Av Vidar Norberg
Idet kokken nærmer seg 06.00, før nyhetene på den israelske kringkastingen, blåses det i trompetene. Så lyder den jødiske trosbekjennelsen Shema Israel. «Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én…».
Det er som et radiosignal som krever handling en tidlig morgen. Utenfor en leilighet i Jerusalem venter den finske korrespondenten Semy Kahan i en drosje på Karmels norske korrespondent, før drosjebilen plukker opp den hollandske korrespondenten fra Reformatorisch Dagblad på en annen kant av byen. Drosjebilen fortsetter ut av et morgentravelt Jerusalem og opp mot gamle bibelske byer som bare er arkeologiske minner fra bibelhistorien. Men likevel så kjent for mange mennesker i kristne nasjoner.
Ferden går opp til La´is, den vel 3700 år gamle kanaanittiske byen som ble inntatt av Dans stamme og fikk navnet Dan (Dommerne 18, 7). Etter at Salomos kongedømme ble delt i 930, etablerte Jeroboam sitt administrative sete for kongedømmet Israel her. Ruinene er gravd ut og satt sammen. De står der den dag i dag. Et av minnesmerkene er et slags sete. Kanskje var det der kongene i porten satt når de skulle felle en dom eller komme med en kunngjøring.
Året er 2005. Semy Kahan sitter på kongesetet med penn i hånd og blokk ved sin side. Den kunnskapsrike Kahan var en mester til å lete seg frem til historiske steder og like god til å ordne avtaler med arkeologer som kunne og levde for sitt fag.
En annen gang gikk ferden til Zippori med en romersk brolagt vei med søyler.
–Marias foreldre var Joakim (Jojakim) og Anna. Maria ble født her. I Nasaret, fem kilometer unna, bodde Josef. Historien om Maria og Josef starter her i Zippori. Jesus kom trolig hit for å besøke sine besteforeldre. Han må ha gått på denne cardo (søylegang). Det var hovedgaten i Zippori, fortalte Dror Ben-Yosef.
Svært ofte er det slik at korrespondenter som ikke direkte konkurrerer, samarbeider. Det gjør reisene langt rimeligere når flere deler på utgiftene. Når alarmen gikk i Nord-Israel, gikk turen dit. Hizballah avfyrte sine raketter fra Sør-Libanon mot storbyen Haifa. Kahan sto på Karmels fjell. Han gikk inn i en butikk for å søke dekning. Etter smellene tok han seg videre ned. I sentrum av byen var det ny alarm, og en bilselgers butikk i første etasje av et høyhus ble nytt «bomberom» før han tok seg frem til jernbanens godsterminal hvor flere mennesker var drept i rakettregnet.
Slik var det også i Sderot. Rakettene kom inn fra Gaza. En trappeoppgang måtte gi beskyttelse mot splinter som river opp mennesker. På jakt etter mennesker som kunne fortelle om livet, kom ordfører Eli Moyal hastende forbi. Han måtte gi intervjuet på sparket. Semy arbeidet alltid med penn og blokk eller blyant. En gammeldags sikker journalist.
På en av sine reportasjeturer på gamle dager satt Kahan på en høyde i Sderot sammen med internasjonale fjernsynsselskaper og presse fra mange land. Derfra hadde man utsikt til Gazastripen. Røyken steg til værs, og det var stille etter ildstormen. Slik er en korrespondents liv.
Langt fredeligere var det hver gang det var valg i Israel. Folk som stemte, ble intervjuet utenfor valglokalene.
Riktignok ble Kahan først korrespondent på 1990-tallet mens avisindustrien ennå var på høyden. Han skrev regelmessig for store aviser som Etelä-Suomen Sanomat i Lahtis og Keskisuomalainen i Jyväskylä. Videre var Kahan svenskspråklig korrespondent for rikskringkastingen Svenska Yle. Han hadde også den store finske kirkeavisen Kotimaa og Kyrkpressen i sin portefølje.
Nettavisene var ennå ikke kommet på markedet for fullt. De finske avisene kom fra Finlands store skoger med posten til Jerusalem. Når Kahan hadde lest dem, gikk de videre til neste finne. Store fine, fargerike aviser med nyheter, reportasjer og kommentarer.
At det kanskje ikke var korrespondent statsviter Semy Kahan hadde tenkt å bli, viser utdannelsen. I 1958 fikk han sin mastergrad i sosiologi fra Universitetet i Helsingfors. Han ble generalsekretær i Det jødiske samfunn i Helsingfors. Men i 1959 gjorde han som så mange andre jøder har gjort før ham. Emigrerte fra Finland til Israels hovedstad Jerusalem. Her var han blant annet inspektør i sosial- og arbeidsdepartementet før han fikk skiftet kurs og gikk til journalistikken.
Kahan skrev flere bøker. En av bøkene ble kalt «Röster för fred». Han forsøkte å sette søkelys på israelere og palestina-arabere som samarbeidet for fred. Den freden kom ikke i Kahans levetid. Han var nok skuffet over det.
En annen av Kahans bøker het «Israelisk mosaik». Det var en annerledes beretning om et land fra innsiden. En bok om holocaust, kristne brobyggere, beduiner, russere og mere til fra hans kjære Israel. En historie handler om da Jerusalem var delt. Israel holdt den vestlige delen og Jordan den østlige delen med Gamlebyen og de fleste hellige steder helt frem til seksdagerskrigen i 1967.
En nonne på den israelske siden av grensen sto ved vinduet som vendte mot grensen som delte Jerusalem. Hun begynte å hoste, og det fikk hennes gebiss til å hoppe ut av munnen. Det falt ned på bakken som var i ingenmannsland. Dit kunne hun ikke gå. Det var forbudt uten spesiell tillatelse. Hva gjorde så den tannløse nonnen for å få igjen tennene? Hun henvendte seg til politiet i Israel. De henvendte seg til FNs hovedkvarter i Jerusalem som overvåket våpenhvilen mellom Israel og Jordan. Derfra gikk henvendelsen til de jordanske militærmyndighetene i byen. Etter noen timer med forhandlinger fikk en FN-soldat med hvitt flagg gå inn på ingenmannsland og fiske opp nonnens løstenner, skrev Kahan.
Levende tro på jødedommen med regelmessig gange i synagogen preget Kahans liv. Han pyntet løvhytte til fest og forklarte gjerne om jødiske høytider. Han ba både jøde og hedning til flere retters velsmakende sabbatsmåltid som hans kone Shoshana med persiske aner tryllet frem. Samtalen gikk livlig rundt bordet.
Var man innom en hverdagskveld, var det stille bare når de israelske fjernsynsnyhetene kom. Nyhetene måtte han ha med seg.
Semy Kahan hadde også interesse for Norge. Hans familie satte kursen mot Bergen og Griegs hjem. Det ble en fin opplevelse. Han tok sine barnebarn med seg på gulleting, og de fant noen gullkorn. Finland var nok også gull for Kahan. Foredragsholderen skinte lenge etter hver tur til Finland.
Den 23. februar 2020 gikk den finske korrespondenten Semy Kahan (86) fra Åbo i Finland ut av tiden i Jerusalem, like før koronapandemien startet. Penn og blokk la han ned noen år før sin død.
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – 500 kroner i året – karmelin@netvision.net.il