Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)
(Alonei Shilo, 6. mars 2018):
Første del av et nytt skolebygg til vel 400.000 kroner ble i vår innviet i den jødiske bosetningen Alonei Shilo takket en stor gave fra forretningsmannen Børre Andreas Fevang i Drammen. Det blir et av hovedbyggene for Shilat-Akademiet. Skolen er med på å befeste jødenes stilling i Samaria.
Det var en feststemt forsamling som tok imot nybyggertalsmann Motti Isaak, Karmels-Instituttets formann John Skåland, Børre Andreas Fevang og hans barnebarn Andreas Fevang i den moderne lesesalen hvor alt var nytt. Den var full av unge kvinnelige studenter.
På slike overrekkelsesseremonier forklarer Motti Isaak ofte hva Karmel-Instituttet står for. Han har flere ganger sagt at Karmel er «notzrim» (kristne), men driver ikke misjon. Da er det meste greit. I år sa Isaak at Norge ikke er så veldig bra for Israel, men heldigvis har Israel gode norske venner som har støttet bosetningene i mange år.
Shilat-Akademiet ekspanderer, ikke minst takket være store summer fra Norge.
–I år er det 130 jenter som studerer her. Neste år blir det over 180 jenter. Akademiet er viktig for å utvikle stedet. Noen av jentene blir boende her. Det er mange som søker seg hit. I år var det 30 jenter som ikke fikk plass, sier Isaak.
Bosetningen ligger på den nordlige delen av Kana-dalen. Denne dalen var skillet mellom Efraims og Manasses stammer. I Salme 108, 9 sier Gud om dette området:
«Meg tilhører Gilead, og meg tilhører Manasse, Efra’im er et vern for mitt hode og Judea min herskerstav.»
Geografien forteller at bosetningen Alonei Shilo er begynnelsen på området til Manasses stamme.
–Det er mange som ikke anerkjenner dette stedet. Men vi mener det er viktig å vise at vi er her for evig tid, sier nybyggertalsmann Motti Isaak.
Bosetningen Alonei Shilo er en liten utpost i kommunen Karnei Shomron. Det var Israels tidligere forsvarsminister Moshe Arens som ga tillatelse til oppstart. Men ettersom Oslo-avtalens såkalte «fredsprosess» utviklet seg, sluttet israelske myndigheter å stemple papirene med godkjent. De mangler noen få stempler. Derfor er bosetningen ulovlig. Hver gang et nytt hus føres opp, kommer myndighetene for å slå opp et skriv på byggets dør om at det er ulovlig og skal rives. Men siden det er så mange bygg som er ulovlige, og saken må opp i retten etter ottomansk/britisk lov, vil det trolig ta lang tid før man kommer så langt.
Alonei Shilo er en del av et større geografisk område som omfatter Samarias «hovedstad» Ariel og bosetningskommuner som Karnei Shomron, Emanuel og Kedumim. Målet er at disse bosetningene skal vokse sammen til en blokk som er umulig å fjerne for å gi plass til en palestina-arabisk stat. Nybyggerne har alt forsøkt å bygge vei ovenfor Alonei Shilo for å avskjære palestina-arabiske forsøk på ekspansjon, men de israelske forsvarsmyndighetene som styrer området, oppdaget veibyggingen og stanset den. Men veien kom så langt at den stanset palestina-arabisk utvidelse i området.
Når nå Shilat-Akademiet stadig utvider sin virksomhet, fører det med seg nye mennesker på Israels fjell og gjør det enda vanskeligere for regjeringen i Jerusalem å gi opp området. Nybyggertalsmann Motti Isaak har flere ganger sagt at man ikke ville nådd så langt i Alonei Shilo uten støtte fra norske venner. Den støtten dreier seg om over 25 brakker og hus i tillegg til flere store lesesaler for de kvinnelige studentene, administrasjonshus og infrastruktur. Den er så god at bosetningen nå har fått busskur og bussforbindelse.
Da Børre Andreas Fevang besøkte området, ble også han tatt med til utkikksposten og fortalt om den strategisk viktige beliggenheten for Alonei Shilo.
Stor hjelp
Første taler under overrekkelsen av Fevangs seddelbunke var rektor Shay Green i Shilat-Akademiet som har sett lesesaler og brakker skyte opp med jevne mellomrom. Under overrekkelsen handlet den liturgiske teksten på sabbaten om da jødene skulle bygge tabernaklet.
–Vi takker deg, Fevang, for at du har gjort det mulig for oss å bygge et lite tabernakel for oss i Alonei Shilo, sa Shay Green.
