Det var en stille sabbatsmorgen i Jerusalem lørdag den 12. juli 2020. Man hørte duene synge, kanskje litt mer høylytt enn vanlig. Derfor la man merke til dem. Litt før klokken åtte hørtes en serie med smell.
–Dette må være raketter, sa jeg til min kone.
Vi har hørt ordentlige raketter fra Gaza gå ned i utkanten av Betlehem og vet hvordan smellet lyder.
–Lyden er svak. De når ikke helt frem til Jerusalem, sa jeg.
Så ble det stille. Jeg tenkte at det er over. Vi hører vel hva som skjedde når sabbaten er over.
Men klokken åtte lørdag morgen startet det opp igjen. Det var voldsomt. Det holdt ikke opp. Salve etter salve.
–Man skulle tro at Hizballah i Libanon nå skyter opp alle sine 120.000 raketter mot Jerusalem, sa jeg.
Men de når ikke frem. Jeg gikk til min utsiktsplass og kastet øynene på nasjonalforsamlingen Knesset. Det er et av målene. Og rakettene fra Gaza må i så fall fly over vår bydel. Men det var ingen raketter i luften. Jeg vet godt hvordan rakettene ser ut når de kommer, for jeg har stått på grensen til Libanon og sett dem komme og fotografert brannen etter eksplosjonen. Men det var ingen eksplosjoner. Og angrepene bare fortsatte. Jeg kikket ut i vinduene på den andre siden av huset. Det smalt i ett, men ingen tegn til at rakettene nådde frem.
I Israel holder vi hviledagen hellig på den jødiske sabbaten istedenfor på søndag. Datamaskin og reuter er alltid avskrudd og stikkontakten trukket ut. Tror ikke den har vært på en sabbat siden det var et dødsfall for noen år siden.
–Angrepene fortsetter. Nå skrur jeg på datamaskinen, sa jeg til min kone.
Jeg måtte få klarhet i hva dette er. Som vanlig er jeg jo nesten alltid forberedt på å rykke ut når det smeller. Slikt skal jo videreformidles til KARMELs lesere, så langt det er mulig.
Flere nettsteder ble sjekket. Hverken Ynet, Times og Israel eller Arutz 7 skrev noe. BBC ble sjekket og NRK. Like taust. Men rakettangrepene fortsatte med uforminsket styrke.
Jeg tok telefonen og ringte til min kollega som arbeider for en utenlandsk avis.
–Det er ikke ofte du ringer på sabbaten, sa han overrasket.
Han forklarte at på denne tiden av året har araberne eksamensfest når de får sine papirer. Da pleier de å skyte opp fyrverkeri for å feire. Han trodde det var årsaken.
–Men kan du høre det helt dit der du bor, spurte han overrasket.
Han bor nærere de arabiskbebodde bydeler og PLOs selvstyreområder i øst hvor det høres enda bedre enn i den vestlige delen av Jerusalem.
Jeg kikket på nytt ut av vinduet. I huset bor en ortodoks familie. Jeg hadde sett at mannen var på tur ut til synagogen. Men han snudde og kom inn igjen. Han ville kanskje ikke forlate kone og barn om byen er under angrep.
Etter en stund banket det på vår dør. Religiøse jøder bruker ikke ringeklokke på sabbaten. Jeg åpnet forsiktig og stakk hode ut. Jeg hadde glemt munnbind i farten, men han hadde det på. Han tenkte kanskje at jeg som er ikke-jøde og i tillegg pressemann har skrudd på datamaskinen og vet noe?
Jeg forklarte historien om den arabiske eksamensfesten. Og familiefaren gikk hjem igjen.
Ut på formiddagen sto det en linje på Ynet. Araberne hadde eksamensfest og sender opp fyrverkeri, ifølge politiet. Så stengte jeg av datamaskin og reuter, og vi fortsatte sabbatsfeiringen. Det stilnet av etter halvannen time i den vestlige delen av Jerusalem. I den østlige delen fortsatte det i til sammen tre timer.
På ettermiddagen spaserte vi til Yemin Moshe. Der er det vakker utsikt mot Sions berg og helt til Moabs ørkenfjell i Jordan om det er klarvær. Det er fint å skue utover det bibelske landskapet og tenke på alt som har skjedd, fra Mose dager til denne dag – og det som ennå skal skje.
Men der startet rakettangrepet igjen. Nå så vi det. Utenfor de arabiske husene sto rakettpakkene på bakken. Først gikk et batteri. Så svarte en annen familie. Det ble på nytt litt leven. Kruttrøyk la seg over deler av den arabiskbebodde bygda. Og vi ruslet hjem.
Neste dag skjønte vi omfanget av eksplosjonene. The Jerusalem Post fortalte søndag at tusenvis av jerusalemitter hadde ringt politiet for å få hvite hva dette var for noe. Også de hadde våknet opp til skytingen som ifølge avisen kunne vært en voldsomt slag som hørtes over hele byen. Det viste seg at det ikke var bare raketter som var fyrt av. De som hadde noe å «fyre» med, skjøt i lufta, noe som er en vanlig arabisk tradisjon når noe skal feires.
Tel Aviv-avisen Haaretz fikk først saken på trykk mandag morgen. De fortalte inngående om eksamen «tawjihi». Klarer man den, går det meste bra i livet. Går det dårlig, er man satt utenfor. Det er en gammel avleggs eksamen, men araberne holder på den, fordi det er deres egen tradisjon. Da eksamensresultatene kom inn som sms på mobiltelefonene, startet feiringen og oppskytningen av rakettene.
Rabbiner Yehuda Lave skrev indignert i et innlegg i Jerusalem Post om det som enten var geværskudd, fyrverkeri eller bomber. Han forklarte at for troende jøder var det spesielt vanskelig på en sabbatmorgen når jødene ikke hører nyheter. Det er ikke lett å vite at det bare er fyrverkeri.
–Vi har ikke panikk for enhver lyd i Israel, men vi har en rett til å frykte for våre liv.
Rabbineren spurte hva som er poenget med å leve i et jødisk land dersom ikke lederne og politiet er i stand til å balansere arabernes rett til å feire samtidig som man lever i fred. Han ville ikke at sabbaten skal høres ut som en krig.
Politiet i Jerusalem arresterte 38 personer og mange fyrverkeribatterier ble beslaglagt ifølge meldingene.
Jeg undres over om dette «angrepet» kanskje var planlagt. Var det noen som har frydet seg over å skremme? I mine 22 år i Jerusalem har jeg aldri før hørt et fyrverkeri av et slikt kaliber.
Heldigvis slapp jeg denne gang å rykke ut til et nytt rakettangrep eller en ny terrorbombe. Jeg vet hva det er å sitte i et hus når rakettene kommer, og det smeller i nærheten. En ikke uvanlig opplevelse for titusener av israelere eller norske volontører i Sjømannskirken i Ashdod. Det er uhyggelig. Og død og skader blir det om rakettene treffer.
For noen år siden ble det skutt raketter fra Gaza mot Knesset i Jerusalem. Jeg husker alarmen gikk på sabbaten. Min kone og jeg var ute og spaserte på veien langs Knesset. Vi kastet oss raskt ned på bakken bak noen vegsteiner. Så hørte vi smellet fra raketten som ikke rakk helt frem. Vi børstet av støv og sand fra klærme og ruslet hjem. Derfor reagerer man på slike smell. Hvilke land ville godtatt slike angrep mot sin hovedstad.
Jeg gjør salmisten ord til mine egne: «Be om fred for Jerusalem!» Salme 122,1
Vidar Norberg