Av John Skåland
I Matteus 24 kan vi lese den kjente lignelsen om hvordan det skal bli før Menneskesønnen kommer. To skal være ute på marken, en bli tatt med og en bli latt tilbake. Likeledes leser vi i kapittel 25 om de ti jomfruene som ventet på brudgommen. Fem kloke hadde nok olje, og fem dårlige hadde ikke nok. De som var rede (kloke), gikk inn med Ham til bryllupsfesten.
Dette er lignelser vi som kristne er oppvokst med, og som de aller fleste kristne bruker som en alvorlig advarsel om å «være rede» når Jesus kommer for å hente hjem sine.
Nå er det ikke galt å komme med advarsler i forhold til å ha sin sak oppgjort med Gud, og det er heller ikke galt å benytte eller anvende ord fra Bibelen til dette formålet. Men spørsmålet her er om dette likevel blir en fullstendig gal måte å anvende Skriften på – ja, som endog kan føre til at folk blir i tvil om sin stilling inn for den levende Gud. Jeg har selv snakket med oppriktige, troende mennesker som er kommet i stor åndelig nød i møte med disse skriftord.
La oss se litt på flere forhold i Matteus 24 og 25. For det første er det viktig å kjenne til Guds frelsesplan rent historisk og kronologisk slik Skriften selv forteller denne, for å forstå disse lignelser. Og da må vi huske på at i de fire evangelier er ennå ikke sannheten om den nytestamentlige menighet (legemet) åpenbart. Det var Paulus som først fikk åpenbart denne hemmelighet (Ef. 3). Følgelig er det intet i disse to kapitler som omhandler menigheten og dermed ei heller bortrykkelsen av menigheten.
Alltid når uttrykket «Menneskesønnen» blir benyttet, står dette i forbindelse med det jødiske folk og nasjonen Israel.
Dermed kan vi fastslå at begge disse lignelsene overhodet ikke har noe med menighetens bortrykkelse å gjøre.
Når jeg nå fastslår dette, er det med full visshet om at svært mange lesere vil være uenig i denne konklusjonen. Dette er jo noe vi har lært og hørt i alle år. Ja, det har også jeg, men vil vi være tro mot Skriften, er det like feil selv om vi alltid har sett det slik. Mon tro om vi ikke her blindt tror noe vi har hørt ofte, uten selv å gå inn for Herren og be om visdoms og åpenbarings Ånd (Ef. 1, 17).
Hva er det så som omtales i Matteus 24 og 25 ?
I Matteus 24, 3 spør Herrens disipler sin Mester: «Si oss, når skal dette skje? Og hva skal være tegnet på ditt komme og tidsalderens ende?»
Det første spørsmålet handler om tempelets ødeleggelse jf. vers 2 i kapittel 24, mens det andre altså handler om tidsalderens ende. Ikke verdens ende. På dette tidspunkt i historien var altså sannheten om menigheten en hemmelighet, mens sannheten om Jesu komme som Messias til sitt jordiske eiendomsfolk var vel kjent. Alt handler altså om hvordan det skal være i tiden før Jesus setter sine føtter på Oljeberget.
I Matt. 24, 37 omtales denne tiden som lik tiden i Noahs dager. «For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ble gitt til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.»
«Da skal to menn være ute på marken, en blir tatt med, den andre blir latt tilbake.»
Hvem var det som var de heldige eller de lykkelige her? Jo, det var de som var i Arken i Noahs dager, og det er på samme måten de som ble latt tilbake i Menneskesønnens dager.
På samme vis ser vi at de ulykkelige og uheldige i Noahs dager var de som ble tatt av vannflommen, og i Menneskesønnens dager vil det være de som blir tatt med – for de blir tatt med til doms.
Når vi ser på kapittel 25 og de ti jomfruene som ventet på brudgommen, må jeg erkjenne at jeg aldri i mitt bibelstudium har funnet dette forenlig med det som Paulus skriver om bortrykkelsen bl.a. i 1. Tess. 4, 15–18:
«For dette sier vi med et ord fra Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.»
Det Skriften omhandler her er den nytestamentlige menighet, eller Herrens legeme, som blir forent med sitt hode som er Herren selv. Det skal gå slik til at plutselig skjer denne begivenhet: De som er døde i denne tidsalder, i troen på Jesu frelsesverk, de vil bli gjort levende i ett nu, og så vil alle dem som på dette tidspunkt lever her på denne jord, og som har tatt imot Guds frelse, sammen med de frelste døde som nå er blitt levende, rykkes opp i lufthimmelen for der å møte sin Frelser. De er i samme nu forvandlet ved at de forgjengelige legemer er blitt herliggjort lik Jesu legeme etter Hans oppstandelse. Så skal denne skare aldri mer skilles fra sin kjære Frelser.
Det er her ikke tale om at noen var rede og noen ikke var det. Samtlige 100 prosent av de sanne troende blir rykket bort fra denne jord. Det blir heller ingen vurdering – Herren kjenner sine og rykker opp sine på samme måte som en magnet trekker ut jernsponet fra en blanding av sagspon og jernstøv. Alle disse som er rykket bort, kommer ikke til doms – de blir kun fremstilt for Kristi domstol for å få sitt liv vurdert i forhold til belønning. Noen får lønn for sine rettferdige gjerninger, andre får ikke lønn, men blir likevel frelst, men som gjennom ild. (2. Kor. 5, 10)
Tilbake til de ti jomfruer. Her skjer det ikke i et øyeblikk, men det kommer et varsel om å gjøre seg rede. Bare halvparten gikk med inn til bryllupsfesten.
Som nevnt tidligere i dette skrivet viser sammenhengen at dette handler om tiden rett før Messias kommer som konge til Israel, setter sine føtter på Oljeberget og oppretter Riket for Israel (Tusenårsriket). Det vil da være en trengsel så stor som det før aldri har vært på denne jord. I denne tid vil det være noen som venter på Ham. Men det er ikke menigheten, for den er alt tatt hjem til Ham. De ti jomfruene er en lignelse på det som skal skje i sluttfasen av trengselstiden og den dom som Messias eksekverer ved sin gjenkomst på Oljeberget. (Matt. 25, 31–45)
Og det er om denne tid og om denne begivenhet som skal finne sted på Oljeberget, at Jesus sier: «Mon tro om jeg vil finne troen på jorden når jeg kommer igjen?»
Han vil selvsagt ikke si dette om den hendelsen som finner sted når Han kommer ned i lufthimmelen og henter opp til seg menigheten. Det ville jo blitt en fullstendig selvmotsigelse: Jesus vet nemlig inderlig godt at når Han kommer for å hente sine hjem, DA er det mange troende mennesker på denne jord. Det er nettopp dem Han henter.
******
Kjære leser. Av egen erfaring vil jeg si at det er så meget om å gjøre å få tak i disse sannheter. Først og fremst for sitt eget trosliv. Som jeg nevnte over har jeg truffet så mange som har store anfektelser og tvil om sitt eget gudsliv og sin egen frelse fordi de bygger på feil grunnlag. Har jeg nok olje på lampen min, spør de seg.
Ettersom vi nå og frem til opprykkelsen lever i nådens tidsalder, er det bare en ting som gjelder til frelse: utelukkende troen på et fullbrakt golgataverk. Ved å si JA til den gaven som Gud tilbyr oss utelukkende av fri nåde, er vi frelst og forlikt med Gud. Vi kan ikke være bare halvveis frelst (ikke nok olje). Men selvsagt må du være forlikt med Gud ved at du erkjenner din skrøpelighet – at det intet godt finnes i deg selv til å tilfredsstille Gud. Men utelukkende troen på at Han «naglet ditt skyldbrev til Golgata kors». Først når dette går opp for en sjel, kommer frelsesvisshet og frelsesfryd.
Kjære venn – slik jeg ser Skriften og tiden vi lever i, er øyeblikket for bortrykkelsen meget nært forestående. Det er intet som skal oppfylles eller som må skje før denne begivenhet finner sted. Det er da om å gjøre at vi selv og alle våre kjære blir med hjem til Herren. Derfor må du forlike deg med Gud i dag mens det ennå er tid – morgendagen kjenner ingen!
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il
