Av Brynjar Wetteland
(KRONIKK): Det sies ofte at det er viktig å ikke glemme historien, for hvis vi gjør det, vil den gjenta seg. Denne påstanden er den egentlige grunnen til at jeg skriver dette, at vi ikke må glemme den nære historien og slik unngå at den repeterer seg.
Lørdag 26. november i år var det nøyaktig 80 år siden DS «Donau» avgikk fra Akershuskaien med 529 (noen kilder sier 532) norske jøder om bord. Bestemmelsesstedet var Stettin i Polen, hvor skipet ankom klokka 11.10 om formiddagen 30. november. De norske jødene ble samme dag fraktet videre i kuvogner med jernbanen. De ankom utryddelsesleiren Auschwitz 1 desember. Kommandanten i Auschwitz «kvitterte» 1. desember for mottakelsen av 532 jøder fra Norge.
Etter en utvelgelsesprosess i leiren ble de arbeidsdyktige mennene skilt fra de eldre mennene, kvinnene og barna. Sistnevnte gruppe ble fortalt at de skulle til en annen del av leirområdet, men at de måtte vaske seg og få rent tøy først. De ble fortalt at de måtte skynde seg slik at den ventende maten ikke ble kald. De endte opp i et rom der det sto «Zur Desinfektion». Døren ble forsvarlig stengt bak dem. Gjennom to glugger i rommet ble det kastet inn cyanidkrystaller som utviklet blåsyregass. Etter cirka 15 minutter var samtlige kvalt til døde.
Denne natten mellom 1. og 2. november 1942 endte 346 norske kvinner, menn og barn sine liv. Blant dem var de tre søsknene Jenny, Simon Kai og Sonja Henny Jakubowitz. De gikk i første, fjerde og femte klasse på Stabekk skole i Bærum. Om morgenen den 26. november ble de hentet på skolen av norsk politi, fraktet til utstikker 1 på Akershuskaien i Oslo og overlevert til tyske soldater, for deretter å bli jaget om bord i DS «Donau».
Denne familietragedien er bare en av mange blant de 773 norske jødene som ble deportert til de tyske dødsleirene i det okkuperte Polen. De gjenværende arresterte jødene ble senere sendt ut av landet med skipene MS «Monte Rosa» og MS «Gothenland». Med noen få unntak ble alle jødene fra Norge sendt til Auschwitz. Den eldste var en mann på 81 år og den yngste et spedbarn. 230 familier ble totalt utslettet, og alle kvinner og barn ble gasset ihjel ved ankomsten. 34 norske jøder overlevde deportasjonen.
Denne nasjonale tragedien er grundig og profesjonelt dokumentert av NRK i dokumentarserien «Last: jøder». Det må i alle fall være lov å håpe at mange har sett den og reflektert over hvordan en slik tragedie kunne få utspille seg nesten upåaktet her i landet, selv om det var krig. Det dreide seg tross alt om en gruppe norske statsborgere, riktignok en minoritet, som ble brutalt revet ut av sin tilværelse og sendt ut av landet til tilintetgjørelse. I denne sammenhengen fremstår det som ganske underlig at Norge er et av de ytterst få land i Europa hvor Holocaust ikke inngår som obligatorisk emne i grunnskolen.
Var det virkelig ingen som skjønte hva som var i ferd med å skje? Jo, det var det nok. Det er dokumentert at Hjemmefronten fikk varsler fra ulike hold innen antinazistiske krefter blant tyske offiserer og embedsmenn i Norge om hva som var i gjære, men at disse varslene var lite konkrete med hensyn til datoer. Bedre kjent er «bedriftene», det vil si, utryddelse av jøder, som norske frontkjempere skrøt av at de hadde sett og deltatt i på Østfronten. Noen av disse historiene stod også å lese i NS-avisene. Sagt på en annen måte: Det var mange som visste at «noe» kom til å skje med de norske jødene.
