KRONIKK:
Av Per Haakonsen
(Mai 2019): I Norge har det skjedd det jeg vil kalle for en stille revolusjon. Det inntrådte på 70- og 80-tallet. Det var tiår med abortlov, likestilling, samboerskap og homofili. Det fortsatte inn i vårt århundre med ny ekteskapslov og diskrimineringslov. En utvikling som kjennetegnes ved at kristne verdier ryddes til side.
Den norske revolusjonen kan ikke sammenliknes med den franske revolusjonen eller oktoberrevolusjonen i Russland. I begge disse tilfellene var det folket som gjorde opprør mot det bestående. I det norske tilfelle var det omvendt. Det var landets elite, landets meningsbærere, som media, akademia, regjering og politikere som trådte helt nye verdier ned over hodene på det norske folk. Folket ble aldri spurt. De nye verdiene ble markedsført som noe selvfølgelig, en åpenbaring som sto over enhver diskusjon. Det skulle bare være sånn – punktum.
Det Norge vi kjente fra tidligere og senest på 50- og 60-tallet har forsvunnet ut. Vi får nye verdier som har erstattet de gamle. Og hva er det så som forsvinner og hva er det nye som er kommet inn?
Det som forsvinner er vår nasjonale kultur, nasjonale verdier og vårt nasjonale tenkesett. Alt som kan knyttes til det særnorske, herunder kristendommen, fases ut.
Inn kommer multikulturen, internasjonalisering og et globalt tenkesett. Menneskerettighetene er blitt samfunnets nye ledesnor. Eller som professor Terje Tvedt sier, menneskerettighetene blir det sekulære samfunns nye religion. Menneskerettighetene er noe alle måtte gi sin tilslutning til for å handle riktig og moralsk. I denne kulturomveltningen blir likestilling og homofili de nye flaggsakene. Kristendommen blir forvist til skammekroken.
Allerede i 2003 vedgår Bondevik-regjeringen at kristendommens stilling i samfunnet var gått tapt. Bondevik ønsket opprinnelig å bekrefte at kristne verdier skulle være landets fellesverdier, og nedsatte i den forbindelse den såkalte verdikommisjonen.
Men dette skjedde på et tidspunkt hvor staten allerede hadde akseptert multikultur og menneskerettigheter som nye fellesverdier. Dette utelukket kristne verdier, og kommisjonen endte med total forlis.
Terje Tvedt skriver i en kommentar at på samme måte som Stiklestad betegnet kristendommens seier i Norge, symboliserer Bondeviks verdikommisjon kristendommens nederlag som samfunnets verdigrunnlag.
Men det norske var blitt forsøkt utradert flere tiår tidligere.
Vi kan nevne Odvar Nordlis Stortingsmelding nr. 74 (1979–80) og Gro Harlem Brundtlands utredning (NOU) fra 1995. I begge disse dokumentene avskrives den norske kulturen. Vekten skulle nå legges på innvandrernes kultur.
I 1996 sa daværende kulturminister Turid Birkeland at hun overhode ikke trodde det var viktig å verne om det norske. Vel, det er dette jeg vil kalle for den stille revolusjon. Menneskerettighetene blir opphøyd til et nasjonalt dogme til erstatning for kristendommen. Det flerkulturelle samfunn kommer til erstatning for nasjonale verdier. Bak dette ligger troen på at menneskeheten bæres oppe av universelle verdier.
Men det var ingen som spurte om du og jeg var enig i dette. Vi ble bare stilt overfor et fait accompli.
Det nye Norge som nå stiger frem, ble glimrende illustrert av kong Haralds tale i slottsparken 1. september 2016. Vi sakser:
«Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.» Dette er en hyllest til multikulturen.
«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.» Dette er en hyllest til normløshet.
«Nordmenn tror på Gud, Allah og Ingenting.» Hva vi som folk tror på, betyr ikke lenger noe. Alt er like bra.
De som trodde at kongen skulle tale om norske verdier, norsk kultur, og norske tradisjoner, tok altså grundig feil. I stedet gir han tilkjenne et radikalt brudd med fortiden. Nordmenn har ikke lenger enerett på sitt eget land. Nå kan alle med like stor rett kreve landet som sitt. Kristendommen avfeies med at Allah er like bra som Kristus.
Kongen taler på vegne av det offisielle Norge. Han slår fast at noe uavvendelig har skjedd. Det nye Norge har steget frem fundert på unikultur og troen på verdensomspennende felles verdier. Borte er både nasjonen og kristendommen. Kongens tale ble lovprist av en samstemt norsk presse.
Og da kan vi stille spørsmålet:
Når begynte avkristningen og hvorledes har den utviklet seg over tid?
Dette er vårt egentlige tema.
Det er de som vil trekke trådene helt tilbake til opplysningstiden på 1700-tallet. Det var en gjennombruddstid for vitenskap og fornuft. Men det var samtidig et angrep på tradisjonelle autoriteter som stat og kirke. Sannheten ble ikke lenger forvaltet av religionen alene. Tvert om, frigjøring fra kristendom ble sett på som en forutsetning for menneskets frie utfoldelse. Tankegangen var meget lik den vi finner i toneangivende kretser i dag. Man setter mennesket i sentrum. Mennesket er alle tings mål.
Tankene fra opplysningstiden slo for alvor inn over norsk kulturliv på 1800-tallet. Nesten alle av de store kulturpersonene fra denne tiden som Bjørnson, Wergeland (død 1845), Garborg og Kielland tok stilling mot kristendommen. De var alle opptatt av å bygge det nasjonale Norge, men det måtte være et Norge som var fri for tradisjonell kristendom. Det gjaldt særlig kirkens syn på ekteskap og moral.
Betydningen av at kultureliten vender seg imot kristendommen, er at den grunnleggende enighet om de verdier som samfunnet skal bygge på, kommer under press. Tradisjonell kristendom var ikke lenger det selvsagte verdigrunnlag.
Denne utviklingen forsterkes ved innmarsjen av den liberale teologi. Også den var influert av opplysningstidens tanker. De momenter i den kristne tro som ikke holdt mål i møte med den moderne vitenskap, måtte lukes bort. Det bibelske budskap måtte tilpasses den sunne fornuft.
Vi må også nevne Øivind Andersen – mangeårig bibellærer ved Fjellhaug. Han var opptatt av historiens faser og slår fast at vi nå er inne i det han kaller for forkastelsens fase. Den kjennetegnes ved at den sataniske innflytelse tar overhånd og en hedensk tenkemåte blir mer og mer populær. Det gror frem en åndelig mentalitet med forakt for Guds ord og kristelige verdier. Idealet i slike tider blir humanitet og liberalisme.
Forkastelsens fase begynte omtrent på 1850-tallet, skriver han. Men så føyer han til det de fleste andre unnlater å nevne: slike tider drar etter seg Guds rettferdige dom. Og da viser han til de kriger vi har hatt i det 20. århundre – altså første og annen verdenskrig.
På 1930-tallet er både politikken og kulturlivet preget av radikale strømninger. Hos Knut Hamsun for eksempel spiller kristendommen ingen rolle. Sigurd Hoel og Arnulf Øverland står fjernt fra kristendommen. I det politiske liv er Arbeiderpartiet på full fremmarsj, og de er erklærte motstandere av kristendom. De gjør sitt beste for å luke kristendommen ut av skoleverket.
Så kom krigen og angrepet på Norge. Kristne ledere i kirke og misjon organiserte seg i noe som het Kristent samråd. De så 9. april som en Herrens straff over forfallet i landet. I en fellesuttalelse fra oktober 1940 heter det at «Det gjelder for oss å høre hans røst og bøie oss i oppriktig bot for våre synder.»
Ole Hallesby sa det slik:
«Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.»
Tankegangen her er nøyaktig den samme som hos Øivind Andersen. Gud må overgi menneskene til dom fordi de setter seg opp mot Ham.
I dag vet vi at mange kristne viker tilbake for denne tankegangen. Gud dømmer riktignok, heter det, men ikke før på den ytterste dag. Her i tiden er det bare Guds nåde som gjelder. Men la det være sagt i klartekst: dette er en helt bibelfremmed tanke.
Etterkrigstiden
Etterkrigstiden preges av tre klare utviklingstrekk: Arbeiderpartiets kamp mot kristne posisjoner; kristenfolkets tilbakelente holdning og fremveksten av et overflodssamfunn.
Det er summen av disse tre kreftene som knekker kristendommens posisjon i samfunnet. Den islamske innvandring som kommer mye senere, fungerer bare som et slags begravelsesbyrå. Muslimene kommer til duk og dekket bord, til et hus som allerede er tømt for åndelige verdier. En av dem som raskt forstod at vi i de første etterkrigsårene var kommet i en ny situasjon, var Egil Aarvik. Han slår fast at vekkelsens tid er forbi. Den forsvant allerede i mellomkrigsårene. Krigen hadde ikke brakt oss noen åndelig fornyelse slik mange hadde håpet. Det har skjedd en endring i folkets grunninnstilling til kristendommen, skriver han. Kristendommen eksisterer ikke lenger som en realitet i folkets bevissthet. Folk tror på levestandard, ikke på Guds velsignelse.
