Av Vidar Norberg
(Jerusalem, 21.11.2018): Kong Christian Xs holdning til de danske jøder var viktig da det danske folk reddet 7000 jøder til Sverige. Den danske journalist og redaktør Herbert Pundik fortalte om dette da Israels president Reuven Rivlin inviterte til 75-årsmarkering for redningen av danske jøder.
Til stede i presidentens residens i Jerusalem var blant annet holocaust-overlevende, dansker i Israel, ambassadører, tidligere Knesset-medlem Michael Melchior og den danske sjefrabbineren Jair Melchior.
–For 75 år siden flyktet 7000 jøder fra Danmark over Øresund til det nøytrale Sverige på flukt fra tyskerne. 500 ble tatt av tysk politi og deportert til konsentrasjonsleiren i Theresienstadt. 450 av dem overlevde og kom hjem til Danmark med Folke Bernadottes hvite busser. Ingen danske jøder ble sendt fra Theresienstadt til dødsleirene i Polen. De 50 som ikke kom tilbake fra Theresienstadt, døde av sykdom og andre årsaker.
Pundik sa det er et stort spørsmål hvordan dette gikk til. For Theresienstadt var en transittleir. Titusener jøder ble sendt fra Theresienstadt til utslettelse i Polen, men ikke en eneste jøde fra Danmark. Han sa videre at det jødiske samfunn i Danmark var det eneste som forble intakt da Danmark ble okkupert, noe som er statistisk usannsynlig.
Reddet av kong Christian X
For å forklare at jødene i Danmark ble reddet, fortalte Pundik en kort anekdote som han sa kanskje kan kaste lys over hvorfor de danske jødene ble reddet fra holocaust.
–Det er et sant eventyr. Det handler om en konge, en dronning og en kunstner, og det finner sted i et slott. For mange år siden bestemte hennes kongelige høyhet, den danske dronningen Margarethe, seg for å gi fiolinvirtosen Isaac Stern (1920–2001) en æresbevisning. Min kone og jeg ble invitert til lunsj på slottet. I sin takketale til dronningen nevnte Stern anekdoten om dronningens bestefar, Christian X, som på sin daglige tur på hesteryggen red i okkupert område med en gul stjerne på brystet som et uttrykk for sympati med de danske jøder.
Dronningen avbrøt ham og sa at hun beklager, men historien er ikke sann. Tyskerne tvang ikke danske jøder til å bære stjernen. Pundik fortalte at Stern svarte trist: «Det er jeg virkelig lei meg for. Den historien har betydd meget for min kone som mistet sin far i konsentrasjonsleiren.»
–Det ingen av oss, inkludert dronning Margarethe, kunne vite på den tiden var at anekdoten i sin essens ikke bare er en innbilning. Flere år senere var det en historiker som for første fikk adgang til kongens dagbøker fra okkupasjonsårene. Dagboken forteller hvordan kongen i slutten av 1942 møtte en av sine ministre. Ministeren fortalte om ryktet som sa at tyskerne ville kreve at vi, de danske jøder, skulle bære den gule stjerne, som alle jøder i land under tysk okkupasjon. Kong Christians respons var kort og direkte:
«Vi må alle bære den jødiske stjerne.»
–Gjennom disse ord uttrykte kongen verdier i det danske samfunnet. Disse verdier er en del av forklaringen hvorfor jeg står her i dag i den israelske presidentens residens i Jerusalem med presidenten og hans kone. Og jeg er i stand til å fortelle anekdoter. Det var disse verdiene som bar oss gjennom katastrofen, fortalte Pundik.
Jødeforfølgelse
–Da tyskerne okkuperte Danmark 9. april 1940, inngikk den danske regjeringen en avtale med djevelen. Danmark avsto fra kamp mot den tyske okkupasjon og Hitler aksepterte at Danmark skulle få beholde sin innenriksautonomi. Det betød at alle dansker skulle få samme behandling, også jøder. Tyskerne aksepterte det. Livet var stort sett som for alle andre dansker. København var det eneste sted i det okkuperte Europa som hadde et fungerende jødisk samfunn under den andre verdenskrig med synagoger, skoler, slaktere og bakerier.
Pundik fortalte videre at mens de tilbrakte sommerferien i 1943 på stranden i Danmark, bygget Tyskland sitt tredje krematorium i Auschwitz. Men fantasien i Danmark brøt sammen i 1943, fra den ene til den andre dagen. Jødene gikk fra danske borgere til jødiske flyktninger.
Herbert Pundik fortalte i presidentens residens hvordan skolens rektor tok ham ut av klassen og sa at han måtte skynde seg hjem og advare sine foreldre om at de ikke kunne være hjemme den natten for tyskerne planla å arrestere jødene.
I minneheftet «Commemoration 75th Anniversary rescue action of the Danish Jews in October 1943» (75-årsminne om redningen av de danske jøder i oktober 1943) skrev Pundik at det var meget de ikke kunne vite. Blant annet var to tyske frakteskip på vei til København for å samle opp de danske jødene og føre dem til konsentrasjonsleirer lenger sør. De visste heller ikke at tyskerne alt hadde myrdet flere millioner jøder i utryddelsesleirer i Øst-Europa.
Foreldrene låste døren, tok en drosje og startet flukten uten å vite hvor de skulle tilbringe første natt. Det samme var tilfelle for nesten alle danske jøder. Jeg vet ikke om noen som på forhånd hadde forberedt noe sted hvor de kunne skjule seg.
I heftet skrev Pundik hvordan alvoret gikk opp for ham:
–Det var kaotiske dager med frykt og kvaler mens vi forsøkte å finne en fluktrute til Sverige. Vi løp gjennom den mørke skogen. Min far snublet og falt på bakken. Min høye far, som inntil da hadde vært familiens hode og beskyttet den, viste plutselig sårbarhet, frykt og mangel på kontroll. Først da, i den mørke skogen, forsto jeg hvor farlig vår situasjon var, skriver Pundik i minneheftet.
Kongens ord
–Kong Christian hadde sagt til sin minister: «Så må vi alle bære den jødiske stjernen.» Denne holdningen var et uttrykk for menneskelig anstendighet. De danske innbyggerne omformet dette til handling i oktober 1943. Alle dørene var åpne for flyktende jøder. Vi ble gjemt, fødd og transportert fra hjem til hjem hos mennesker hvis navn vi aldri ble kjent med, helt til vi gikk om bord i fiskebåtene og seilte over sjøen til friheten i Sverige.
Slik beskrev Pundik flukten med fiskebåten i minneheftet.
–Vi var om bord i en fiskebåt, på vei ut fra Danmarks kyst over et fiendtlig sund til frihet i Sverige. Jeg snudde meg rundt for å få et glimt av Danmark. I det tidlige morgenlyset så jeg fiskerens kone og mannen og kvinnen som hadde gitt oss sikkerhet mens vi ventet på å flykte. De knelte ned i sanden. Foldede hender strakte seg opp mot himmelen i stille bønn.
–Over alt i det okkuperte Europa ble folk hardt straffet om de hjalp mennesker som flyktet fra tyskerne. Det var ingen grunn til å tro at tyskerne ville reagere annerledes i Danmark. Ingen danske nektet å hjelpe flyktningene fordi de fryktet konsekvensene. Dette var et lyst øyeblikk i dansk historie som vi med rette markerer i dag.
Pundik spurte hva man kan lære av dette i dag, og han gav selv svaret:
–Stå ved din bror på nødens dag, som den danske befolkningen gjorde for 75 år siden. Ikke frykt. Enhver må handle etter sin evne.
Israels president Reuven Rivlin reiste seg opp og gikk for å takke Herbert Pundik for talen. Det gjorde også tilhørerne med applaus.
—
Israels president roste Danmark
Av Vidar Norberg
(Jerusalem, 21.11.2018): Israels president Reuven Rivlin roste Danmark som reddet 7000 jøder over til Sverige. Han inviterte til en minnemarkering i presidentens residens i Jerusalem.
Rivlin fortalte engasjert om sitt besøk i Danmark under 75-årsmarkeringen, møte med dronning Margarethe, besøket i synagogen i København og om sin reise til fiskeværet Gilleleje hvor mange jøder gjemte seg og fant båtskyss til Sverige. Han mente at det var demokratiske, moralske og menneskelige verdiene som gjorde at danskene hjalp jødene da nazistene startet sin jakt på de danske jødene natt til 1. oktober 1943.
–Ellers i Europa ville folk spurt, «hva kan vi gjøre?». I Danmark spurte folk «kunne vi gjort noe annet?» Danskene sa det var en moralsk og menneskelig plikt å hjelpe jødene.
Rivlin sa at nazistenes jødeutryddelse i andre land ikke kunne vært gjennomført dersom det ikke hadde vært grobunn for dette.
–Derfor må vi vise nulltoleranse for antisemittisme og rasisme. Man kan ikke si at man liker staten Israel, men hater jødene, sa Rivlin som advarte mot angrep på Israel.
Reuven Rivlin sa også at det er utmerkede bilaterale forbindelser mellom Danmark og Israel.
–Det er to små land med en liten befolkning som er på topp internasjonalt når det gjelder investeringer, forskning, utvikling og innovasjon. Samarbeidet utvides til nye områder og blir sterkere.
Rivlin fortalte også at det er mange tusen dansker som har vært volontører på kibbutzer. Han sa at de i dag er gode ambassadører for Israel.
Dansk tale
Utdannelses- og forskningsminister Tommy Ahlers beskrev redningen av de danske jøder som en historie om mørke og lys. Han mente det var et resultat av det personlige ansvar og den plikt som alle har for å gjøre det som er rett.
–På Yad Vashem er det plantet tre trær. Et for kong Christian X, ett for motstandsbevegelsen og et for det danske folk. Det ene treet representerer hele folket. De gjemte og reddet jøder og tok vare på deres eiendeler mens de var borte. Alle handlet på grunn av humanisme. Det var en felles spontan aksjon av ordinære mennesker i oktober 1943. Dette gjør meg stolt av å være dansk, sa Ahlers.
Han slo fast at danske jøder er og vil alltid være en integrert del av samfunnet.
–La oss styrke båndene mellom oss. La oss huske fortiden og bygge fremtiden, sa Ahlers.
Det var den danske komponisten og saksofonisten Benjamin Koppel som hadde skrevet musikken som ble fremført.
Minnemarkeringen ble ledet av den danske journalisten Martin Krasnik.
—
Varm kaffe og konjakk reddet 160 jøder i København fra holocaust
Av Vidar Norberg
(Haifa, 03.12.2018): Da fire tyske soldater begynte å romstere på skipet på jakt etter jøder på flukt, ble de budt på kaffe og fransk konjakk i byssa. Soldatene forlot syngende kullbåten i København, og mellom 160 og 180 jøder ble berget over til Sverige.
Det er den danske jødinnen Jytte Israel, som nå bor i Zikron Yakov i Israel, som forteller historien. Hun var om bord i frakteskipet «Emmy». Hun har fortalt den danske historien til mange skolebarn i Israel. Under 75-årsmarkeringen for den danske redningen av 7000 jøder fortalte hun sin historie på rådhuset i Haifa. Innbydere var Danskere i Israelk, Redningsaktionen for de danske jøder oktober 1943 og Haifa kommune.
Jytte Israel var bare tre og et halvt år da tyske tropper besatte Danmark den 9. april 1940. De bodde på Engblommevej 43, Emdrup, en forstad til København ved Utterslev Mose.
–Det var en skremmende lyd fra de tyske transportflyene som kom innover Danmark og slapp sine flyveblad. Tyskerne sa de kom for å beskytte oss mot de fæle allierte. Til å begynne med var det ikke store forandringer. Det ble matrasjonering på smør, melk og mel.
Hennes far Peter Majew var født i Mogiljov i Hvite-Russland i 1905 og kom med sin mor til Danmark i 1907. Han var aktiv kommunist og gikk i 1941 inni motstandsgruppen BOPA (Borgerlige Partisaner). De planla sabotasje mot jernbane og firmaer som samarbeidet med tyskerne. Peter Majew arbeidet i firmaet Herman Trier som solgte stiftemaskiner og stifter i Jylland. Fiskerne benyttet dem for å merke fiskekassene med fangsten. Far reiste mellom fiskerne og ble et bindeledd mellom motstandsgruppene. De kunne ikke bruke telefon eller brev. Aktiviteten førte til at Majew ble etterlyst. Dansk politi og Gestapo kom til familiens hjem og endevendte leiligheten mange ganger, men Peter Majew var gått under jorden. Familien så ikke mye til far.
Av og til møtte familien far i parker. Jytte Israel sa at somrene 1941 og 1942 satte foreldrene opp telt i Ølsted ved Roskilde Fjord, noen kilometer syd for Frederiksværk. De hentet vann fra Tanners kilde og kjøpte fisk fra fiskerne og varer fra bøndene som ble tilberedt på primus. Når stormen raste, måtte de holde på teltstengene så ikke teltet blåste vekk. Toalettet var en bøtte.
Peter Majew ble arrestert og deportert til Rendsborg tugthus hvor de gravde torv. Det var mange som døde der. Senere gikk ferden til andre arbeidsleire. Han var tre måneder i Dreibergen ved Mecklenburg, over ett år i Dieburg ved Darmstadt, en måned i Bockenheim ved Frankfurt am Main, og han var i Siegburg ved Köln.
Forholdet mellom Danmark og nazistene tilspisset seg i 1943. Samarbeidet mellom nazistene kollapset den 29. august. Tyskerne sendte danske politimenn til Buchenwald konsentrasjonsleir. Tyskerne brøt seg inn i Det jødiske samfunn og stjal protokollene med navnene på menighetsmedlemmene.
–Så kom ryktene om at nazistene planla en razzia mot jødene. Det var den tyske flåtekommandant Georg Ferdinand Duckwitz som fortalte det til tidligere regjeringsmedlem Hans Hedtoft. Han brakte det videre til Danmarks rabbiner. På rosh hashana (det jødiske nyttåret) fra 1. til 2. oktober fortalte han at ingen måtte reise hjem, men flykte til venner. Første natt tilbrakte vi hos familien Sivertsen som bodde i nabolaget. De var gode venner, og de fant et skjulested for oss hos familien Rasmussen i Bagsværd, en sidevei til Farumvei. Der ble vi i ti dager. Det var flere rømningsmuligheter, men mor var engstelig for å rømme fordi hun fryktet for hva som kunne skje med far.
–Det var rasjoneringskort med mat for hver person. Det vakte oppsikt da fru Rasmussen plutselig gjorde store innkjøp på meieriet, men hun sa det var slektninger fra Jylland. Men da min lillesøster Hanne med ravnsort hår og mørke øyne løp omkring og fortalte lekekameratene at far satt fengslet, ble Rasmussen nervøs. Vi fikk beskjed om å gjøre oss klare. For ikke å vekke oppmerksomhet måtte vi ikke ta med oss annet enn det vi sto og gikk i.
På flukt i København
–Den 10. oktober kom en taxi. Den stanset på utsiden av Rasmussens hus. Vi fulgte med en mann til en liten loftsleilighet i Tagensvej hvor vi ble i noen timer. Der fikk vi mariekjeks med smør som var luksus. Da mannen kom tilbake, tok han oss med til sentrum av København og til Regensen, Admiral Gjeddes Gaard. I noen kjellerlokaler var det alt en stor flokk med mennesker.
Jytte Israel fortalte at folk hadde laget mat, hamburgerrygg eller røkt skinke og stuede grønnsaker. Maten var ikke så veldig «kosher» så det var ikke alle som kunne spise. Hun understreket i foredraget at folk hadde gjort sitt beste. Etter middagen fikk alle utdelt sovepiller. Så ble de sendt ut i små grupper som dro av sted med taxi.
Kullbåten «Emmy» var ferdig med å losse kull fra Tyskland på Kul-pladsen og skulle på tilbaketuren ta med seg en «last» med jøder som skulle til Sverige.
–Vi ble kjørt med drosje til bydelen Islands Brygge og stanset i Snorres gade 8. En mann i tøfler, slåbrok og merskumpipe satte seg ved sjåføren, og vi dro til Soyakage-Fabrikken hvor vi ble satt av i en sidevei. En mann kom for å hjelpe oss for på kaien var det fire tyske vakter som patruljerte to og to. Vi skulle smette fra skur til skur. Vi fikk signal med en lykt når det var klart. Mor løp først med Lizzie og Hanne. Jeg kom senere med den unge mannen. Vi skyndte oss om bord i skipet «Emmy». Vi kom oss ned i skipet. Det var nesten fullt av folk der. Så svelget vi sovepillene.
Tyskerne holdt til i Ballon-parken på Artillerivei. Der var det sterke lyskastere. Da alle var om bord ved totiden om natten ble lukene lukket. Presenninger og kasser ble lagt over for å skjule flyktningene om bord i kullbåten som vanligvis fraktet kull mellom havnebyen Lübeck i Tyskland og Danmark.
Kaffe og konjakk
–Neste dag hørte vi støvler som gikk på båten. Det var tyskerne som kom. Kapteinen startet skipets motor for at de tyske soldatene ikke skulle høre stemmer fra lasterommet. Tyskerne begynte å fjerne kasser som var lagt på skipets luker for å skjule lasten. De lette etter mennesker på flukt. Atmosfæren var preget av frykt. Vi sluttet nesten å puste. Så ble det plutselig stille etter en stund, sa Jytte Israel.
Ingen av de 160 til 180 jødene om bord hadde i redselen den minste anelse om hva som foregikk da det ble stille. Men flere år senere fikk Jytte Israel og hennes familie vite hva som skjedde.
–Kaptein Olesen, ofte kaldt for Ole, ble bekymret da tyskerne begynte å fjerne kasser for å undersøke skipet på jakt etter folk på flukt. Kapteinen ringte sine venner, Gudrun og mannen Harris Nielsen som bodde i Snorresgade, ikke langt unna.
–Dere har hund. Ta en «tilfeldig» morgentur med hunden og snakk med tyskerne. Dere må prøve å underholde dem, ta oppmerksomheten bort fra skipet, sa kaptein Olesen.
Jytte Israel fortalte at på vei ut av kjøkkenet åpnet kvinnen skapet og tok en flaske fransk konjakk med seg. Det var ikke dagligdags etter tre år med krig. På kaia begynte Harris Nielsen med en gang å snakke med tyskerne på skipet, fortalte at han hadde studert i Tyskland og om livet der og i ulike havner. Kona gikk i skipets bysse og satte på kaffen før hun kom ut og sa så søtt hun kunne:
–Det er så kaldt her. Vil dere ikke komme inn og ta en kopp varm kaffe og konjakk.
Hun viste frem flasken med konjakk. Inspektørene på jakt etter flyktninger kom inn. Gudrun Nielsen fylte i glassene, igjen og igjen. Jytte Israel fortalte at soldatene hadde det fint. Så husket tyskerne at de måtte signere papirene slik at skipet kunne forlate havnen. De signerte og stemplet, gikk i land og skipet startet.
På kaia lå st. Bernardshunden.
–Nede i lasterommet hørte vi sang og latter på tysk. Det varte en stund, så hørte vi at de forlot skipet. Skipet gikk for fulle maskiner.
Da skipet kom ut i internasjonalt farvann, åpnet kapteinene lukene og alle fikk komme opp på dekk.
–Jeg kan huske at alle var svarte i ansiktet og hadde lyse striper. Årsaken var at dette var et kulltransportskip som gikk mellom Lübeck i Tyskland og Danmark. Det var ikke helt tomt for kull nå heller. Når mellom 160 og 180 mennesker pustet, ble det varmt. Vi ble svett i ansiktet og full av kullstøv. Stripene skyldtes svetten som rant ned. Jeg husker det godt, sa Jytte Israel som var seks og et halvt år.
–Så seilte vi til Malmö havn i Skåne i Sverige. Da ble det panikk, for folk så grønne soldater. De trodde det var tyske soldater, at vi var forrådt og skulle sendes til Tyskland. Det tok litt tid før kapteinen fikk roet ned folk, og vi seilte inn i den svenske havnen.
–Sverige tok varmt imot oss i prestegården ved Åkarp. Vi fikk mat, klær og sko. Derfra gikk ferden til Löderups Strandbad ved Ystad. Vi ble forent med min mors foreldre. Det siste året i Sverige fikk vi en leilighet i den hyggelige provinsbyen Arboga ikke langt fra Stockholm. Vi gikk på skole og hadde gode minner fra den tiden.
Jytte Israel husker spesielt frigjøringsfeiringen 5. mai. Det var feiring dag og natt. Hun har aldri sett voksne folk oppføre seg slik.
Den 30. mai var det klart for hjemreisen. Vi var 16 familier på stedet. Hele befolkningen kom for å ta farvel. Og far overlevde krigen i Tyskland.
Ekteparet
–Vi lurte veldig på hva som gjorde at vi ble reddet da soldatene kom for å inspisere skipet med minst 160 jødiske mennesker. Min mor Esther og hennes yngste datter Helle, født i 1947, satt i Helles leilighet i Snorresgade 7 og skrev et brev til lokalavisen for «Islands Brygge» som het «Brygge-Bladet». Der spurte de om det var noen som visste hva som skjedde om bord i «Emmy» da tyskerne kom for å undersøke lasten. De ba om å ta kontakt, for vi ville takke for redningsaksjonen.
–Avisartikkelen førte til en rask reaksjon. Ulla Nielsen, ringte og sa at dette måtte være hennes søster Gudrun Nielsen og mannen Harris Nielsen. Hun tok artikkelen med til sin søster som lå innlagt på Sundby Sygehus meget syk av lungekreft. Ulla leste artikkelen for sin syke søster.
–Det var jo den flukt min mann og jeg arrangerte. Vi bodde i Snorresgade 8 på sal 1.
Hennes mann Harris Nielsen var kullforvalter i et kullfirma under krigen. De tok imot jøder som kom med taxi og møtte også jøder på Cafe Haraldsborg.
Gudrun Nielsen sa at hun skulle ringe dem neste morgen. Neste morgen kom ikke for henne. Hun døde denne natten. Men hun fortalte sin søster at hun hadde skrevet en full rapport til Frigjøringsmuseet i Danmark.
–Slik gikk det til at en flaske fransk konjakk reddet livet til minst 160 mennesker som satt i det totale mørket i lasterommet på en kullbåt med hjertet i halsen, inntil vi hørte tyskerne trampet av båten og ut i havnen, fortalte Jytte Israel.
Abonner på papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT.