Av Vidar Norberg
I vedkjelleren i Vevika i Mehamn står Andreas Andersen og sager ved sammen med en liten gutt. En ny kubbe faller ned. Andreas tar den opp og lukter på den.
–Det her er forra, sier han og ber gutten lukte på kubben.
Han har aldri kjent lukten av forra, for det vokser ingen trær ved Østhavets forslåtte bergflåg.
Kanskje kommer rekveden fra de store skogene i Russland. Det er mange stokker som er samlet opp som skal under grindsaga, for vinteren er lang ute ved Nordishavet.
En ny stokk er kappet opp og en ny historie kommer. Den første, gutten har hørt om jødene.
–I gamle dager kom jødene hit til Mehamn under fisket. De hadde med seg varer. De solgte dem fra sitt telt, forteller Andreas Andersen i Vevika i Mehamn i Finnmark.
Da den jødiske omførselshandelen blomstret, lærte Ragna Johansen i Gamvik seg litt hebraisk, der ute i Fastlands-Europas aller ytterste fiskevær. Trolig var det handlende omførselsjøder som lærte henne de hebraiske ordene. Dem kunne hun livet ut.
Svein Oluf Lillevik har en gammel bildesamling fra Mehamn. Et av bildene viser det gamle hotellet Meir. Hans bestemor Lovise Lillevik leidet ut rom til jødiske handelsmenn i Mehamn. Den jødiske familien var trolig fra Narvik.
Jødene fra Trondheim
Historien om handelsjødene i Mehamn hadde kanskje gått i glemmeboken om det ikke hadde vært for Jon Reitans bok «Jødene fra Trondheim».
–Min far og min bestefar reiste nordover som de brukte i den tiden, og der solgte de varer på omførselshandel. De første årene under første verdenskrig drev de forretningen i Mehamn i Finnmark. Da drev de i telt, det var ikke hus den gangen, men telt og brakker (…) De solgte klesvarer som de dels fikk fra Romsdalen. Senere drev de butikk ute i Henningsvær i Lofoten, forteller Abel Fischer i boken.
Han er barnebarn av Abraham og Dina Fischer, som innvandret til Trondheim fra Latzkova i Litauen i 1896. Abel Fischer ble født i Kristiansund, hvor hans far Martin Mendel drev konfeksjonsforretning. På 1930-tallet flyttet familien til Narvik. Abel Fischer kom dit etter et mellomopphold hos sine besteforeldre i Trondheim. Han ble raskt med i forretningsdriften.
–Handelsvirksomheten nordover var nok den økonomisk viktigste for jødene fra Trondheim, men det var heller ikke uvanlig å reise sør- og vestover, særlig ut i kystdistriktene. Mange knyttet også handelskontakter på markedene i byens omland. Disse turene var mindre strabasiøse, i regelen også mindre innbringende. Etter hvert avtok omførselshandlen med kortevarer og manufaktur i omfang, vi finner få eksempler på at denne gikk i arv fra første til andre generasjon innvandrere. I årene omkring 1900 hadde flere lagt seg opp nok penger til å starte egen virksomhet på hjemstedet. Av økonomiske hensyn valgte likevel flere i en overgangsfase å kombinere fortsatt omførselshandel med forretningsdrift i Trondheim.
–Før i tiden var det bestemor som ordnet med forretningen når bestefar var på reise i Nord-Norge, sier Liv Bakken.
Andre verdenskrig skulle sette en stopper for den jødiske omførselshandelen. De reisende jøder forsvant fra fiskevær, bygd og by med sine varer.
Mange av de vel 2100 jøder som bodde i Norge ved utbruddet av andre verdenskrig, ble arrestert og sendt til den visse død i konsentrasjonsleirene. Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 av dem overlevde. Krigen kostet seks millioner jøder livet. Den satte slutten for store jødiske kulturer i Europa.
Brent jord i Mehamn
Den brente jords taktikk rammet også fiskeværene Gamvik og Kjøllefjord den 5. november 1944, mens Mehamn ble brent den 6. november.
–Da tyskerne så at de ville tape krigen, begynte tilbaketrekningen fra Finnmark. Først kom et tysk spregningskompani som sprengte de fleste kaier og båter. Spregningskompaniene kjørte rundt og skjøt på sauer. Det var rykter om brenning. Vi tvilte lenge på det, skrev Andreas Andersen i sine hittil upubliserte notater.
Meldingen om at den brente jords taktikk snart ville ramme det ikke ubetydelige fiskeværet Mehamn, hvor jødene en gang slo opp sine handelstelt, kom fra uventet hold. Ungguttene Henrik Henriksen og Rolf Sandtrøen var kommet fra tobisfiske i Torskefjorden til Sandfjorden mellom Mehamn og Gamvik. Leidulf Pettersen fra Gamvik kom settende og ropte at Gamvik brenner. Henrik Henriksen og Rolf Sandtrøen la på sprang en mil over fjellet til Mehamn for å varsle folk.
–En dag så vi at himmelen ble rød, både i øst og i vest. Da de kom hit, begynte eventyret. Hva skulle vi gjøre. Vi talte på knappene. Jeg var i «værre» på kvelden og forhørte meg. De fleste ville følge med evankueringsbåten sørover, skriver Andersen.
Det var dødsstraff for å gi seg igjen, rømme fra evakueringsbåtene som skulle flytte befolkningen sørover.
Mens familien Andersen «dividerte» på hva de skulle gjøre, kom ryktet klokken 12 på natten om at den første var skutt da de forsøkte å rømme. De ba en kort bønn ved divanen. Otelie tok barnet ut av vogga og bega seg mot det ukjente. Andersen fant frem den gjemte båten. To familier satte kurs mot et ubebodd område lenger ute i Mehamnfjorden som kalles Staurvika. Båten var tungt lastet. Det var månelyst og fare for å bli oppdaget av tyske krigsbåter. I Staurvika fant de ly i gammen til Torleif Bomstad. Det viste seg senere at gammen i Ytterstaurvika var bedre skjult.
–Da Mehamn var brent, så det fra Staurvika ut som talglys som sto igjen. Neste morgen rodde jeg inn til Mehamn for å se etter sauer og geiter. De var sotete etter brannen. Jeg traff noen folk som satt rundt et bål av kull og kokte kaffe. Så kom det tre marineskip inn. Jeg og Leif Hansen sprang fra Mehamn, jeg til Staurvika og han til Roren i Skittenfjorden.
Under et av sine streiftog mellom Sandfjord og Hjalmarhytta i Mehamndalen skriver Andersen om folk som kom til «værre» (sentrum) av Mehamn og lette i ruinene. Mange fant mye penger på posthuset og ellers hermetikk i ruinene…
Andersen skriver om dramatiske hendelser for dem som nektet å la seg evakuere. De søkte dekning for tyske fly som jaktet på «rømninger», det ble skutt både fra tyske marineskip og tyske patruljer som jaget etter folk på den brente jord.
–Annen juledag 1944 var det bare jeg og Odin Jørgensen som var nede i Mehamns gater og spaserte. Det var fint vær og sporsnø, så det var ikke andre der nede, skriver Andersen.
Hans familie kom seg unna nazistene. 12. januar 1945 fikk de skyss med m/k Olaf av Kjøllefjord til Båtsfjord som ikke ble brent. Skipper var Thoralf Jenssen fra Kjøllefjord/Torskefjord.
Den 8. mai 1945 kapitulerte Adolf Hitlers tredje rike. Andreas Andersen kom med en fiskeskøyte til Mehamn den 23. mai. Omførselsjødene kom aldri. De var utryddet, mange i konsentrasjonsleirene.
Det hører med til histoien at i Mehamn bodde en tid Karl Alfred Nicolay Marthinsen. Han steg i gradene og ble sjef for Statspolitiet i Norge. Det var han som klokken 21.30 fredag den 23. oktober 1942 ga ordre til arrestasjonen av jødiske alle jødiske menn. Den startet mandag.
«Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og transporteres til Kirkeveien 23, Oslo…»
I boken «Politigeneral og hirdsjef» skriver Berit Nøkleby at i 1944 utnevnte Vidkun Quisling Marthinsen til hirdsjef samtidig som han beholdt stillingen som sjef for Sikkerhetspolitiet. Det gjorde Marthinsen til en av de mektigste menn i norgeshistorien. Han var nazist på sin hals. Den 8. februar 1945 ble han likvidert i Oslo.
Verdenskrigen og krigen mot jøder
Historiker, forfatter og rabbiner Berel Wein i Jerusalem sa i et foredrag om andre verdenskrig at det var to kriger, en generell krig og en krig mot jødene, holocaust. Rundt 60 millioner mennesker ble drept. Seks millioner jøder døde i holocaust. Wein påpekte at ødeleggelsene var utrolige.
–Det jødiske folk lever fortsatt i skyggen av denne krigen, sa Wein.
Adolf Hitler skrev i sin bok «Mein Kampf» hva han ville gjøre. Han ville isolere og ødelegge jødene. Han var besatt av jøder. Han trodde de var årsaken til alle verdens problemer, og spesielt Tysklands problemer. Alle som hadde jødisk blod, fire generasjoner tilbake, var jøder. De måtte gå med gul jødestjerne.
–Dette er gammel antisemittisme. I middelalderen ble jøder tvunget til å gå med spesielle klær og hatter for å vise at de var jøder. Jødene hadde vanligvis fargerike klær, derfor bestemte kirken at de skulle gå i svarte klær, sa Wein.
Denne skikken med svarte klær henger fortsatt igjen hos mange jøder den dag i dag.
Wein fortalte om det danske eksemplet. Der sa kongen at dersom jødene måtte gå med gul stjerne under krigen ville også kongen gjøre det, og da ville alle dansker og gjøre det. Tyskerne avsto. Danskene reddet de fleste av sine vel 7000 jøder over til Sverige da nazistene ville ta dem.
Etter krigen var det 250.000 jøder som overlevde holocaust. De hadde knapt noen steder å dra. Ingen ville ha dem. Mandatmakten Storbritannia nektet å la hundre tusen dra til det som ble kalt for Palestina. I den vanskelige situasjonen ble det stemning for at jødene måtte få vende tilbake til sitt gamle bibelske hjemland.
–I dag ville det ikke vært en sjanse for å etablere Israel. Den gang var timingen rett. Både USA, Sovjetunionen og andre land støttet det. Israels første statsminister David Ben-Gurion sa at dette er den eneste sjanse på 2000 år, sa Berel Wein.
Den 29. november 1947 var det avstemning i FN. 33 stemte for en jødisk stat, 13 stemte mot og 10 avsto. En stat var fraværende i FN i New York. Vatikanstaten ville ikke ha noen jødisk stat i Palestina.
–Vi kan se på dette som en kjede av hendelser, eller en hånd som handler i historien. Jeg abonnerer på den siste, sa Wein.
Det var debatt om staten skulle etableres, for den var så liten. Men Israels første president Chaim Weizmann sa at jødene må akseptere den uansett hvor liten den er, og så overlate til Messias å løse resten.
Etter at staten Israel ble erklært av David Ben-Gurion den 14. mai 1948, gikk araberne til krig mot Israel. 850.000 jøder i arabiske land ble flyktninger.
Hitler sa hva han ville gjøre med jødene, men få trodde på det. Iran har sagt at de vil utrydde jødene og forsøker å skaffe seg atomvåpen, men knapt noen tror på dem. Berel Wein har også påpekt at mye av den antisemittismen som var i Europa før andre verdenskrig, kjenner man igjen i dag. Det handler om alt fra omskjæring til kosher-slakting. I dag er det Israel som blir lagt for hat. Slik er den nye antisemittismen.
Artikkelen ble første gang presentert i KARMEL ISRAEL-NYTT i 2014.