Utviklingen i etterkrigsårene er nok kjent for mange. Men vi våger oss allikevel på en rask oppsummering.
Det første angrepet på det kristne verdigrunnlag kom allerede i 1946 med statens overtakelse av Oslo lærerskole. Den ble drevet av Indremisjonsselskapet og var en bærebjelke i kristenfolkets innflytelse på samfunnet. Men fra nå av skulle all lærerutdanning være et statlig ansvar.
For Arbeiderpartiet var Oslo lærerskole en anstøtsstein. Partiet innså at dersom det skulle klare å forme det norske samfunn i sitt bilde, måtte den innflytelse som lekmannsorganisasjonene representerte, brytes ned.
Fra Stortingets talerstol ble dette sagt i klartekst. Fra Arbeiderpartiets representanter het det at Oslo lærerskole representerte pietisme og trosfanatisme. Kirke- og undervisningsminister Kaare Fostervoll mente at Oslo lærerskole var en sektorskole og uforenelig med den demokratiske utvikling i landet.
Professor Ole Hallesby, også formann i Indremisjonen, reagerte med å si at vi nå hadde fått et flertallsdiktatur som var uforenelig med demokratiets vesen. Den kristne dagspressen uttalte seg i liknende vendinger.
Men i det store og hele var kristenfolket passiv. Kristenfolket var opptatt av fred og gjenreisning. Carl Fredrik Wisløff skriver i sin kirkehistorie at kampen mot nazismen hadde tappet kristenfolket for alle krefter. Det var ikke innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var gått inn i en «åndelig dvaletilstand».
Før vi nå går videre, må vi skyte inn at året 1948 markerer dannelsen av staten Israel. Men den nye staten ble møtt med taushet og likegyldighet både blant verdslige og kristne. Professor Christian Ihlen, formann i Israelsmisjonen, skrev at «Nå kommer den svarte død. Uten Kristus ingen jødisk nasjonalstat.»
Den rådende oppfatning i det teologiske miljø var at jødene først måtte omvende seg før de eventuelt kunne gjøre seg håp om å få sitt land tilbake. Men nå hadde det skjedd at de hadde fått landet tilbake uten å ha omvendt seg. Tingene hadde skjedd i gal rekkefølge, ifølge teologene.
En av de få som stod opp og ropte et Hurra for den nye staten, var Per Faye-Hansen. Han så jødenes hjemferd som begynnelsen på deres åndelige gjenfødelse. Omvendelsen måtte skje i deres eget land.
Han så den jødiske staten som oppfyllelsen av Det gamle testamentets landløfter. Men en bokstavelig forståelse av landløftene hadde ingen tilslutning i det teologiske miljø.
Den manglende forståelse for Israel kan nok tolkes som et tegn på den avkristning som skulle følge i årene etter.
I 1953 inntreffer den saken som mer enn noe annet skulle bli skjebnesvangert for kristendommens plass i det norske samfunn – den såkalte helvetesdebatten. Professor Ole Hallesby holder en radiooverført søndagspreken fra Storsalen i Oslo. I talen sier han bl.a. følgende:
«Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?»
Dette falt Kristian Schjelderup, biskop i Hamar, tungt for brystet. Han rykket umiddelbart ut og sa at læren om evig helvetesstraff ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion.
Med dette utspillet angriper Schjelderup et kjernepunkt i den kristne lære. For dersom det ikke fantes noen fortapelse, hva skulle man da frelses fra? Hele forsoningslæren kom med ett i et nytt lys.
Schjelderup fikk både myndighetene og folket på sin side. I årene som fulgte gikk man stadig stillere i dørene når det gjaldt tale om synd, dom og fortapelse. Den hellige Gud måtte vike plassen for den alminnelige kjærlige Gud.
Det siste eksemplet på hvor vi i dag har havnet, gir biskopen i Bjørgvin Halvor Nordhaug. I et intervju med Dagen 24. mai i fjor sier han at det å fokusere på synd, dom og nåde ikke vil slå an. Kirken må heller fokusere på Guds plan med menneskene om et godt og meningsfylt liv.
