BLOGG:
Av Vidar Norberg
(Jeriko, 15.04.2019): En sjelden gang kjører israelske busser inn jøder til Jeriko med eskorte fra væpnede israelske soldater for å se en gammel synagoge. Etter Oslo-avtalene ble det for farlig for jøder å ferdes i det PLO-kontrollerte Jeriko. I år ble en av bussene, den med internasjonale pressefolk, steinet av palestina-arabiske gutter.
Den palestina-arabiske selvstyremyndigheten har gitt sin tillatelse til at væpnede israelske soldater kan eskortere de jødiske pilegrimene. Soldater er også plassert ut i lendet ved synagogen for å passe på at ingen terrorister sniker seg innpå under markeringen av at det er rundt 3400 år siden Josva gikk over Jordanelven, ikke langt unna Jeriko.
Kolonnen med busser kom for å se den gamle den gamle synagogen «Fred over Israel» som ble ødelagt av et jordskjelv i 747 e.Kr. Synagogen er ikke stor. Det er kun et fargerikt mosaikkgulv med en menora, etter modell av den sjuarmede lysestake som sto i templet. Man følger strømmen av menneskene langs veggene og skuer ned på det som en gang var.
Selv om det sies at Jeriko i dag er en av de fredeligste palestina-arabiskkontrollerte byer, er det kanskje for farlig å stanse opp for å skue på severdighetene. I en av gatene ligger noen nyslaktede saueskrotter på platten. Slakterne er i ferd med å flå dem. Det er et sjeldent syn, men kjøttet fra de gressende dyr i Jeriko-området smaker sikkert godt.
I neste sidegate er det unge gutter. Plutselig hiver de seg rundt og kaster store steiner mot en av bussene som er fylt av pressefolk fra Kina til Finnmark. Steinene ville kanskje slått inn i hodeskallen ved en fulltreffer og ført til den visse død. Men heldigvis sitter journalister og fotografer i en skuddsikker buss med skuddsikre vinduer. En «pansret» buss er så godt beskyttet at den veier rundt 25.000 kilo, mens en vanlig buss veier 12.000 kilo og koster langt mindre.
Det smeller i bussen og guttene springer.
Guide og tidligere generalmajor Uzi Dayan snakker i mikrofonen og forsikrer passasjerene, som denne gang er journalister, om at de er trygge og forsikret mot dette.
Før han er ferdig, er farten på bussen satt litt opp og kjøretøyet utenfor steinenes rekkevidde. Bussjåføren sier ikke noe. Han snakker ikke engelsk og har kanskje vært ute i en skur før. Når bussen stopper på den det private jordbruksfellesskapet Moshav Naama, er det på tide å ta skadene i øyensyn. Fra utsiden ser det mest ut som en isrose i det mørke glasset. Men fra innsiden ser man at ruten er retikulert. Den må skiftes ut.
–Ble du redd, spurte en journalist som ikke var med på turen.
Svaret var at nei, ikke egentlig. Men steinen var stor. Så stor at man så den komme, og når den ikke hadde retning direkte mot denne ruten, slapp man å kaste seg ned på gulvet. Men steiner er et dødelig våpen. Den verdensberømte og bibelske kong David drepte kjempen Goliat med en stein fra sin slynge.
Det var Regjeringens pressekontor (GPO) i Israel som arrangerte turen til Jeriko i samarbeid med sikkerhetsmyndighetene.
–GPO fordømmer forsøket på å skade medie-folkene som kom for å utføre sine plikter. Regjeringens pressekontor gir omfattende presseservice til utenlandske korrespondenter og organiserer ulike turer for at de skal bli kjent med israelsk kultur, historie og innovasjon, så vel som landets utfordringer. Vi vil fortsette med å organisere disse turene for mediene og vil ikke la oss hindre av forsøk på å skade journalister, sa direktør Nitzan Chen i GPO.
Under intifadaen hendte det at palestina-arabiske biler kjørte i stor fart og kastet stein i frontruten på «jødiske» biler med gule bilskilter. Steinene som ble kastet fra en bil i fart mot en møtende bil i fart, fikk ekstra stor kraft og slo inn det meste av bilrute og folk når de traff.
På høyder rundt om i Judea og Samaria ligger palestina-arabere av og til på lur. De kaster steiner mot privatbiler, i håp om at de kanskje skal kjøre i grøfta og flere bli drept.
Det er langt verre når hundrevis av raketter skytes fra Gaza og inn mot israelske byer. I løpet av kort tid blir de folketomme fordi menneskene flykter inn i bomberommene. Å kjøre gjennom den stengte folketomme byen Askalon kan være litt av en opplevelse for den som tør. Det blir direkte spektakulært om man står ute for å se de israelske luftvernbatteriene «Iron Dome» (jernkuppelen) skyte ned terrorrakettene.
Den byen som har vært blant de mest plagede av rakettregn, er Sderot. Der er busskurene laget av armert betong. De er tunge og trange, men bombesikre. De står langs gatene, lekeplassene og overalt. I en innendørs lekeplass er det mange bomberom. Barna får trening i å løpe inn i løpet av ti sekunder når alarmen går. Folk vet hva de må gjøre om angrepet kommer.
I 2006 var det et rakettregn fra Libanon mot storbyen Haifa i Israel. Rakettene fra Hizballah har større sprengkraft og kan ødelegge et hus om det er en fulltreffer. Den som var korrespondent og oppe på Karmel-fjellet, måtte ta seg fra gate til gate og rømme inn i høye hus, sterke nok til å gi beskyttelse, hver gang alarmen gikk. Målet var Jernbanens godsterminal i Haifa. Der var en fulltreffer gått gjennom taket. Rundt åtte mennesker ble drept. Så gikk alarmen igjen på jernbanestasjonen. Pressefolk løp for å finne dekning. Det er en annen virkelighet, enn i en skuddsikker buss i Jeriko. Men det er ikke greit å bli steinet på israelske veier.
–Shimon Peres snakket om det nye Midt-Østen. Han visste ikke at det var alt før Oslo-avtalen. Den gang kjøpte vi både mat og bensin i Jeriko. I dag er det umulig, sa bonde Inon Rosenblum på Moshav Naaama.
Etter Oslo-avtalen ble det forbudt for jøder å reise inn i de PLO-kontrollerte byene. Israelske myndigheter fryktet at israelerne skulle bli kidnappet, lynsjet eller drept med en gang jødene dukket opp.
Guide Ben David Katriel fortalte på bussen at han kan legge hjemme sitt israelske pass og reise inn i Jeriko, Betlehem og Ramallah på sitt amerikanske pass, men det er ikke lovlig. Han sa at det utstedes noen tillatelser for guider til å dra inn i Ramallah, Betlehem og Jeriko, sistnevnte den fredeligste. Men de fleste må holde seg unna PLO-kontrollerte områder.
Hadde de palestina-arabiske ungguttene i Jeriko visst at det var internasjonale pressefolk som var om bord i bussen, hadde de neppe steinet bussen. Det er jøder og kanskje særlig israelske jøder som er mål for steinkasterne.
