Preken i Eidanger kirke på Olsok-søndagen 29. juli 1962
Av Per Faye-Hansen
Tekst: Salme 100
Norge feirer i dag Olavsdagen. Det var den 29de juli året 1030 at kong Olav Haraldsønn, Olav den Hellige, falt i slaget på Stiklestad i Verdalen nord for Trondheim. Vår kirke har satt opp teksten om hvetekornet, som faller i jorden og dør og så bærer megen frukt på denne Olavsdagen! Det skulle da tyde på at Olavs blod ble kirkens sæd i Norge – ifølge det gamle ordet om at «martyrenes blod er kirkens sæd.» Kong Olav blir betraktet som folkekirkens grunnlegger i Norge og en kjent kirkehistoriker sier om ham at «større gjerning enn Olavs er ikke gjort i dette land.»
Sikkert er det at Olav er den eneste kongen i Norge, som har fått plass blant kirkens helgener. Til og med i det Hellige Land har man i århundrer kunnet lese hans navn på en av søylene i Betlehemskirken: «Olaus Rex Norvegiae». Men Olavs hellighet skriver seg mere fra de underlige legendene om alt som hendte etter hans død. En nøktern historieskriver som Sverre Steen mener tross Snorres skildringer og den gamle Olavspreken fra 1160 å måtte si: «Hvordan Olav var, vet vi ikke og får vi aldri vite.»
Olav var ikke den første som bragte kristendommen til Norge. Flere konger før ham, særlig Olav Tryggvason, hadde søkt å fremme Guds ære i landet ved å «bryte folk til Kristus» med makt. Slaget på Stiklestad stod ikke mellom hedenskap og kristendom, for bondehæren var minst like «kristen» som Olavs svenskehær. Og kong Knut den Mektige minst likeså kristen som kong Olav. Olav Haraldsønn falt ikke for Kristus, men for sitt kongedømme. Han hadde fridd landet fra danevelde og splittelse og samlet Norge for annen gang. Og dette verket ble stående også etter hans flukt og fall.
Når det gjelder Norges kristning, hadde nok Mostertinget i 1022 større betydning enn Stiklestad, for der fikk kong Olav og hans biskop Grimkjell vedtatt sin «kristenrett». Og det skjedde ikke ved vold og makt, for kristendommen kunne ikke lovfestes i Norge, før disse nye åndsmakters overlegenhet var anerkjent av folkemeningen. Olav forsto dette og vant derfor folket ved store demonstrasjoner som f. eks. hos Dale-Gudbrand på Hundorp i Gudbrandsdalen. Riktigere tør det derfor være å si det slik:
«Norge ble ikke kristnet ved kongebud, men etter kongens tiltak og folkets vedtak.» Etter århundrers påvirkning erklærte folket selv at det ville ha Kristus til Herre og lyde Hans lov, mens avgudsdyrkelsen skulle aktes som brott og synd. Olavs død vakte folkets ansvar for dette nye liv. Olav ble i folkets fantasi stående som idealkongen, et bilde av Kristus selv, som hadde lite til felles med den historiske Olav Haraldsønn, men som ble et verdifullt ideal for det norske folk i 500 år!
Vi feirer altså Norges «folkekristning» i dag. Vår kirke har av den grunn også satt opp en av de meget få tekster vi har fra det Gamle Testamentet som lektie for dagen: «Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss – til sitt folk og den hjord Han før.» Tør vi da virkelig si at vi er blitt Guds folk – enten det nå skjedde på Olavs tid eller senere litt etter litt inntil i dag? Er det norske folk et Guds folk, en hjord som lar seg fø av Herren? Tjener vi Herren med glede og kommer vi frem for Hans åsyn med jubel?
Ja, vil vel mange si: Våre fedre vedtok kristenretten, vår grunnlov sikrer kristentroen, til og med evangelisk-luthersk, våre barn blir døpt og konfirmert og våre skoler underviser i kristendom. Er vi ikke et kristent folk, hvor finns det da? Har ikke Herren gjort oss til sitt folk, hvem er da Hans folk?
Så selvkloke og overmodige er vi blitt som «hedningekristne» at vi uten videre tilegner oss både løfter og betegnelser og oppgaver, som opprinnelig ble gitt til det eneste folk, som med rette kan kalles Herrens folk, nemlig ISRAEL! Vi er blitt så vant til å plassere oss selv ganske selvfølgelig midt i Bibelens utsagn og profetier og regne med at det automatisk gjelder oss – uten å spørre etter betingelser og muligheter. Salme 100 er en jødisk salmists oppfordring til alle folk om å prise og tjene Herren, som har gjort Israel til sitt folk og alltid vist seg nådig og trofast mot det! Det er den samme oppfordring som vårt Karmelstevne på Grenland nå sender ut til Nordens og Tysklands kristne og her i dag til Eidanger menighet spesielt:
«Rop med fryd for Herren, all jorden! Tjen Herren med glede, kom frem for Hans åsyn med jubel! Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss – og ikke vi selv – til sitt folk!» Det er Gud selv som har gjort Israel til sitt folk og i våre dager kraftig minner oss om det ved staten Israels gjenreisning og jødenes hjemferd fra alle land til fedrelandet. ISRAEL ER HERRENS FOLK og vi er det bare såfremt vi er blitt «de helliges medborgere og Guds husfolk.» Vi var fremmede og utlendinger, av naturen vredens barn, uten Gud og håp i verden, ifølge Paulus, Ef. 2. Slik var det norske folk også på Olav den Helliges tid. Det nye som skjedde var at Gud begynte å ta seg ut et folk av hedninger for sitt navn – også i Norge. Hvem og hvor mange vet bare Herren – den salige, lille flokken, som Jesus kjennes ved, begynte å få noen norske navn også. Det gir oss all grunn til å feire Olavs tid med takk og pris!
Men det er også meget nødvendig å være klar over at det ingenlunde er tale om noen «folkekristning», for inntil i dag er der egentlig aldri stått frem noe kristent folk. Det er ikke folkene som blir kristne i denne tidsalder, men noen enkelte individer i hvert folk omvender seg ved evangeliets forkynnelse for å «bli et folk av hedninger for Herrens navn». Dvs. de «utkalles» fra folkene for å tilsluttes Kristi legeme, som er den sanne kirken, «ecclesia».
Det store spørsmålet for deg og meg og hver og en av hedningerot her i dag er derfor dette: «Min Jesus, er jeg en av dem. Vil du meg kalle din? – Står jeg for deg som hine fem Med lys i lampen min?»
Vi synger i en av våre salmer: Av døpte vrimler land og strand, men hvor er troens brand?» Som i det gamle Israel har vi i folkekirkens Norge i lange tider satt vår lit til helligdommens institusjoner, til dåp, konfirmasjon og kirkebøker – i et land som bruker femti ganger så meget til rusdrikk som til misjon og hvor kirkens øverste styre innbyr til human-etisk gjestebud nettopp den som forakter og undergraver Kristi kirke aller mest!
Dersom profeten Amos kom til oss som han kom til Israel i gammel tid, så ville han på Herrens vegne sikkert måtte si omtrent det samme til oss:
«Jeg hater og forakter eders høytider, og jeg har ikke behag i eders festforsamlinger. – For om I ofrer meg brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem. – Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blant de ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende seg til! – I, som jager den onde dag langt borte og flytter urettens sete nær til eder! I, som ligger på elfenbensbenker og dovner eder på eders leier, som synger allslags tull til harpens toner, som drikker vin av skåler og salver eder med den ypperste olje, men ikke sørger over Josefs skade!» Amos 5–6.
Mon det ikke er grunn til å si i dag: Vé de trygge på berget i nord og de sorgløse på Norges fjell! Vé alle dem som bevisst eller ubevisst har glemt Herren og henfalt til å dyrke levestandardens avgud, og vé dem, som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke! – «Jeg tåler ikke høytid og urett sammen,» sier Herren ved profeten Esaias.
Det er dessverre mange lignende forhold i vår kirke i dag som det var i profetens Israel. Man satte sin lit til statens offisielle kulturordninger, til embetsverkets religiøse institusjoner og tempeltjenesten. Er det noen som gjør det her i dag? Noen som bygger på sitt medlemskap i Olavs kirke eller en av fri-menighetene? Vær da klar over at på den store dagen, når vi alle skal åpenbares for Kristi domstol, da spørs det ikke om hvilken kirke eller menighet du tilhørte, men bare om ett: «Elsker du Jesus?» – «Er Jesus din personlige frelser?» – «Er Jesus ditt eneste håp?»
Jesus sa selv: «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg!» Og Hans apostel Peter vitnet om det samme: «Det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelste!» Har du noensinne talt alvorlig med Herren om denne din eneste mulighet til salighet og spurt Ham direkte: «Min Jesus, er jeg en av dem, vil du kalle meg din?» Har du ikke klarhet i denne saken, så må du be i dag: «O, la meg ei til hvile gå, før derom jeg kan visshet få, Før du kan få det svar av meg: Du vet jeg elsker deg!» «Ved Jesu føtter ei stille stund, når Ordet kjem frå Hans eigen munn. Når eg og Jesus åleine er, då er det hugnad å vera her.»
Da skal også du få kjenne at Herren er Gud, som det står i Salme 100.
Når du og jeg blir liten og Jesus stor, da blir vi avhengige av Gud og ikke av mennesker, da får vi smake og kjenne at Herren er god, at Hans miskunnhet varer til evig tid, og Hans trofasthet fra slekt til slekt. Da får vi også trang til å rope det ut til all jorden: «Rop med fryd for Herren! Tjen Herren med glede, kom fram for Hans åsyn med jubel!»
For den som får oppleve kristenlivets indre logikk og fred og glede i den Hellige Ånd, han kan ikke holde det for seg selv, han må uvilkårlig dele med andre. Den frelsende troen er ikke noen tom innbildning, som flyter som en gås på vannet, som Henrik Müller sier. Nei, den er som ilden, som gjennomgløder alt jernet, og som helliger både ånd og sjel og legeme og setter andre i brand!
«Kjenn at Herren er Gud!» Ordet «kjenne» på hebraisk innebærer både «merke, erkjenne, føle, forstå, oppleve og erfare» – og det på det mest intime og personlige måte. Det gjelder både teori og praksis, både kunnskap og høyst personlig erfaring. Derfor blir alt nytt, når jeg virkelig får kjenne Herren, og andre må uvilkårlig også kjenne at jeg har fått kjenne Ham.
Kan dine kjære, dine medarbeidere merke på deg at du kjenner Jesus?
«Å kjenne at Herren er Gud» vil også si å erkjenne at Israels Gud er den Allmektige, himmelens og jordens skaper, alle folks eneste sanne Gud. Det betyr igjen at Israel er Hans utvalgte folk, som ingenlunde har utnevnt seg selv til denne rang, men tvert om søkt å slippe unna gang på gang og på mange måter. At Israel tross all forfølgelse og alt jødehat er blitt bevart som folk og så i vår generasjon gjenreist på underfullt vis i fedrenes løfteland, se, det er historiens og frelseshistoriens store under og selve tegnet fra vår Gud i vår tid.
Har du innsett dette og virkelig forstått hva som egentlig er skjedd fra 1948 til i dag? Jesus sa en gang: «Tror I ikke mine ord, så TRO DOG for gjerningenes skyld!» Derfor vil vi frimodig peke på gjenopprettelsen av Israel og jødenes samling fra alle land i dag og si: TRO DOG – for kjensgjerningenes skyld! Her går Bibelens profetier i oppfyllelse bokstavelig og forunderlig midt for øynene våre. Med Israels statsminister Ben-Gurion kan vi bare si: «Vær realist! Tro på underet!» Og med jødenes egen bekjennelse etter frihetskrigen i 1948: «Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. – Av Herren er dette gjort og underfullt i våre øyne!»
Vi står jo midt oppe i dette, som går som en rød tråd gjennom hele profeten Esekiels bok: «Og I skal kjenne at jeg er Herren når jeg fører eder til Israels land – og der skal I komme i hu eders ferd. – Og I skal kjenne at jeg er Herren, når jeg gjør således med eder, for mitt navns skyld, sier Herren. Ez. 20, 42–44. – Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren, Israels Gud, når jeg åpenbarer min hellighet på eder,
Israel, for eders øyne.» Ez. 36, 23.
Gud Herren er nå i full gang med å åpenbare sin hellighet på Israels folk. Israel er det eneste folk på jorden som har løfte om en virkelig folkeomvendelse i denne tidsalder. Hele Israel skal bli frelst og være et messiansk folk. En slik virkelig folkekristning har vi aldri sett. Men når Jesus kommer igjen, vil det bli det i Israel, som profeten Sakarias sier: «Jeg vil utgyde nådens og bønnens ånd over Jerusalems innbyggere og de skal se opp til Ham, som de har gjennomstunget.» Og som Jesus sa: «De skal ikke se meg før de sier (som folk): Velsignet være Han som kommer i Herrens navn». Da skal Guds lov være skrevet i hver jødes sinn og hjerte – «og de skal ikke mere lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerninger og ikke mere komme deres synd i hu.» Jer. 31, 33–34.
I samme grad som kristenheten fjerner seg fra Jesus og Bibelen opplever vi nå at Israel nærmer seg til Jesus, spør etter Ham og leser om Ham og studerer sin Bibel. «Vi vil ha Ham igjen. Han er vår,» hører vi og leser vi. Og når Israel som folk blir frelst og 100 % messiansk, da har Herren fått igjen sin egentlige folkemisjonær, frelsens utvalgte demonstrasjonsfolk. Da først med Herrens personlige gjenkomst som Israels messianske konge på tronen i Jerusalem begynner folkekristningens tid. For da er det folket beredt til tjeneste, som egentlig fikk misjons- og dåpsbefalingen: Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler! Da går evangeliet, Herrens Ord, for alvor ut fra Jerusalem og folkeslagene får hente sin inspirasjon og velsignelse i Israel! For Israel blir et messiansk folk ved Kongens komme og folkets bekjennelse. Og hvorfor? Forat alle folkene skal kjenne at HERREN, HAN ER GUD!
Så er det altså klart at nettopp Israels gjenreisning skal hjelpe oss hedningefolk til å kjenne at Han er Herren – og Herren er Gud! Israels Hellige holder en kraftig andakt med sitt folk i dag i løftenes land – mere effektiv enn kirkens ofte misforståtte, om enn velmente omsorg for dette folk.
Litt av gjenklangen av denne andakt høres i disse dager på Grenland. Også du er velkommen for å kjenne at HERREN, Israels Hellige, HAN ER GUD!
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – 500 kroner i året – trykkes hver måned.
karmelin@netvision.net.il