Kirken oppgir med andre ord å forkynne det kristne evangelium.
Den samme Schjelderup ble årsak til ny strid noen få år senere. I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke av nettopp Kristian Schjelderup. Før ordinasjonen uttalte seks av landets ni biskoper at kvinnelig prestetjeneste var uforenelig med Guds skaperordning og utsagn i Det nye testamentet.
Debatten om kvinnelige prester kom til å rase i flere tiår. Høsten 1972 skjedde en dramatisk endring. Et flertall i MFs lærerråd var kommet til den slutning at de aktuelle tekstene i Det nye testamentet måtte sees i lys av datidens samfunnsordning. Kvinneprestspørsmålet var ikke lenger i strid med Guds ord og kirkens bekjennelse.
Et betydelig mindretall mente at det måtte være galt å gjøre formaningene i Skriften tidsbetinget. Mindretallet fryktet for de konsekvenser flertallets resonnement ville føre med seg.
Det var også hovedpoenget til den kjente svenske biskop Bo Giertz da han i november 1976 kom til Menighetsfakultetet for å tale om kvinneprestspørsmålet.
«Kvinneprestspørsmålet er selve testfrågan», sa han.
Testfrågan på hva?
På bibeltroskap. «Å være kristen er å tro som apostlene», sa Bo Giertz.
Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Men er vi villige til å holde fast på apostlenes lære, spør han. Det er her kvinneprestsaken kommer inn og blir selve testfrågan.
Tankegangen er den at Guds ord verken kan endres eller rokkes. Det er ikke tidsbetinget men står fast til alle tider. Hvis man nå begynner å trekke den slutning at den ene av Paulus sine formaninger er bestemt av datidens oppfatning, så kan det samme resonnementet anvendes også på alle andre formaninger i Det nye testamentet. Man begir seg med andre ord inn på en rutsjebane som ingen ende har.
Menighetsfakultetets vedtak skapte presedens for at formaningene i Det nye testamentet kunne forstås som tidsbetingede. Man førte inn begreper som «vår tids forståelse». Men ved å gjøre dette fraviker kirken det reformatoriske prinsipp «Skriften Alene». Ved å oppgi dette prinsippet fratok kirken seg selv det eneste redskapet den hadde til å demme opp for utviklingen. Den kunne ikke lenger si: «det står skrevet».
Helvetesdebatten og kvinneprestsaken er de to viktigste sakene i kirkens etterkrigshistorie. Helvetesdebatten åpner for at det går an å ha to ulike syn i kirken på et så sentralt lærespørsmål som frelse og fortapelse. I kvinneprestspørsmålet angripes den kristne etikk og den gudgitte skaperorden. I begge sakene angripes Bibelens autoritet. Det som senere kom til å skje, er egentlig bare en logisk videreføring av disse to sakene.
Det neste tiåret – 70-tallet – blir et dramatisk vendepunkt. I tur og orden demonterer nå Arbeiderpartiet de kristne posisjonene. Bare ved en anledning reiser kristenfolket motstand – abort-saken. Folkeaksjonen mot fri abort klarer å samle inn 600.000 underskrifter mot loven. Det fører til at den blir utsatt i tre år.
Regjeringen sier rett ut at målsettingen er å omforme samfunnet. Sentralt står Familiemeldingen 1973–74 og Likestillingsloven fra 1974–75. I begge disse stortingsdokumentene angripes og omdefineres den tradisjonelle kristne forståelse av familien, barneoppdragelsen og samlivsspørsmål.
Likestilling var det nye ideologiske dogme som brøt igjennom på 70-tallet og som ble brukt som brekkjern for å fjerne kristne posisjoner i samfunnet.
I dag har likestillingstanken nærmest fått en religiøs posisjon. Det er selvsagt at likestilling må ligge til grunn for alle de vedtak som blir gjort overalt i samfunnet. Selv kirken har ingen motforestillinger.
Likestilling er også en grunnleggende forutsetning for det flerkulturelle samfunn der alle religioner og kulturer skal ha lik verdi. Kristendommen har – til tross for sin posisjon etter grunnloven – i praksis ingen fortrinnsrett.
Vi finner ingen bispeuttalelser fra dette tidsrommet som tar opp likestillingsprinsippet eller likestillingsloven. Carl Fredrik Wisløff karakteriserer Den norske kirke på denne tiden som «den villførte kirke». Og da er vi som nevnt, tilbake på 70-tallet.
