oss mere fra denne verden. Vi, Hans menighet, står i patriarken Enoks tegn, han som talte om den dom som Gud ville la ramme de ugudelige, Jud. 14–15, og om hvem det står:
«Og Enok vandret med Gud; så ble han borte, for Gud tok ham til seg.» 1. Mos. 5, 24.
Det er ingen andre i denne verden som har sann opplysning om hva som skal skje i fremtiden uten den som i tro og ved Hans Ånd gir akt på hva Han har sagt i sitt ord. Og derfor er det heller ikke mulig for noen andre å opplyse om, og advare mot, den forferdelige dommens tid som snart skal ramme verden, Åp. 6, 1–19, 10.
Enok var opplyst av Gud. Han trodde Gud og vandret med Ham. Han forkynte for sin samtid det budskap om dom som ingen andre hadde fått åpenbaring om. Så ble han borte. Han ble bortrykket til Gud uten å se døden, Hebr. 11, 5; 1. Mos. 5, 24. Deretter kom vannflommen, i hvilken alle de ugudelige omkom.
Også vi er opplyst av Gud, ved Hans profetiske ord, som vi gjør vel i å akte på, 2. Pet. 1, 19. Vi tror at Han taler sant, og at alt Han har sagt, vil skje, nøyaktig og bokstavelig som forutsagt. Måtte det også synes utad på oss at vi, lik Enok, vandrer med Gud. Og måtte vi som han være lydige og forkynne det budskap Han har åpenbart for oss. Denne verdens barn, hvor vise de enn måtte være i menneskers øyne, er blinde i Guds øyne. Vi vet og erkjenner at bare den som har fått sin forstand opplyst av Guds Ånd, er seende. Og da vi ved troen på den Herre Jesu fullbragte frelsesverk har fått evig liv, og er blitt seende, er vi vidne til hvordan verdens barn haster mot stupet. De tror og innbiller seg at det bærer mot paradis, men i stedet bærer det raskt mot avgrunnen. Også dette ser og erkjenner vi. Men hva gjør vi? Hva gjør du? Hva gjør jeg? Roper vi ut og advarer mot det stup og den avgrunn som ligger umiddelbart foran, og som de er på vei mot uten å ane faren, fordi de er blinde? Ville vi ikke, om vi så en blind som var ved å falle utfor et naturlig stup, ile til og søke å redde vedkommende fra den visse død?
Hvor meget mere burde vi da ikke rope ut og advare mot den forferdelige fare, og den forferdelige fortapelse, som ligger foran verdens mennesker, og mane til omvendelse og frelse mens det ennå er tid, før nådens dør blir lukket? Det kom nemlig en dag da Gud satte punktum for alle muligheter og lukket døren til den ark Han hadde befalt Noah å bygge til frelse for sitt hus. Og fra den dag var det ikke lenger noen mulighet for dem som var utenfor, til å unnfly den varslede dom. Og vi vet at alt liv utenfor arken omkom i de dommens vannmasser som Han så lot strømme ned over de ugudelige.
Venner! Det er Guds vilje at vi skal minne hverandre om den forpliktelse og det ansvar det medfører å ha fått guddommelig opplysning om de svære og forferdelige begivenheter som ligger like foran oss i tid.
Klokken er ved å slå tolv, åndelig talt. Snart lyder: «Stig opp her!» Da er vår tjeneste her nede slutt, og vi har ikke flere anledninger til å varsle den kommende trengsel og dom, og forkynne frelsens budskap i Jesu navn.
Derfor, la oss våkne opp for alvor, og kjøpe den beleilige tid, for dagene er onde, Ef. 5, 16.
Et utdrag av J. H. Jørgensens hefte «Himlenes rike er nær!», Karmel Forlag
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 12, 2022
Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il
Gi en gave til KARMEL – VIPPS 508 550