Av Vidar Norberg
To modige menn reiste seg i Den amerikanske kongressen og ba om at valgresultatet fra Arizona granskes. Det er påstander om valgfusk i USAs presidentvalg. Det er en så alvorlig påstand at de har krav på å bli gransket. Det ble ikke påstandene.
I et demokratisk samfunn må det være en soleklar rett at man får presentere sine beviser for en domstol. Men USAs høyesterett avviste fredag 11. desember å behandle et søksmål fra Texas. Høyesterett avviste også en anmodning fra republikanerne i Pennsylvania. At 39 prosent av amerikanere mener det var valgfusk, er så alvorlig at Høyesterett for å skape ro blant 74 millioner republikanske stemmegivere burde ha hørt vitnene og sett bevisene. I slik en alvorlig sak hadde dommerne kunne spart USA for utrygghet og polarisering.
Etter at Høyesterett avviste saken, var det bare én mulighet igjen, etter USAs konstitusjon. Den bød seg da valgmandatstemmene skulle godkjennes i Kongressen av de 100 senatorene og de 435 i Representantenes hus.
USAs visepresident Mike Pence ledet forsamlingen onsdag 6. januar 2021. Han spurte om det var noen innvending til resultatet fra stat etter stat.
–Jeg har en innvendig til opptellingen elektroniske stemmer fra Arizona, sa kongressmann Paul Gosar fra Wyoming
–Er innvendingen skriftlig og signert av en senator, spurte visepresident Mike Pence.
–Ja, det er den, svarte Gosar.
–Ja, det er det, svarte senator Ted Cruz og reiste seg.
–Aååå, lød det i salen.
Men så kom applausen.
Kravet om gransking ble etter konstitusjonens retningslinjer tatt til følge. Senatorene og representantene delte seg i to grupper og gikk hver til sitt for å drøfte saken i to timer med fem minutters taletid.
Men så kom pøbelen. De brøt seg gjennom politiets sperringer, gikk inn i Capitol-bygningen på Capitol Hill. At pøbelen klarte det, er et mysterium som også burde etterforskes. Politiet barrikaderte plenum. Representanter og senatorer ble evakuert eller gikk til sine kontorer. Noen få pøbler, etter fjernsynsbildene å dømme, tok seg inn i plenum, og det var folk i korridorene.
Angrepet var uhørt og vakte avsky i alle kretser. Det bidro trolig også til at valgmannsstemmene lettere ble godkjent. Dermed forsvant ønsker om at man skulle satt av ti dager til granskning av påstandene om valgfusk. Når valgresultatet syntes å være så klart, så skulle det vel ikke spille noen rolle for demokratene om det ble gransket. Men var det noe USAs establishment ikke ville gjøre, så var det å granske de alvorlige påstandene.
Det var mange slike påstander. Noen sa at det var stemmer fra de døde. Andre hevdet at det ble båret inn stemmer. Det skjedde også i valget mellom Richard Nixon og John F. Kennedy som ble valgt med ekstra stemmer som dukket opp i 1960. Det var videre påstander om at utenlandske stemmemaskiner var programmert til å telle flere stemmer for Joe Biden enn for Trump. Påstander om at det var flere som hadde stemt, enn det var stemmeberettigede ble også fremsatt.
Det er noe galt i et demokrati når ingen vil høre anklager. Svaret på om det var valgfusk eller ikke, får man neppe noen gang. Det vil svekke USAs demokrati.
Det var ifølge enkelte kommentatorer kanskje flere hundre tusen mennesker som var møtt frem til Capitol Hill. Det ble fortalt at mange av dem var kristne. Noen ba, og det var ifølge sosiale medier ikke kristenfolket som stormet Kongressen. Enkelte hevdet at det var opprørsbevegelsen Antifa som infiltrerte og skapte bråk i USA. Dersom dette skulle vise seg å være riktig, er det en seier for en gruppe som ikke vil annet enn å ødelegge det amerikanske demokratiet, slik man kjenner det.
Uansett er det helt klart at det som kom svekket ut av dette valget, var det amerikanske demokratiet. Det har i flere år vært snakk om at USA kan falle innenfra. Texas er den eneste staten som har lov til å melde seg ut av unionen. Men skulle den videre utviklingen føre til at 20–30 andre stater ønsker det samme, så er det vel et spørsmål om nasjonalgarden eller forsvaret kan gjøre noe med det. Dette er selvsagt bare spekulasjoner, men når amerikanerne selv snakker unionens oppløsning er det grunn til å høre etter.
USA har vært og er fortsatt en viktig supermakt. Men det er mange supermakter som har forvitret og smuldret opp i historien. Et av dem var det britiske imperiet. Nå ser man samme trekk av trøtthet i det amerikanske folk som hos engelskmenn i det britiske imperiet. De ønsker ikke lenger å være en politimann i verden. De har ikke lenger så god økonomi som før. Det finansielle sentrum er i ferd med å bli flyttet.
For verden som helhet kan Amerikas nedgang få store konsekvenser i en tid hvor det kan bli flere atommakter etter hvert. Islam er en maktfaktor. Kina har etter alt å dømme interesse av å overta USAs rolle. Russland ønsker å dele verden mellom noen få store. Om dette scenariet skulle bli virkelighet, er ikke Norge forsvarsevne imponerende.
Israelske ledere har til en viss grad satt sin lit til Amerika. Og det er riktig at USAs president Harry Truman var den første som anerkjente Israel og skrev seg inn i den jødiske historie. Da Israel var i ferd med å gå tom for våpen og ammunisjon under yom kippur-krigen i 1973, åpnet president Richard Nixon en luftbro med våpen til Israel. Det snudde krigens gang til Israels redning. Det har israelere ikke glemt.
Det er nok en del israelsk politikere som har satt sin lit til USA. Det er ikke noe nytt i historien. Assyrias kong Sankerib sendte en stor hær mot Jerusalem og sa:
«Nå vel, du setter din lit til Egypt, den knekkede rørstaven! Når en støtter seg på den, går den inn i hånden hans og gjennomborer den. Slik er kongen i Egypt, Farao, for alle dem som setter sin lit til ham.» (Jes. 36, )6
Trump-æraen har vist at heller ikke Donald J. Trump var verdt Israels tillit. Trump skaffet Israel flere avtaler, men fikk tostatsløsningen med i premissene. Han tilbød Israel å annektere 30 prosent i Judea og Samaria, mot at Israel gav bort 70 prosent til en PLO-stat. Hans administrasjon åpnet opp for en PLO-hovedstad i den østlige delen av Jerusalem. Trump utsatte Israels planer om å innføre suverenitet over jødiske bosetninger i Judea og Samaria. Det er nok noen som vil si at alt dette er ikke sant. Men hans egne meldinger, pressekonferanser og avtaler er gjengitt over flere nummer i fjorårets Karmel-blad og kan etterprøves. Trumps handlinger vitner ikke bare om bibelsk Israel-vennskap.
Nå står også Trump tilbake som en knekket rørstav. Løftet han på Jerusalem og falt? Lurte han Israel og deres venner? Ble han til slutt selv lurt av det han kaller valgfusk.
Profeten Sakarias 12, 2–3 sier «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå utover Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.»
Man kan jo bare stille spørsmålet om det gikk med Trump som med kong Belsasar som så fingrer av en hånd som skrev på veggen. Skriften ble tydet av Daniel.
«…mene, mene, tekel ufarsin. Dette er tydningen av ordene: Mene: Tellet har Gud ditt kongedømmes dager og gjort ende på det. Tekel: Veid er du på vektskål og funnet for lett.» (Daniel 5, 5 og 24–30).
USA har vært en republikk med mange kristne. Kristentroen skaper ansvar overfor Skaperen og mennesker. På dette bygges demokratiet. Når kristentroen går ut, blir det lovløshet. Dette er også et av endetidens kjennetegn. Alt tyder på at denne lovløsheten kommer til å bre mer om seg helt til menigheten som holder igjen, er rykket bort. Da er det fritt frem for Antikrist. Det kan skje fort. (1. Tess. 4, 15–18 og 2. Tess. 2, 7)
Om et rike kommer i strid med seg selv, så kan ikke det rike bli stående.
(Mark. 3, 24)
Abonner på papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT og les mer
e-post: karmelin@netvision.net.il