(KOMMENTAR): Den 1. februar 2020 våknet Storbritannia opp til en betydelig mere nasjonalstat. Og ved inngangen til 2021 skal de være helt ute av unionen. Det er symboltunge hendelser som nå skjer i den angloamerikanske verden med USA og Storbritannia, og det kan gi en håp om et styrket nasjonalstatsfokus.
Leser du Apostelgjerningene 17, 26–27, ser du noe svært viktig: «…og Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud, om de dog kunne føle og finne Ham, enda Han ikke er langt borte fra noen eneste av oss.»
SÅ viktig er altså nasjonalstaten – den er en bolig for oss mennesker der vi skal lete etter Gud. Motsatsen er historien i 1. Mosebok 11 om Babels tårn der man ønsket å gjøre seg et navn og nå like inn i Himmelen. Legg merke til at nasjonalstaten ikke er det samme som nasjonalisme. Ismer som for eksempel sosialisme og katolisisme, er generelt ikke av det gode, men det nasjonale i den rette sammenheng er av det gode.
Artikkelen er hentet fraKommentar-avisa.no
Les om Nigel Farges Brexit-talei Brussel.
Se Farages tale
