Av Axel Remme
Luk. 4,31–37
Åndsmakt og åndskamp er noe vi skal regne med å forholde oss til. Ikke bare som en mulighet, men som den realitet det er i vår verden. Mennesker på Jesu tid var seg bevisst de onde ånders tilstedeværelse og innvirkning på personer og miljø. De fornektet ikke, men erkjente at djevelens nærvær og makt var så ufyselig og brutal, at mennesker ble besatt av onde ånder.
Jo mer ondt som skjer av forbrytelser, vold, overgrep, ran, drap, forførelse og misbruk, dess mindre tar vårt folk på alvor den ondes nærvær og innflytelse i samfunnet. Kilden til ondskapen vil en ikke erkjenne, derfor blir kampen mot den ofte forfeilet og svak.
Guds og menneskets motstander, Satan, har ofte fritt spillerom. Mange tar ikke hans eksistens og tilstedeværelse på alvor. Det en ikke tror eksisterer, er en verken redd for eller på vakt mot. Dette viser hvor åndelig blind mennesket er før det er blitt opplyst ved Guds ord og Den Hellige Ånd. Det er Skriften som må vise oss sannheten om fiendemaktene mot Gud, Hans folk og Hans rike.
Vi har med åndsmakt å gjøre
Mennesket er ikke bare kjøtt og blod. Men det er også åndsvesen, som både har med Guds Ånd og onde åndsmakter å gjøre. Dette må vi se sant og realistisk på, selv om fornektelsen av vårt åndelige opphav, Gud-tilhørigheten, tiltar. Den ateistiske tanke fratar menneske erkjennelsen av sin identitet.
Guds ord lærer oss å regne med den onde åndsmakts realitet. Dette Jesu-ord er påminnelse om det. Den makt som står Gud imot, hindrer og holder mennesket borte fra frelsen. Guds fiende har denne hensikt, å berøve oss for tillit til vår Skaper og himmelske Far. «Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge.» Og søker stadig å få mer innflytelse. Han vil ha makten, innta og overta, okkupere og herske.
Vi hører her om «en mann som var besatt av en uren ånd». Evangelie-beretningene forteller flere ganger om det. (Bl.a. i Matt.12, 22–29. Mark.9, 17–29). Det hender altså at den onde tar kontrollen over mennesket slik at det mister evne til å tenke, handle normalt, riktig og fritt.
Den onde ånd gir seg til kjenne ved sitt Kristus-fiendskap og sin frykt for Ham. «Å! Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du kommer for å ødelegge oss!» Dette viser at den onde ånd kjente Jesus og Hans gjerning.
Men denne reaksjonen på Jesus kjenner vi også fra vår egen tid og dagens samfunn. Motstanden mot at Hans ord og bud skal få hevdes i barnehage, skole og høyskoler, er tydelig. Det er forbudt med kristen forkynnelse i de offentlige institusjoner allerede fra barnehagen. Avvisningen har frykten i seg. Likheten med besettelses-ånden i beretningen er tydelig!
Vi må være oss bevisste at vi har med onde åndskrefter å gjøre. Efeserbrevet minner oss sterkt om denne realitet: «Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef. 6,11–12)
Jesus har ført den avgjørende åndskamp på jord. Han neglisjerte den ikke, men tok kampen opp mot de onde ånder. Fra første stund etter Johannes-dåpen fikk Han med djevelen å gjøre. «Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørken for å fristes av djevelen.» (Matt. 4, 1–2) «Og fristeren kom til Ham.» Med misbruk av bibelske ord og bedragersk tale. Men som da, så siden, avslørte og avviste Jesus falskheten og viste djevelen bort.
De onde ånders makter angrep Jesus stadig. Satan var fullmobilisert til kampen mot Messias og Hans gjerning. Med variert strategi rettet «ondskapens åndehær» anfall mot Jesus Kristus. Men den ble slått og beseiret «da Han viste seg som seierherre over dem på korset.» (Kol. 2, 15) Vår frelser førte den avgjørende åndskamp i verden. Jesus kjempet oss fri, så vi ved troen på Ham kan stride mot de onde ånder uten å bli inntatt og overtatt av dem. Jesu seier og frelse gir vern mot den ondes angrep.
Vi må være oss bevisst at åndskampen fremfor noe og overalt går ut på å befri mennesket fra djevelens forførelse og makt. Å sette mennesket fri fra de Gud-fiendske åndsmakter er åndskampens første hensikt og mål. Men åndskampen gjelder også alt det som vil nedkjempe troens liv og gjerning i vårt samfunn. All avvisning av Jesus og Hans ord er virket av den ondes motstands ånd!
Befrielsen skjer ved Jesu ord
I denne dystre virkelighet i vår verden, «som ligger i det onde», er Guds rike brutt inn med Jesus. Og evangeliet viser Hans frelseskraft, også for de mennesker djevelen har bundet.
Vi kan ikke sende «ondskapens fyrste» på dør ved vår fornuft, psykologi, overtalende ord eller velferdsordninger. «Den sterke» lar seg ikke tukte og rokke uten ordet fra «den sterkeste».
Kampen for å berge mennesker fra sin synd og dens bånd og last, inn til Guds rike, er åndskamp! Evangelisering er også åndskamp! Misjon som forkynner Guds ord, underviser og lærer i kristentroen, og ikke kun er hjelpetiltak, omsorg- og velferdsarbeid, er åndskamp. Vitnesbyrd om troen på Jesus Kristus og Bibelen er en del av den åndskamp enhver kristen må stå i, dersom en vil være tro mot Frelseren og kristenkallet!
Teksten viser at befrielsen skjedde ved Jesu ord. I dem var det guddomsmakt, forløsnings – og gjenreisningskraft. Dette er midlet til åndskampen, Jesus og Hans ord. Jo mer mennesket roper mot Herren Kristus: «Å, hva har vi med deg å gjøre!» dess mer trenger folket Hans frelse og befrielse. Derfor skal vi frimodig og «med myndighet og kraft» la Hans ord lyde mot all vantro, Kristus-fornektelse, frykt og alt «som reiser seg mot «kunnskapen om Gud».
Abonner på papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT og les flere artikler om åndskamp.