Den saken som mer enn noe annet har bidratt til å avkristne Norge, er Arbeiderpartiets kamp for å få kristendomsfaget ut av skoleverket.
I 1969 bestemte Stortinget at skolefaget «kristendoms-kunnskap» ikke lenger skulle være å betrakte som kirkens dåpsopplæring. Vedtaket førte ikke til at kirken startet sin egen dåpsopplæring. Det skjedde først i 2003 da Stortinget vedtok den såkalte trosopplæringsreformen.
Arbeiderpartiet prøver i dag å distansere seg fra den tanken at de har vært mot kristendommen. Men det stemmer ikke. Allerede på partiets landsmøte i 1918 het det med prisverdig klarhet at «Kristendomsundervisningen utgår av skolens fagkrets». I henhold til Arbeiderpartiets marxistiske grunnsyn var kristendom og kirke en del av det kapitalistiske samfunn som partiet var til for å bekjempe.
Senere har de fjernet kristendomsundervisningen time for time og erstattet det med noe som likner.
I 1997 fikk vi kronen på verket. Da ble KRL-faget etablert. Det innebar at ulike religioner og livssyn ble presentert side om side. Det ble uttrykkelig forbudt å presentere en religion som bedre eller sannere enn en annen. Jon Kvalbein – skribent og skolemann – sa at KRL-faget var «dødsstøtet mot den kristne oppseding i norsk offentlig skole.»
Kirkehistoriker Bernt Oftestad skriver at Arbeiderpartiets arbeid for å få kontroll med skole og lærerutdanning ikke bare var et produkt av sosialisme, men også av et glødende kristendomshat.
Kirken og de kristne organisasjonene viste i alle disse årene en helt uforståelig tilbakeholdenhet. Å ta opp kampen for å bevare kristendommens plass i skoleverket skulle jo ha vært en selvsagt ting. Men det synes å ha vært en fjern tanke. Det er ikke lenger noen som er villig til å våge skjorten for troens sak, klaget Carl Fredrik Wisløff.
I 1972 ble loven som forbød samliv mellom mann og kvinne uten å være gift – konkubinatloven – opphevet. Det var ikke lenger straffbart å leve sammen uten å være gift. Med det ble ekteskapet, hjemmet og det tradisjonelle familiemønster satt under press. Kvinnen skulle frigjøres fra slike bindinger, het det.
Fra kirken kom det ikke et ord. Ingen prest torde si fra prekestolen at samboerskap var synd.
I 1978 fikk vi abortloven. Det kristne synet om at det ikke er tillatt å ta liv, ble skjøvet til side til fordel for selvbestemt abort.
Loven ble sett på som en milepæl i kampen for kvinnens frigjøring. Selvbestemt abort var det viktigste fremskrittet for kvinner i vårt århundre ved siden av stemmeretten, ble det sagt. Kvinnen måtte selv få bestemme over sin egen kropp. Uten rett til å bestemme over egen fruktbarhet finnes ingen frihet.
Kvinnebevegelsen var meget bevisst på at kampen for selvbestemt abort også var en kamp mot Kirken og de kristne verdiene. Etter deres syn stod to grunnleggende syn mot hverandre: Var livet gitt av Gud eller var livet gitt av kvinnen?
Etter at flertallet for loven var sikret, kunne de triumferende utbryte at Eva hadde satt seg i Herrens sted. Det var jo mer riktig enn de selv ante. De kunne med tilfredshet notere seg at det kristne livssynet og kirkens syn på kvinnen var nedkjempet.
Selvbestemt abort er et uttrykk for at den gamle hedenske skikk med å sette uønskede barn ut i skogen er tilbake. Det er som Per Lønning skrev da han i 1975 fratrådte som biskop i Borg: abortloven er en markert stillingstagen for et hedensk menneskesyn og mot den kristne visjon av menneskeverdet.
Den som i dag tør røre ved abortloven, blir møtt med et raseri som for mange er helt uforståelig. Men det er som Øivind Andersen skriver om forkastelsens fase, den kjennetegnes ved at en satanisk åndsmakt tar overhånd.
Det neste som vitner om kulturskifte og avkristning på 70-tallet, er homofilisaken. Det siste kapitlet i den saken ble skrevet på da kirkemøtet i 2017 med overveldende flertall og etter en enstemmig tilråding fra bispemøtet vedtok å sidestille likekjønnet vigsel med ordinært ekteskapsinngåelse.
Så sent som på bispemøtet i oktober 2007 uttalte ni av 11 biskoper at kristen tro forstår at ekteskapet skal være mellom en mann og en kvinne. Ti år tidligere hadde biskopene uttalt at å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv måtte ansees som kirkesplittende vranglære.
Ser vi dette i et historisk perspektiv, kan det være verd å minnes at i henhold til Kristian den Vs lov på 1680-tallet var det forbundet med dødsstraff «å ombringe fosteret» som det het. Det var også dødsstraff for homofilt samliv. Dødsstraffen ble ikke avskaffet før i 1842, men straffebestemmelsene stod ved lag helt frem til 1960-tallet.
Det som for tidligere generasjoner var en stor synd, er på relativt kort tid blitt til en like stor dyd. I dag er homoseksuell aktivitet og fri kjærlighet blitt samfunnets store ideal. Regnbueflagget heises overalt, på rådhus, butikkjeder, kollektivtransport og fotballbaner. Det arrangeres prideparader overalt, til og med i barnehaver.
Denne febrilske aktiviteten er ment å markere en kamp mot diskriminering og for likeverd. Dette er formål som alle har lyst til å hylle, men i praksis er dette en kamp mot kristne verdier.
Dette ser vi ikke minst når det gjelder nye samlivsformer. Vår nåværende ekteskapslov, som ble vedtatt i 2008, har vært banebrytende i så måte. Utgangspunktet var de homofiles rett til å gifte seg med hverandre. Noe som i Bibelen kort og godt karakteriseres som utukt.
Med ekteskapsloven fulgte et nytt begrep – «medmor». En medmor kommer i stedet for farsrollen. Ifølge Stortingets vedtak er det godt nok for barnet å ha to mødre. Vedtaket bygger på at far ikke lenger er nødvendig. I praksis opphever dette koblingen mellom barn og far. Arrangementet er en uhyrlighet ut fra en kristen tankegang.
I 2016 fikk vi loven om retten til å endre juridisk kjønn. Alt som skulle til, var en egenmelding til skattedirektoratet. Det var ikke lenger selvsagt at en gutt var en gutt og en pike en pike. Man kunne simpelthen være født i feil kropp. Ja, visste vi ikke bedre, kunne man tro at dette var hentet fra en studentrevy.
Lovendringen var ment å komme dem til hjelp som var usikker på sitt eget kjønn. Det handlet om menneskeverd, frihet og selvrespekt kunne våre politikere forsikre oss om. Men de praktiske og prinsipielle sider ved loven ble totalt ignorert. Man kan for eksempel tenke seg at en mannlig idrettsutøver definerer seg som kvinne. Det ville utløse det totale kaos. Men det ville være i samsvar med loven.
Jeg må si meg enig med Kjell Skartveit som i sin bok «Samlivsrevolusjonen» karakteriser loven som et angrep på all sunn fornuft og et eksempel på en sivilisasjon i krise.
Så har vi likestillings- og diskrimineringsloven. Dette er en lov som forbyr handlinger og utsagn som andre mennesker kan finne støtende. Loven gjelder på områder som kjønn, etnisitet, religion og seksuell orientering.
Loven inneholder en såkalt omvendt bevisbyrde. Det vil si at det er den enkeltes opplevelse av hva som blir sagt og gjort, som er det avgjørende. Ikke handlingen i seg selv. Det er den fornærmede part som selv avgjør om en uttalelse er krenkende. Den anklagede på sin side må selv bevise sin uskyld. Dette er en lovgivning vi hittil bare har sett i totalitære regimer.
Loven er blitt utvidet og vedtatt i flere omganger. Senest i 2017 da den med KrF sine stemmer også ble gjort gjeldende på familie- og privatlivets områder. Det betyr for eksempel at barn kan saksøke sine foreldre for å ha gitt dem en kristen barneoppdragelse – under henvisning til at en slik oppdragelse er blitt opplevd som ydmykende og krenkende. Lovgivningen kan videre brukes mot kristne kjernebegreper som synd, frelse, dom, himmel og helvete, ettersom andre mennesker kan oppfatte slik tale som støtende.
Hvorledes denne lovgivningen skal kunne forenes med ytringsfrihet og trosfriheten gjenstår å se. Så langt har vi ikke hatt noen dommer som trekker opp grenselinjene.
Bak alle disse lovene ligger en ideologi som har gått mange hus forbi. Kronargumentet er menneskeverdet. Mennesket skal ha full frihet til å tenke og gjøre som det vil. Bort med alt som heter grenser og normer. Mennesket må få leve som det vil. Det dreier seg om respekt for menneskets egenart.
