Av Vidar Norberg
For eller mot Benjamin Netanyahu. Det er valgkampens hovedsak akkurat nå. Det var også hovedsak i den forrige valgkampen. Det har vært fire valg på to år. Netanyahu sitter fortsatt som statsminister. Det har han gjort sammenhengende i 12 år.
Den tidligere generalen Benny Gantz i Blått og hvitt kastes nå hit og dit av politiske brottsjøer. Flere har rømt skuta. Hverken general Moshe Ya’alon i Telem-partiet eller utenriksminister Gabi Ashkenazi blir med videre. Mindre «generaler» har forsvunnet etter at Gantz brøt sitt løfte om ikke å samarbeide med Netanyahu, men ble med i Netanyahu-regjeringen likevel. Gantz er i ferd med å lide politisk forlis, men i israelsk politikk skal man være forsiktig med å spå. Der kan det politiske hav like gjerne bli blikke stille.
Gideon Sa’ar er både en gammel politisk traver og en nykommer på sentrumhøyresiden som satser på å slå ut Netanyahu. Det klarte han ikke i Likud-partiet. I mange år var han med i Netanyahus Likud-parti, uten å få de store posisjoner. Nå har han fått seg både ny kone og nytt parti som han kaller «Nytt håp». Det nye håpet er nå å bli statsminister. Han har klart å lokke flere med seg, blant annet tidligere minister Zeev Elkin og den gamle politikeren Benny Begin. Han er kjent for å slutte når det ikke går hans vei.
På høyresiden står Naftali Bennett med partiet Yamina. Han anser seg selv som statsministerkandidat. Men partiet har aldri fått nok stemmer til å være i nærheten av en slik posisjon. Nå har Bezalel Smotrich i Nasjonal union rømt Yamina og gått sammen med høyrepartiet Otzma Yehudit i Hebron. Sistnevnte skal ifølge forlydender i pressen ha skjedd etter råd fra Netanyahu i håp om at høyresidens stemmer ikke skal gå til spille fordi partiene alene trolig ikke kommer inn i Knesset.
Det har vært et politisk tøvær nå foran valget den 23. mars. Venstresiden i israelsk politikk har forsøkt å forene seg uten å lykkes. Merav Michaeli vant nominasjonsvalget i Arbeiderpartiet med rundt 70 prosent. Oppmuntret av sterke meningsmålinger avslo hun et samarbeid med Tel Avivs borgermester Ron Huldai som tidligerre dannet sitt eget venstreparti (Israelernes parti) for å fjerne Netanyahu. Han trakk seg plutselig fra valgkampen om en plass i Knesset. Også andre politiske friere ble avvist av den nye prinsessen i Arbeiderpartiet. En av årsakene var at Michaeli ville følge resultatet fra nominasjonsvalget. Normalen i dag er at mektige partieiere deler ut posisjoner til sine venner med ambisjoner.
Den arabiske felleslisten er også splittet opp, og de frykter at deres stilling som ett av de største partiene skal ta slutt etter valget. Netanyahu, som man nok kan kalle for en politisk ringrev – med positivt fortegn – har snudd seg om og fått med seg den arabiske rektoren Nael Zoabi på den urealistiske 39. plassen. Netanyahu sa at araberne er lei av at stemmene blir kastet bort på partier i opposisjonen, altså de arabiske partier. Han vil gjøre noe for araberne. Dette er en politikk som også de gamle sionistene i Israel sto for, men de ble så ofte besvart med terror og krig istedenfor vennskap.
Det hender at en gammel spådom av den berømte og nå avdøde rabbineren Kadori trekkes frem. Han sa angivelig at når det blir to statsministerkandidater som begge heter Benjamin som ikke klarer å danne regjering, så nærmer Messias seg. Ved forrige valg var det nettopp Benjamin «Benny» Gantz mot Benjamin Netanyahu. Det samarbeidet sprakk. Nå er det nyvalg igjen.
På toppen av alle rokeringene er det folk som hopper inn og ut og mellom partiene. Det er som når man velger fotballag. Det gjelder å få inn de beste spillere som kan skåre politisk. Det har de seneste år vært store utskiftninger av politikere i Knesset.
Om noen venter på den store leder nå, så kan det nok bli en skuffelse. Saken er at i Israel skjer ting ofte på tross av, ikke på grunn av. For eksempel når man er svakest i en krig, men får den største seier. Da får man ofte et hint om at det er en annen som griper inn når det trenges. Man må regne med at det er en som våker over sitt folk, av og til det gode og av og til det tunge.
Jødefolket er Guds utvalgte eiendomsfolk. En dag kommer jødenes konge Messias til Oljeberget med tusenårsriket for Israel. Da skal Israel bli et lys for nasjonene. Forberedelsene er alt i gang. Det ser man både i frafallet fra den judeokristne arv, uro i folkehavet, men også i gjenoppbyggingen av Davids falne hytte og det blomstrende fikentreet, Israel (Lukas. 21, 27–31 og Ap.gj. 15, 14–17).
«Så sier Herren: Jeg vender tilbake til Sion og vil bo i Jerusalem…» (Sak. 8, 3–6).
–Det kommer, vær du trygg!
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il