–Karmel viser hele verden hvor viktig Israels land er for Israels folk. At USAs president Donald J. Trump flytter USAs ambassade til Jerusalem, skjer også på grunn av det Karmel har gjort. Men det er to store forskjeller på Trump og Karmel.
Shay Green forklarte for det første at Trump taler om Jerusalem, mens Karmel taler om hvordan jødene lever i Israels land. For det andre har Trump bare vært her en gang, mens Karmel fortsetter år etter år. Rabbineren sa at det er fordi det kommer innenfra.
–Vi velsigner dere. Dere er et lys for verden, sa Shay Green.
Avia Nevo er en slags grå eminense eller nærmest en rådmann for Alonei Shilo. Han var som vanlig til stede på innvielsen. Han bruker Tora-teksten for å forklare Trumps politikk.
–I Bibelen står det at det kom engler til Abraham, tre i tallet. En engel skulle ifølge tradisjonen fortelle at Sara skulle få barn. Den andre engelen fortalte at Gud skulle ødelegge Sodoma, og den tredje at dette landet skulle bli Abrahams og hans sønns land. Hver engel hadde sitt budskap, en misjon fra Gud. Vi tror at Donald J. Trumps misjon er å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad. Dette er et viktig oppdrag og en viktig sak, sa Avia Nevo til KARMEL.
Vil bygge Israel
Karmel-Instituttets formann John Skåland fortalte de unge, kvinnelige studentene om da han første gang kom til Samaria i 1978, trolig før de fleste av tilhørerne var født.
–Jeg har fått lov til å bruke min tid til å hjelpe til med litt bygging i Samaria, sa Skåland.
Han fortalte også om Børre Andreas Fevang som han nylig ble kjent med. Skåland mente at Israels Gud fører folk sammen, og det er viktig at alle er med i dette arbeidet.
Skåland fant frem Bibelen og leste fra Esekiel 34, 12.
«Jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra alle landene og føre dem til deres eget land. Og jeg vil røkte dem på Israels fjell, dalene og på alle stedene hvor de bor.»
Ordet beskriver akkurat det som skjer i denne tid, i denne bosetning og i denne lesesal. Folket er kommet hjem til Eretz Israel, og landet bygges.
–Vi ønsker å takke for at vi får være med på å bygge landet, sa John Skåland.
Mens det i norske bedehus er stille etter opplesning av Skriften, var det i lesesalen spontan applaus for budskapet.
Giveren taler
Børre Andreas Fevang fikk også ordet.
–Jeg er 83 år gammel, sa han.
–Wow, kom det overraskende fra salen.
–Jeg er en kristen som har trodd på korset gjennom alle år, sa Fevang i sitt vitnesbyrd og fortalte at han hadde vært en engasjert kirkemann, for misjon i Pakistan, Afrika og flere andre land. Nå er jeg kommet til Karmel etter at jeg lærte å kjenne John Skåland.
–Bibelen sier at den som velsigner Israel, skal bli velsignet, sa Fevang.
Også han tok frem Bibelen for å lese profetiene.
«På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den. Jeg vil bygge den opp igjen som i gamle dager, slik at de får ta i eie det som er tilbake av Edom, og alle de hedningefolk som kalles ved mitt navn, sier Herren, Han som gjør dette. Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløyer skal nå igjen dem som høster, og den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, og de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.» (Amos 9, 11–15).
Børre Andreas Fevang fortalte etter bibellesningen at i hans kirke hjemme leser de også den hebraiske velsignelsen. Han spurte om han fikk lov til å lese den, og det fikk han.
«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4. Mos. 6, 24–26)
De kvinnelige bibelstudentene var vel kjent med bibeltekstene og var nok litt overrasket over at det kom fra en eldre nordmann fra de fjerne kyster (Jeremia 31, 10). Forsamlingen var med i det som skjedde.
Jødene kom hjem
Sjefrabbiner Yitzhak Halevy fra kommunesenteret Karnei Shomron var også kommet til overrekkelsesseremonien for å tale. Han velsignet menneskene og stedet.
–Jeg takker Gud for at dette stedet er forløst. Her ser vi et sted hvor det alltid er folk. Vi kommer til et nytt hus og ser velsignelsen.
Da Israel frigjorde Judea og Samaria, som var okkupert av Jordan inntil seksdagerskrigen i 1967, var det knapt en jøde på fjellene. Motti Isaak, som selv bor i kommunesenteret Karnei Shomron, forklarte til nordmennene at kommunen nå har rundt 8000 innbyggere. Det bygges 400 nye boliger, og 3000 mennesker står på vent for å få komme til bosetningen som ligger rundt 35 kilometer fra Tel Aviv.
–Etter 2000 år kom vi tilbake til området etter seksdagerskrigen i 1967. Nå er det 70.000 til 80.000 jøder i den vestlige delen av Samaria. Det bor over 450.000 jøder i hele Judea og Samaria. Det bygges nye boliger. Det er alt 230 jødiske bosetninger. Jeg håper at det i løpet av de neste ti år vil være én million mennesker her, sa Isaak.
Isaak tror at de har fått så mange nybyggere og bygget så mye i Judea og Samaria at situasjonen er ugjenkallelig. Med det mener at han det blir umulig å fjerne dem. Han fortalte videre at det vokser opp en ny generasjon med nybyggere, og de litt eldre skyver på bakfra.
–Gud forventer at vi skal bygge her. For Ham er det ikke et politisk spørsmål. Vi bygger også når regjeringen sier at vi ikke får bygge, for vi har fått lov av Gud til å bygge. Vi tror på Gud og vet hva Han skal gjøre i dette området. Hele verden har sine øyne rettet mot Judea og Samaria.
–Det er et privilegium å få være med i Alonei Shilo og på den måten bygge opp landet. Vi er godt på vei for å fullføre den gjerning som Gud har gitt oss, sa Motti Isaak.
En kristen for Israel
Det norske følget som var med på turen, fikk før innvielsen en tur innom en annen stor, norsk lesesal hvor det var forelesning for de kvinnelige studentene. Det ble en ganske munter samling. Landhandlergutten, som Børre Andreas Fevang kalles i biografien «Landhandlergutten forteller», er nok vant til å ha kontanter i kassa. For ganske så spontant sa at han ville gi hundre shekel til alle studentene, og det var ganske mange. Hans barnebarn Andreas Fevang ble bedt om å dele ut pengene. Og de skapte glede blant studentene. En rik onkel har vel neppe vært der før.
Etter at Fevang hadde avduket skiltet på den nye lesesalen, spurte KARMEL om hvorfor han støtter Israel.
–Jeg gjør det fordi jeg elsker Israel. Det har jeg gjort i alle år, samtidig som jeg har vært en misjonsmann. Jeg har lest alle løftene om å velsigne Israel, og vi har vært velsignet av den grunn.
Dette var ikke første gang at Fevang besøkte Israel. Han var første gang i landet i 1961.
–Det var en tur med Karmel. Da besøkte vi også Per Faye-Hansen, Karmels grunnlegger.
–Pinsebevegelsen har alltid hatt stor interesse for Israel. Er denne interessen fortsatt like stor?
Det er litt ulikt. Jeg tror kanskje at folk er litt mer sløve overfor profetiene. Interessen er også avhengig av at det er reisepredikanter som forkynner dette, sier Fevang og nevner predikanten Sverre Kornmo som var opptatt av Israel. Fevang kjente også personlig forkynneren Thoralf Gilbrant som ga ut Norsk Bibel sammen med sjefredaktør Arthur Berg og professor Carl Fr. Wisløff.
Fevang er opptatt av at det bygges og plantes, både grønnsaker og frukt fordi folket er kommet er kommet hjem. Under turen nevnte han flere ganger at jødefolket skal aldri mer bli rykket opp av sitt land.
For Karmels folk, som stort sett er avholdsfolk, forklarte Avia Nevo at vinen på Samarias fjell har stor symbolverdi for jødene. Det er nemlig oppfyllelse av de bibelske profetiene om at jødene skal komme tilbake til landet og plante vingårder på Samarias fjell (Jeremia 31, 5).
–Slik er det også med olivenolje og mange andre produkter, sa Nevo.
Snart skal del to av lesesalen bygges. Forarbeidet er alt i gang.
–Karmel-misjonen er fantastisk, sier Børre Andreas Fevang.
—
—
—
—
—
—
Gav Tora-rull til skole i Samaria
(Ma’ale Efraim, 6. mars 2018):
Det var «trøkk» da en ny Tora-rull ble innviet i den jødiske bosetningen Ma’ale Efraim i Samaria, øverst i Jordandalen. Den lille brakka skalv da mennene sang og hoppet av glede. Med på gledesfesten var kremmer Børre Andreas Fevang fra Drammen som betalte den håndskrevne Tora-rullen til 285.000 kroner.
–Det er ingen større fest i den jødiske verden enn ved innvielsen av en Tora-rull (de fem Mosebøker skrevet på pergament). Det er den største gleden man kan gi til jøder. Tora-rullen vil stå her i all evighet med ditt navn inngravert. Vi takker deg én million ganger, sa nybyggertalsmann Motti Isaak under festen.
Historien om Tora-rullen startet den 23. desember 2016 med resolusjon 2334 i FNs sikkerhetsråd som sa at Israel ikke har noen rettigheter til Jerusalem eller rett til å bygge i Judea og Samaria. Karmel-Instituttets styreformann John Skåland tok initiativet til en milliongave i protest mot Sikkerhetsrådets vedtak. Gaven kom raskt inn. En av dem som ble tilgodesett med et nytt hus, var internatskolen Derech halev (Hjertets vei). Den huser gutter som trenger et annet tilbud enn det vanlige israelske skoler kan komme med.
Et av fagene på skolen er sløyd. Derfor bygget de et Tora-skap som står i alle synagoger. Skapet kostet ikke mange penger, men det gjør en Tora-rull. Så mange at denne lille skolen aldri ville fått råd til en rull med de fem Mosebøker til sitt skolesnekrede skap.
KARMEL ISRAEL-NYTT skrev om den store gleden over et nytt skolehus. Samtidig fortalte Motti Isaak at en ny Tora-rull koster mellom 30.000 og 60.000 dollar. Den må skrives på pergament, bleket kuskinn. Skrivearbeidet tar ett år. Derfor er det dyrt. Isaak håpet at han en gang kanskje kunne få tak i en gammel brukt Tora-rull fra Øst-Europa, men selv de er dyre og må pusses opp.
Handelsmann Børre Andreas Fevang i Drammen leste historien i KARMEL.
–Dette skal du gjøre Børre, tenkte Børre Andreas Fevang.
Fevang forklarte at han kjente at dette må han klare som har midler til det.
Han kontaktet Karmel, Kjell Osmundsen tok telefonen og ba John Skåland ringe Fevang. Så ble saken ordnet. Motti Isaak bestilte Tora-rullen som er skrevet av Avner Melichi fra bosetningen Elon More.
Dermed var det klart for den store festen i utkanten av Samaria, så vidt inne i Jordandalen.
Gledesfest
Musikk hørtes lange veier da to biler med nordmenn kom til Ma’ale Efraim. Det var hasidiske jøder som er kjent for musikk og en slags religiøs folkedans under store gledesbegivenheter. Det er bare menn som danser hora, eller ringdans.
Inne i en trang, liten brakke satt Avner Melichi ved et provisorisk skrivebord. Der hadde han rullet ut siste del av Toraen for å fullføre de siste bokstaver. Etter jødisk skikk kommer jødiske menn for å være med på skrivingen. Skriver Avner Melichi holdt på fjærpennen med blekk, mens «amatørskrivere» eller gjesteskrivere holdt på hans hånd og fikk den store ære av å ha vært med på å skrive de siste hebraiske bokstaver i Tora-rullen.
Så kom også Motti Isaak, John Skåland og Børre Andreas Fevang som betalte for Tora-rullen. Han fikk plass med skriveren og fulgte nøye med på det hellige håndverksarbeidet. Det var også flere andre som kom til for å være med på å skrive de siste bokstavene.
Fevang satt med Tora-rullens blå trekk, dekorert med gule flammer. Under sto det at rullen er fra Fevang-familien og Karmel-Instituttets navn var nevnt.
Det var sang, musikk og summing både innenfor og utenfor. Den lille brakka kunne ikke huse særlig mange av dem som var med.
Da siste bokstav var ferdigskrevet, fant skriver Avner Melichi frem hårtørkeren og rettet den varme luften mot blekket på pergamentet. Den ble ganske fort tørt. En mann kom til for å hjelpe skriveren med å rulle teksten rett på plass. Så ble rullen for første gang løftet opp i luften til enorm glede for dem som var til stede. Trekket ble satt på rullen og så begynte dansen.
Unge kraftige menn, og gamle med, tok hverandre om skulderen. Så begynte de å trampe den jødiske takten som ble slått av to trommeslagere, som om de var fra kong Davids tid. Det ble slik trøkk inne i brakka at bokhylla svaiet, og det føltes nesten som gulvet var under press fra et jordskjelv. Lovsang steg opp til Gud. Den ville nesten ingen ende ta, men Tora-rullen måtte ut til folket som ventet.
Like utenfor trappen ventet huppaen eller baldakinen. