Av Vidar Norberg
(08.05.2019): Sorgen er stor, savnet sterkt og minnene mange etter 23.741 falne soldater og 3.150 terrorofre som siden 1860.
Rundt 1,5 millioner israelere kom til 52 minneseremonier på de militære gravsteder og mange minnesmerker fra Kiryat Shmona i nord nær grensen til Libanon og til Eilat helt i sør ved Rødehavet.
De falnes minnedag startet tirsdag kveld. Sirenene gikk i Jerusalem. Trafikken stanset klokken 20.00 i et minutt.
Israelske soldater fra flere våpengrener sto med bøyde hoder ved Israels helligste sted, Vestmuren. Markeringen er alltid direkteoverført på israelsk fjernsyn.
Israels president Reuven Rivlin talte til folket. Han ba familiene fortelle, slik at man kan minnes dem som falt. Og man fortalte historien om falne soldater på et årlig minnearrangement utenfor speiderhuset i Korsets dal. Speiderne hadde satt opp råvedstenger, strukket streng, surret sekk og dynket med parafin. Når ilden ble tent, flammet de hebraiske bokstavene og bildene opp på kveldshimmelen. Navnene på soldatene, menn og kvinner ble sakte lest opp. For hvert navn ble en fakkeldunk fyrt opp. Flammene ebbet fort ut i den kjølige kveldsbrisen, akkurat som mange falne soldater og terrorofre som døde etter et kort liv.
Radioen gikk i moll og sordin. Heroiske sanger om fedreland og hjem, smerte etter krig ble spilt i hver en kanal, både offentlige og private. For den som ikke fikk sove, var det en natt til å tenke på det som hendte, og det som en gang var. For jødene sier at hvert menneske er som en hel verden. Noen mødre har sine sønners rom stående, slik de var da sønnen falt. Det er deres minne, gjemt i sinnet og inne på gutterommet. Avisene forteller slike historier på de falnes minnedag. Nesten hver eneste jødisk familie har en eller kjenner noen som har falt i forsvaret av jødiske samfunn og staten Israel.
Men det er ikke alle som har en grav å gå til, et sted hvor de kan gråte, tenne lys og sette blomster. Noen lever i uvisshet. Andre vet at deres kjære som ble borte i Gaza, falt i Libanon eller ble hengt i Damaskus, som storspionen Elie Cohen, er i en eller annen ukjent grav. Det har hendt at en mor eller far har viet sitt liv til å få dem hjem, og selv gått i grav før de nådde sitt mål om at sønnen skulle komme hjem. Et slikt eksempel ble nylig kjent.
–For en måned siden brakte vi hjem sersjant-major Zachary Baumel fra Syria til evig hvile etter 37 år. Han falt i kampene i Sultan Yacoub i Libanon. Staten Israel har holdt sitt løfte til alle mødre og fedre om å bringe hjem menn og kvinner som ikke kom tilbake etter slagene. Vi vil ikke stanse før alle er tilbake, sa president Rivlin.
Det har alltid vært Israels politikk at de falne skal tilbake og begraves i Israels jord. Da statsminister Benjamin Netanyahu samtalte med Russlands president Vladimir Putin, ba Netanyahu om hjelp til å få hjem Zachary Baumel.
–Vi har ikke den ukjente soldats grav, sa Netanyahu.
Putin ble ifølge pressen forundret over dette. Han tok tak i saken og satte russiske soldater til å hente Baumel fra gravgården i en palestina-arabisk flyktningeleir i Damaskus og bringe ham til Israel. De visste hvor han lå, men kunne ikke selv hente ut levningene i det fiendtlige området.
Den mest kjente gravgården i Israel er på Herzl-fjellet ovenfor holocaust-minnesmerket Yad Vashem i Jerusalem. På Herzl-fjellet er flere av Israels ledere og fremtredende sionister begravd. Det er også her mange soldater er stedt til hvile. På de falnes minnedag var det rundt 120.000 mennesker som kom til Herzl-fjellet. På militære graver er det små flagg med sorte sørgebånd. Gravene er pyntet med avskårne blomster. Men det sterkeste inntrykket er gråtende mødre som stryker over gravsteinen til en sønn eller datter som har falt for staten Israel.
–Minnelysene blir i dag tent over hele Israel. De skinner også resten av årets 364 dager. Én dag versus 364, men de er alle like viktige. Det er takket våre sønner og døtre, våre elskede falne hvis minne brenner i våre sjeler, at våre liv er trygget og vårt land eksisterer. Hvor ville vi vært uten dem? I dag bøyer vi våre hoder og viser vår respekt for Israels 23.741 falne soldater: jøder, drusere, muslimer, kristne, beduiner og tsjerkessere, sa statsministeren under åpningen av de falnes minnedag tirsdag.
–Til dette legger vi til tusener av terrorofre, inkludert fire uskyldige mennesker som ble drept tidligere i uken av raketter som ble skutt ut av terrorister i Gaza. Vi sender våre dypeste kondolanser til deres familier. Hver person som faller, lager et sår i våre hjerter. Ingen vet dette bedre enn du og jeg, sa Netanyahu som mistet sin bror Yoni Netanyahu under den israelske operasjonen som frigjorde de jødiske gislene fra et kapret fly på Entebbe flyplass i Uganda.
–Etter å ha mottatt de bitre nyheter måtte vi lære å leve igjen. Klumpen i vår hals er der hele tiden, dag og natt. Det er ingen forklaring på hvordan vi skal klare dette tapet. På den ene siden fortsetter vi med vårt dagligliv, på den andre siden er det ikke en dag uten at vi blir minnet om ansiktet til våre kjære, deres smil, ord de sa og ting de gjorde – som om de var her med oss. Men de er ikke her. Vi blir overveldet av minnene og føler oss tomme og den gnagende smerten, sa Netanyahu.
Han sa at det hjelper ikke å tenke på hvordan tingene kunne ha blitt og hva de kunne gjort for familien, samfunnet og landet.
–Kanskje finner alle sin egen vei for å klare tapet, men om det er en ting som forener oss, kanskje oss alle, så er det forståelsen av det store oppdraget som våre kjære utførte. Det gir oss styrke til å bære sorgens byrder. Det er takket være dem at vi lever som et stolt folk i vårt hjemland etter mange generasjoner med svakhet og ydmykelser.
–For 74 år siden var vi maktesløse. I dag er vi en voksende verdensmakt. Og siden den nasjonale gjenoppvekkelsen i vårt hjemland – har hver generasjon stått opp mot våre fiender. Vi ønsker ingen krig, men vi vet at vår vilje til å yte ofre er det som garanterer vår sikkerhet, sa Benjamin Netanyahu.
Les flere artikler om israelske merke- og høytidsdager i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT