Av Vidar Norberg
(8.5.2020): I dag er det 75 år siden Norge igjen ble et fritt land etter fem års tysk okkupasjon. Det var for de fleste en gledens dag da man igjen kunne ta frem det korsmerkede flagg i rødt, hvitt og blått.
Store deler av Finnmark lå i ruiner etter den brente jords taktikk. Den tyske hær svidde av alt under sin ville tilbaketrekning høsten 1944. Noen plasser ble ikke bygget opp igjen. Men folket i Finnmark ville tilbake til sin hjemmejord, enten de var evakuert til Fredrikstad eller Bremnes. Noen som hadde rømt til fjells etter brenningen, dro til Båtsfjord som tyskerne ikke rakk å svi av. Finnmarkingene gikk i gang med gjenoppbyggingen av Finnmark som var rammet av en katastrofe.
Seieren over Adolf Hitlers tredje rike i 1945 var frihetens vår for de fleste, men ikke for alle. De få jøder som kom tilbake fra holocaust, fant sine hjem og eiendeler plyndret. For mange var krigen en uopprettelig skjebne. Selv den dag i dag opplever jøder i Israel at alt fra boikottbevegelsen vil boikotte landet, mens norske myndigheter er pådrivere for at etterkommerne av Abraham, Isak og Jakob skal miste deler av det landet som Gud lovet dem. Dette vitner om at man ikke tar Guds Ord og landløfter alvorlig.
Norge var bygget på den judeo-kristne tradisjon, helt fra Olav den hellige som samlet og kristnet landet. Det var viktig for å kaste av hedenskapets brutale åk. Den lutherske reformasjon skapte også en frihetens vind over land og folk. Den grunnlov som fulgte i 1814, gav frihet under ansvar, ikke minst fordi folk trodde det var en Gud som sto over. Mennesket står til ansvar for en skaper som ser og vil dømme.
Et godt demokrati må bygges på de judeo-kristne verdier, at Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Og du skal elske din neste som deg selv. (Matt. 21, 37 og 39). Faller dette bort i et samfunn, blir det brutalt.
Dessverre må man nok si at 75 år med frihet ikke bare har skapt frihet og lykke. Fosterdrapet på norske sykehus har drept mange barn i mors liv. Abort er en himmelropende synd, den verste form for hedenskap. Antallet skilsmisser og ødelagte ekteskap har økt. Det rammer familien som er selve grunnsteinene i et samfunn. Samboerskap er ikke en bibelsk ordning som kan likestilles med ekteskapet som er innstiftet av Gud. Homofil praksis og partnerskap er en sodomittisk synd som Bibelen advarer mot og lover dom over. Den materielle veksten har ikke ført til den nødvendige befolkningsvekst, men heller for få fødsler. Kanskje er samfunnet blitt mer egoistisk.
Prest og predikant, kirke og bedehus er nok blitt satt til side som normgivere i samfunnet. Istedenfor har aviser, radio, fjernsyn og nå internett tillatt seg mer hasjelas med Bibelen og det som er hellig. Alkoholfulle munner og narkotikarus bringer med seg mer løssluppenhet og vold. Både mot barn og voksne. Når barnevernets folk møter opp i hjem og ber folk være litt mindre kristelige og slutte med bordbønn, forstår man at samfunnsutviklingen ikke bare har vært god. Samtidig ser man at samfunnet har mistet mer respekt for de åndelige verdier og helligholdelse av hviledagen.
Frihet er ingen selvfølge. Den må først forsvares innad i folket. Forvitrer den kristne tro, vil folket før eller senere øde seg selv. Da hjelper det ikke med krigsmaskiner og fulle kaserner, eller med penger i fond eller noe annet. For «vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt på Huset byggja. Vil Gud ikkje verga By og Land, Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.»
Når man i dag på frigjøringsdagen heiser flagget, bør man tenke over hva korset betyr. Det forteller om verdens Frelser som har dødd på korset for å sone menneskets synd og stått opp igjen for at alle mennesker som tror på Ham, skal bli frelst. Derfor skal et godt samfunn legge til rette for at mennesker skal søke Gud. Apostlenes gjerninger 17, 26–27 forklarer dette:
«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»
Dessverre må det kanskje bli krig, hunger og pest for at mennesker i sin nød skal vende seg til Gud.
