Av John Skåland
Karmel Israel-Nytt var høsten 2018 med på en tur fra Eilat i Israel til oldtidsbyen Petra i Jordan. Omkring klokka åtte kommer en stor van til hotellet og bringer dem som skal på reise til Jordan-grensen. Det tar bare ti minutt før sjåføren stanser og slipper ut fem spente turdeltakere.
På Israels side er det utstempling av pass og nøye kontroll av hva som bringes med over grensen. Etterhvert kommer man forbi det høye grensegjerdet og spaserer omtrent 100 meter før man ser et bilde av en smilende kong Hussein – og Jordans flagg. Ny kontroll og stempling av pass. Hyggelige kontrollører som sitter i bygninger, og inventar som mest minner om grensene i Øst-Europa. Karmels utsendte la ekstra mye metall i lommene før metalldetektoren skulle passeres, men det var ingen utslag, og snart var vi inne i selve Jordan.
En blid, korpulent, middelaldrende mann ved navn Ala´a Kazem Kamal Eddin Arafat møtte oss. Det var dagens guide. Men før turen kunne starte, var det litt frem og tilbake for å samle de 15 personene som skulle være med i minibussen. Omsider vandrer Arafat foran de andre ut av grensesonen. Her venter en litt nedslitt minibuss med sjåføren Muhammed – en helt ung beduin.
Turen går rett inn i Akaba til Arab Bank. Her må de som skal betale med kort, ta ut 215 jordanske dinarer som tilsvarer 300 US dollar – prisen for hele turen.
Ørkenveien
To hovedveier går mot nord fra Akaba. Den ene rett nord Arawa-dalen mot Dødehavet langs grensen mot Israel. Den andre snor seg først øst mellom Edomfjellene og så nord mot Amman. Bussen kjører denne sistnevnte såkalte ørkenveien som er en relativ bred motorvei. Asfalten er hullete, og det er lite med oppmerkede striper. Enorm trafikk av trailere som fører gods til og fra den eneste havnebyen i Jordan; Akaba. Arafat forteller at alle omkringliggende land benytter denne veien til transport av gods. Ikke langt fra Akaba er det flere kontrollstasjoner – en egen for de store truckene.
Veien stiger mye, og sjåfør Muhammed har bare to trinn på gassen: full gass eller ingen gass. Det manuelle giret på bussen blir også temmelig tøft behandlet, og heller det litt utfor er bussen raskt oppe i 130 km i timen.
Langs veien er det større og mindre landsbyer hvor det bor beduiner som har slått rot. Arafat forteller om Midt-Østen som et utpreget mannssamfunn – i særlig stor grad hos beduinene. Det er i praksis mannen som bestemmer alt – kvinnen lærer tidlig å underlegge seg mannens vilje. En mann kan ha opptil fire koner, og det er vanskelig å få barna til å gå på skole. De vil helst sysle med de tradisjonelle gjøremål som stell av dyr og matlaging.
Langs veien ser man ofte menn som står og tilsynelatende venter på noe – helst sitter de på huk på en finurlig måte i den brennhete sola – kledt i sine tradisjonelle klær.
Guiden Arafat er en artig skrue med glimt i øyet. Han er flink å fortelle historier, og han har ikke mye til overs for hverken kvinneundertrykkingen i landet eller politikerne. Men kongehuset i Jordan gir han toppkarakter. Han taler også vel om sine naboland – inklusive Israel.
Vindmøllepark
Etter en og en halv times kjøring kommer bussen til en svær, ny vindmøllepark. Arafat forteller at dette er et stort samarbeidsprosjekt hvor spesielt Holland og Danmark er involvert, men det er også eksperter fra Norge og Sverige. Parken er ennå under utbygging og skal gi strøm til store deler av Jordan.
Like ved disse vindmøllene er det pause ved det guiden kaller verdens 3. vakreste utsikt etter Grand Canyon i USA og muren i Kina. Stedet ligger 1800 meter over havet og har en nydelig utsikt over en stor dal med spektakulære fjell og topper rundt.
