Av Mike Pence, USAs visepresident
(23.01.2020): President Rivlin, statsminister Netanyahu, deres majesteter, presidenter, eksellenser, ærede overlevende, utmerkede gjester.
Det er med dyp ydmykhet at jeg står foran dere i dag, på vegne av det amerikanske folk, mens vi markerer at det er 75 år siden frigjøringen av Auschwitz.
I denne anledning, her på Mount Herzl, samles vi for å fullbyrde en høytidelig forpliktelse – en forpliktelse til å minnes: til å aldri la minnet av dem som døde i holocaust, bli glemt av noen, noe sted i verden.
Ordet «minnes» er nevnt hele 169 ganger i den hebraiske bibelen, fordi minne er en konstant forpliktelse for alle generasjoner.
Og i dag stanser vi for å minnes hva president Donald Trump med rette kalte den «mørke flekken i menneskets historie» – den største ondskapen som noen gang er påført av menneske mot menneske i en lang katalog av menneskelige forbrytelser.
Ansikter til en og en halv million barn som ble redusert til røyk under en stille himmel fordi deres forbrytelser var å ha en jødisk besteforelder. Den natten Eli Wiesel kalte «sju ganger forseglet», konsumerte troen til så mange den gang, og utfordrer troen fremdeles til mange.
I dag minnes vi hva som skjer når de maktesløse roper om hjelp og de mektige nekter å svare.
Byen het Oswiecim. Som en del av deres plan for å ødelegge hele eksistensen av den polske kulturen gav nazistene polske byer tyske navn. Og denne kalte de Auschwitz.
Når soldater åpnet portene til Auschwitz den 27. januar 1945, fant de 7.000 halvt ihjelsultede, halvnakne fanger, hundrevis av esker med skjemaer som dokumenterte det største massemordet i historien. Før krigen var over, i løpet av fem års eksistens, ble 1,1 millioner menn, kvinner og barn utryddet i Auschwitz.
Som min kone og jeg kan bevitne, fra det siste året, en kan ikke gå på Auschwitz’ grunn uten å bli overveldet av følelser og sorg. En kan ikke se haugen av sko, gasskamrene, krematoriene, den ene godsvognen som står vendt mot porten til leiren, og de grovkornede fotografiene av menn, kvinner og barn som ble sendt til døden, uten å spørre «hvordan kunne de?»
I dag sørger vi med dem som sørger. Vi minnes navnene og ansiktene og løftene til de seks millioner jødene som ble myrdet under holocaust.
I dag hedrer vi også dem som overlevde, som i alle år har båret frem vitne om den ondskapen, og som har stått i menneskehetens tjeneste med sitt eksempel. (Applaus)
Og i dag hedrer og minnes vi de allierte styrkene, inkludert over to millioner amerikanske soldater, som forlot sine hjem, som ble påført ufattelig tap, og som frigjorde et helt kontinent fra tyranniets grep.
Og, til slutt, vi viser vår hyllest for minnet om de ikke-jødiske heltene som reddet utallige liv, dem som Israel kaller «rettferdige blant nasjonene».
I en tid med likegyldighet handlet de. I en tid med frykt viste de mot. Og minnet etter dem og deres eksempel bør tenne en ny flamme i våre hjerter til å gjøre det samme i vår tid. (Applaus)
Vi må være forberedt på å stå slik de gjorde mot bølgen i deres tid. Vi må være forberedt på å konfrontere og eksponere den motbydelige bølgen av antisemittisme som driver frem hat og vold over hele verden. Og vi må stå sammen. (Applaus)
I den samme ånd må også vi stå sterkt sammen mot den ledende statsleverandøren av antisemittisme, mot den ene regjeringen i verden som fornekter holocaust som en del av statens politikk, og som truer med å fjerne Israel fra kartet. Verden må stå sterkt sammen mot Den islamske republikken av Iran. (Applaus)
Og til slutt vi må ha mot til å anerkjenne, alle lederne og alle nasjoner som er samlet her, at vi i dag har ansvaret og makten til å se til at det vi minnes her i dag aldri kan skje igjen. (Applaus)
Herr statsminister, når vi nå hedrer og minnes de seks millioner jødiske martyrene av holocaust, så kan verden bare forundre seg over troen og utholdenheten til det jødiske folk, som bare tre år etter at de vandret igjennom dødsskyggens dal, reiste seg opp fra asken og gjenvant en jødisk fremtid og gjenoppbygde den jødiske staten. (Applaus)
Jeg er stolt over å kunne si, som visepresident av De forente stater, at det amerikanske folket har vært med dere hvert eneste steg på veien siden 1948. (Applaus). Og det vil vi fortsette med.
Som president Trump deklarerte i sitt historiske besøk til Jerusalem, båndet mellom våre to folk er «vevd sammen i vevet av våre hjerter». Og slik skal det for alltid være. (Applaus)
I dag minnes vi ikke bare frigjøringen av Auschwitz, men også frihetens triumf – et løfte oppfylt, et folk som er restaurert til sin retterlige plass blant nasjonene på jorden. Og vi minnes – vi minnes de lange nettene i fortiden, dem som overlevde, og de ansiktene til dem vi mistet, de heltene som stod imot den onde tiden. Og i dag er vi samlet her, nesten 50 nasjoner sterk, her i Jerusalem, for å si med en røst: aldri igjen. (Applaus)
Igjennom pogromene, forfølgelsene, forvisningene i ghettoene, og til slutt, selv i dødsleirene klynget det jødiske folket seg til et gammelt løfte om at Han vil «aldri forlate eller svikte deg», og at Han ville la sitt folk få arve det landet som Han lovet deres forfedre at Han ville gi dem.
Og så, i dag, mens vi er vitne til den styrken og utholdenheten og troen til det jødiske folket, så bærer også vi vitne om Guds trofasthet mot det jødiske folk. (Applaus)
Måtte minnet av martyrene bli nedfelt i menneskehetens hjerte for alltid.
Må Gud velsigne det jødiske folket, staten Israel, De forente stater og alle nasjonene som er samlet her.
«Og må Han som skaper fred i himmelen, skape fred for oss og for hele verden».
«Oseh shalom bimromav. Hu ya’aseh shalom aleinu. V’al kol Yisrael V’imru. Amen».
Talen er oversatt av Knut-Einar Norberg
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer. 500 kroner i året.
Karmelin@netvision.net.il
