Av Vidar Norberg
Et løfte om israelsk suverenitet over de jødiske bosetningene i Judea og Samaria reddet trolig valgseieren for Benjamin «Bibi» Netanyahu den 9. april 2019.
Judea, Samaria og Jerusalem er tre ord med betydelig innflytelse i israelsk politikk. Etter at staten Israel ble etablert, har det ligget et slags forløsningens kjennetegn over disse geografiske områder som er Bibelens Israel, det lovede land til jødefolket.
Som Josva gikk over Jordanelven for å innta Kana’ans land, så gikk israelske soldater inn i Judea, Samaria og Jerusalem i 1967. Men ingen israelsk leder våget å legge landet under israelsk lov etter seksdagerskrigen. I 1973 angrep araberne på nytt. Det åpnet for nybygging i Judea, Samaria og Jerusalem. Men ingen israelsk statsminister turte å annektere landet. I 1993 kom Oslo-avtalene som tok til orde for at Israel, istedenfor råderett, skulle gi Judea, Samaria og den østlige delen av Jerusalem fra seg til en PLO-stat. Dette stanset PLO selv med bølger av terror og vold mot det jødiske folk da de palestina-arabiske selvmordsterrorister viste sitt sanne morderiske ansikt mot jødefolket.
Judea og Samaria har ligget der som en verkebyll. Nybyggerne har bygget alt de klarte for å holde på området. Det er store byer som Ma’ale Adumim like utenfor Jerusalem og universitetsbyen Ariel som er hovedstad i Samaria. Det store politiske spørsmålet, Judea, Samaria, Israel og hele verden stiller, er hva man skal gjøre med disse områdene som palestina-araberne krever.
Tovah Lazaroff i Jerusalem Post antydet i en kommentar-artikkel at Netanyahu gikk inn for suverenitet over disse områdene for å vinne valginnspurten. Hun sa til Karmel at dette nok var bevisst fra Netanyahus side og førte til at han vant. Den som kanskje tapte på dette, var partileder Naftali Bennett som gikk ut av det nasjonalreligiøse høyrepartiet «Jødisk Hjem» og startet partiet «Det nye høyre». Bennett har kjempet for suverenitet over Judea og Samaria. Netanyahu tok ballen og fikk mål. Det var nok en av årsakene til at Bennett kom like under sperregrensen. Men jusprofessor Dov Fischer påpekte i Jerusalem Post at dersom Bennett ikke hadde startet det nye partiet for å ta sekulære Likud-velgere, så hadde Netanyahu ikke i siste minutt sagt at han ville forene Judea og Samaria med Israel, akkurat som Jerusalem og Golan. Fischer mente at Bennett tapte valget, men vant en stor seier. Et annet moment kan også være at det ikke lønner seg å svekke religiøse krav for å vinne sekulære. Da faller man mellom to stoler og på gulvet. Det gjorde Bennett.
Man får håpe at Netanyahu får regjeringsmakt til å gjennomføre en annektering av Judea og Samaria, slik at området kommer under israelske lover istedenfor å styres av forsvarsmakten. I første omgang er det vel tale om å annektere de områder som holdes av jøder, alt fra små landsbyer til større byer. Da vil man forhåpentligvis for godt kunne vinke farvel til alt snakket om en PLO-stat. Norske politikere som fortsatt karterer kasser med penger til PLO, bør snart innse at båten er gått for en PLO-stat. Norge står alene igjen på kaia. For jødefolket har begynt å innta landet, bygge og bo der. Og om Gud er med sitt folk, hva nytter det for en Høyre-regjering eller en Arbeiderparti-regjering i Norge å kjempe mot Gud. Slik var det da Josva inntok landet. Slik er det når jødefolket inntar landet i dag og man ser frem mot Riket for Israel – tusenårsriket. Dette er forløsningens tider.