Som alle forstår har vi å gjøre med en åndsretning som har klar brodd mot kristendommen. Som kristne kan man ikke likestille alle ting, men noen verdier må prioriteres fremfor andre. Noe er rett og noe er galt også når det gjelder familieliv og seksualetikk. Vi kan ikke akseptere normløshet som et gode.
Men det forhold at vi som kristne opererer med grenser og absolutter, gjør at vi blir beskyldt for å være intolerante og fordomsfulle. Det innebærer at vi i lovens forstand opptrer på en måte som er «krenkende, nedverdigende og ydmykende».
Kristne normer blir et problem, skriver Kjell Skartveit, spørsmålet er hvor lenge samfunnet kan leve med det. Eller sagt med andre ord: Hvor lenge vil de holde ut med oss kristne?
Vi har også mange andre saker som vitner om avkristning.
Vi kan nevne antisemittismen og israelshatet. Israelshatet nøres opp under av offisiell norsk Midt-Østen-politikk og av media.
Gro Faye-Hansen Wenske har bedt meg om å utdype dette punktet, og det skal jeg gjøre.
Norsk antisemittisme er ikke spesielt knyttet opp til avkristning. Antisemittismen lever sitt eget liv og kan for vårt vedkommende spores tilbake til 1814 og til den såkalte jødeparagrafen. Antisemittismen står nesten like sterkt blant kristne som ikke kristne. Og den lever like mye i kirken som på bedehuset. Men det er klart at når kristendommen blir borte i samfunnet, forsvinner de siste hemninger mot å stå offentlig frem med antisemittiske holdninger. Denne utviklingen stimuleres av offisiell norsk Midt-Østen-politikk. Det ser vi spesielt godt når det gjelder Norges rolle i FN.
Norge har i flere tiår stemt sammen med de muslimske land og EU i fordømmelsen av Israel. Bare i 2018 vedtok Hovedforsamlingen 21 israelsfiendtlige resolusjoner. Nesten samtlige fikk norsk støtte.
Senest den 26. februar i år kunne utenriksminister Ine Eriksen Søreide forsikre Stortinget at norsk Midt-Østen-politikk ligger fast. Det er «vår klare holdning at Israel og israelsk territorium kun omfatter territoriet som var underlagt israelsk kontroll før 4. juni 1967.» Med andre ord: Jerusalem er ikke Israels hovedstad og Golanhøydene er ikke israelsk område. Bosetningene på «Vestbredden» (Judea og Samaria, red. anm.) er i strid med folkeretten og et hinder for en tostatsløsning.
I likhet med EU holder Norge fast på tostatsløsningen enda Netanyahu allerede ved valget i 2015 sa at han var imot opprettelsen av en palestinsk stat. Ved valget i april i år gikk han et skritt videre og lovte å innlemme alle bosetningene i staten Israel. Vi vet også at president Trump i sitt bebudede fredsinitiativ også har oppgitt tanken om en palestina-arabisk stat.
Norge elsker å fremstille seg som fredsmeklere i Midt-Østen. Men virkeligheten er akkurat motsatt. Takket være penge-strømmen fra Norge er vi med på å holde konflikten gående.
Et godt eksempel på det er Den internasjonale giverlandskomiteen for innsamling av penger til «Palestina» – der Norge har vært formann i 25 år. Norge har i årenes løp sprøytet inn milliarder av kroner i dette arbeidet. Bare i tiårsperioden 2005–2015 ble det bevilget sju milliarder kroner. Dersom vi fordeler dette beløpet pr år, vil vi i løpet av en 25 års periode ha bevilget ca. 18 milliarder kroner. Ifølge utenriksministeren er hensikten med disse pengene å skape «et økonomisk grunnlag for en fremtidig palestinsk statsdannelse.» Problemet er bare at det finnes ingen fredsprosess som kan lede frem til en slik statsdannelse. Utsiktene for at en palestina-arabisk stat noen gang vil se dagens lys, er også små.
Så hva går da pengene til?
Mottakerne av pengene er de palestina-arabiske selvstyremyndighetene. Foruten å berike seg selv, går disse pengene til å støtte palestina-arabisk terror mot Israel. Både terroristene, deres familier og de som sitter fengslet, blir lønnet av selvstyremyndighetene. Noen nasjonsbygning på palestina-arabisk side har vi ikke sett.
Tilbake til FN. UNESCO har benektet at Israel har noe som helst tilknytning til Tempelplassen og patriarkenes grav i Hebron. Dette er å forstå som palestina-arabiske steder. Den jødiske tilknytning er visket helt bort.
Menneskerettighetsrådet vedtar hvert år en tirade av israelsfiendtlige resolusjoner. Rådet er sammensatt av noen av de verste despotiske stater, men finner hvert år ut at det bare er Israel som har krenket menneskerettighetene. Både USA og Israel har nå trukket seg ut av disse to institusjonene. Norge er inne på rotasjonsbasis men har ingen planer om å trekke seg ut.
Så har vi FNs hjelpeorganisasjon for palestina-arabiske flyktninger – de som altså flyktet i 1948. Den virksomhet som denne organisasjonen driver, er blitt et skalkeskjul for israelsfiendtlig aktivitet. Ikke minst gjelder det i skoleverket hvor elevene systematisk læres opp til jødehat og hyllest til terror. Ikke desto mindre er Norge blant de største bidragsyterne. Da USA i fjor reduserte sin økonomiske støtte, gikk Norge straks inn med ekstra penger.
Offentlige midler går til å støtte hjelpeorganisasjoner som Norsk folkehjelp, Flyktninghjelpen og Kirkens nødhjelp. Dette er pro-palestina-arabiske organisasjoner som også støtter den internasjonale boikottbevegelsen BDS.
Til slutt må vi ikke minst glemme norske medier som er unisont Israel-fiendtlige. De er ikke i stand til å dekke Midt-Østen-konflikten på en saklig og objektiv måte og har vel heller aldri tatt mål av seg til å gjøre det. Men dette er et kapittel for seg.
Det norske folk og norske myndigheter sitter nok fast i et jødehat som de ikke klarer å komme seg ut av. Bedre blir det ikke når kristendommens krav til sannhet og redelighet blir borte fra samfunnet.
Til slutt
Hva skal vi da si til alt dette?
Ut fra en menneskelig tankegang er det all grunn til bekymring. Ryddes kristne verdier til side i dag, blir kristne mennesker ryddet til side i morgen. Det nye Norge skal bygge på menneskeverd og toleranse, sies det. Men toleransen gjelder bare dem som er enig i de verdiene som er kommet i stedet for de kristne.
Talende i så måte er Høyres stortingsrepresentant Stefan Heggelunds uttalelse i en offentlig debatt: «respekt for intoleranse (oss kristne) er ikke det samme som toleranse.» Kristne mennesker har altså ikke krav på den samme toleranse som alle andre. Det illustrerer at vi har å gjøre med en åndsretning som ikke respekterer andre verdier enn sine egne.
Vi har foretatt et kulturskifte uten sidestykke i norsk historie, der kristendommen ikke bare fases ut men står på grensen til å bli kriminalisert. Vi har oppgitt nasjonalstaten til fordel for et farverikt og multikulturelt samfunn. Vi aksepterer kulturer og religioner som er fullstendig fremmed for våre breddegrader. Og vi konfronteres med en lovgivning som har klare autoritære trekk.
Og alt dette har skjedd uten at folket i valg er blitt spurt.
Det nye Norge bygges opp i det godes navn. Mennesket skal nå endelig ha mulighet til å realisere seg selv uten de kristne verdier som slavebinder menneskene. De som holder fast på kristentroen som den eneste sanne kilde til erkjennelse, blir definert som samfunnets fiender.
Som kristne vet vi at verden ligger i det onde. Det har den alltid gjort. Kristne har til alle tider vært forfulgt. Vår tid er ikke noe unntak.
Men denne verden er ikke vår verden. Her i tiden er vi bare fremmede og gjester. Var dere av verden, ville verden ha elsket sitt eget, sier Jesus. Men nå hater verden dere fordi jeg har valgt dere ut av verden.
Verdens hat blir på en måte vårt adelsmerke. Vi har ikke skikket oss like med denne verden. Og for det blir vi lagt for hat.
Kristus er vårt liv og vår egentlige skatt. Derfor er vårt sinn vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. For vi har ikke er en blivende stad, men søker den kommende.
Eller som kirkefader Augustin sier: Den som kjenner sitt sanne fedreland, tar ikke feil og betrakter herberge som sitt hjem.
Det er ingen grunn til bekymring. Vi har en Far i himmelen som har overvunnet alt – også denne verden.
Kronikken har tidligere stått på i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT. Abonner og les mer.