Den norske eksilregjeringen i London mottok tidlig i 1942 flere alarmerende meldinger fra legasjonen i Bern i Sveits, og senere fra legasjonen i Stockholm, og ikke minst fra polske tjenestemenn som hadde greid å flykte til London. Likevel, av uforståelige grunner valgte eksilregjeringen å vente til deportasjonene hadde skjedd før de gjorde noe. I et brev fra legasjonen Bern til eksilregjeringen i London 17. august 1942 skriver Finn Koren følgende: «Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttelig å likvidere hele dette folkeslag. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, i alle fall den europeiske jords, overflate». En henvendelse fra World Jewish Congress om å oppfordre til å hjelpe de norske jødene via radiosendingene fra London, ble avslått av utenriksminister Lie med følgende begrunnelse: «Slike appeller er ikke nødvendige for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humanitære plikt mot jødene i Norge». Her tok utenriksministeren grundig feil.
Likevel, til tross for den naive holdningen til eksilregjeringen, var det flere i Norge som gjorde en flott innsats for å redde jøder. Mange grenseloser risikerte livet ved farefulle transporter nattestid på kronglete veier til Sverige. Likeledes var det mange gode nordmenn som uselvisk hjalp til med å skjule flyktende jøder, men likevel: Det store flertallet gjorde ingenting. Derimot var det veldig mange som møtte opp når jødenes eiendeler ble auksjonert bort. Visste disse «kjøperne» hva som hadde skjedd med de egentlige eierne? De fleste hadde nok en anelse, tror jeg.
Noe av forklaringen til det manglende engasjementet for jødenes sak finner vi nok i det faktum at det i Norge, som i det øvrige Europa, var sterke antisemittiske holdninger i deler av samfunnet. Vulgærpropaganda hadde i årevis før krigsutbruddet florert særlig i den konservative pressen. Stereotypier av den pengegriske og ufølsomme jøden ble ofte formidlet av både i aviser og tidsskrifter, og flere kjente forfattere yndet å presentere karikerte og usympatiske jøder i sine bøker. Fremst i rekken av disse står selvsagt nobelprisvinneren Knut Hamsun. Han var en erklært antisemitt og Hitler-beundrer, noe han demonstrerte til fulle ved å publisere en rosende nekrolog om ham i Aftenposten 8. mai 1945. Hamsun var for øvrig ikke den eneste som yndet å latterliggjøre jødene. Her kan kort nevnes lyrikeren Alf Larsen, lyriker og redaktør Rolf Jacobsen og forfatteren Nils Kjær. Også andre kjente navn fra litteraturen som Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg satte tidvis veldig nedsettende antijødiske karakteristikker på trykk.
Jeg skal ikke gå inn på den nedverdigende mottakelsen de få overlevende fra dødsleirene og de som returnerte fra Sverige fikk av norske myndigheter da de kom hjem til Norge. Jeg vil henvise til Berit Reisels bok «Hvor ble det av alt sammen?» om den siden av konsekvensene for de hjemvendte. Den diskriminerende behandlingen de fikk av myndighetene, var skammelig.
Hva kan vi så lære av denne tragedien? Etter krigsslutt i 1945 het det «never again». Likevel har ikke verden blitt et fredeligere sted. Snarere det motsatte. Altså ser vi at historien er i ferd med å gjenta seg. Flere titalls millioner liv gikk tapt i siste verdenskrig, og Hitlers perverterte menneskesyn la ytterligere cirka seks millioner ofre, hovedsakelig jødiske, men også tusenvis av sigøynere, psykisk handikappede og andre «undermenneskers» liv til denne uhyggelige statistikken.
Hvordan kan vi da, både som enkeltmennesker og som folk bidra til at historien ikke gjentar seg? Jeg tenker ikke her primært på jødenes stilling i dag, men på tiltagende polarisering mellom ulike grupper i samfunnet, uro for fremtiden og en pågående krig i Europa, og ikke minst en stigende tilslutning til autoritære ideologier i mange deler av verden. Jeg tror først og fremst på kunnskap og samtale. Vi må kjenne vår historie, lære av våre feilgrep og utvide horisonten ut over våre egne landegrenser. Kunnskap er makt heter det jo. Jeg ser på kunnskap, kontakt og kommunikasjon som det beste middelet til å motvirke at fortidens feilgrep blir gjentatt.