Arons grav
Ikke langt fra dette stedet viser guiden en kuppelformet bygning på en høy fjelltopp langt borte.
–Der ligger Aron begravet, sier han.
I 4. Mosebok 20 leser man hvordan Aron døde her ute i ørkenen på toppen av fjellet – uten å få komme inn i det lovede landet.
Det var i dette området Moses slo på klippen for å frembringe vann da folket tørstet og ikke hadde vann.
Og ikke lenge etter Arons grav er vi fremme ved en landsby som ligger ved starten på en stor dal som kalles Wadi Moza, eller litt fritt oversatt til Moses sin bekk. Byen her er bygget på stedet fordi det springer ut en vannkilde i ørkenen.
Det er i denne byen bussen stanser, og turistene starter vandringen på cirka fire kilometer inn i oldtidsbyen Petra.
Petra
Petra betyr klippe – og byen bærer navnet med rette. Ingen vet når byen først ble påbegynt, men i århundret før Kristus var den senter for nabateerne. Senere ble byen annektert av det romerske imperium. Mye av byen ble ødelagt i et svært kraftig jordskjelv i år 363. Byen har også en tid vært preget av bysantinsk innflytelse. Siden ble den mer eller mindre glemt av omverdenen – helt til 1812 da den sveitsiske oppdager Johannes Burckhardt gjenoppdaget byen. Siden da har den blitt mer og mer en attraksjon for turister, og i 1985 ble den satt på UNESCOs verneliste.
Petra er i dag kanskje den største turistmagneten i Jordan. Denne oktoberdagen kryr det av busser og myldrer av folk. Fra selve inngangsstedet, som er en ren serviceplass for turister, går en vei som delvis har grusdekke og delvis betong/asfalt. Veien strekker seg omtrent fire kilometer gjennom en spektakulær fjellkløft med rødfarget fjell. De som bygget byen, har laget vannrenner fra Wadi Moza og i selve berget langs veien helt inn i byen. Det som særpreger Petra, er det store antallet byggverk uthogget i fjellet. Vakthuler, boliger, gravsteder for både fattige og konger, ofringssteder, 40 meter høyt skattkammer, slott, amfiteater og mye mer.
Guiden Arafat tar med gruppa og vandrer hele veien som stadig går nedover. Folk må holde seg helt til høyre eller venstre på veien grunnet den stadige trafikken av hestevogner med trette turister som ikke orker tilbaketuren opp. Også esler og kameler benyttes, men det er hestevognene som er offisielle. Det ligger også mye møkk midt i veien etter dyrene. En utrolig fascinerende og mektig vandring hvor fjellet over veien reiser seg minst 100 meter og mer – og ofte bare et par meter i bredde mellom fjellsidene i den trange dalen. Langs veien er det på flere steder livlig handel på beduinsk vis. Guiden forteller at små gutter forlater skolen etter første time og vil heller være her og selge – politiet henter dem tilbake til skolen bare for at de igjen forsvinner samme dag til handelsbodene.
Det står også flere gamle beduiner langs veien ned til Petra. De har en sopekost i handa og skal tydeligvis holde rent for hestemøkk og annet. De er nok flinke «øyentjenere», for de sitter og ligger for det meste, men reiser seg raskt når de hører lyden av hestesko.
Petra er vel verdt et besøk – et helt annerledes sted enn noe annet. Det smakte godt med en god lunsj etter at turistgruppen til Arafat hadde gått de fire kilometerne tilbake opp bakken i varmen.
Så var det å hoppe inn i bussen til Muhammed, og om mulig trykket han gasspedalen enda lenger inn på tilbaketuren. Det oppstod nok flere episoder hvor noen og enhver fryktet en alvorlig ulykke, men som avtalt ved 19-tiden, etter to og en halv times kjøring, så vi lysene fra Eilat i det fjerne. Det gikk svært greit å krysse grensen tilbake til Israel – og de fleste som var med på en svært interessant dag, følte nok litt på at det var godt å komme hjem – til Israel igjen.
Abonner på papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT.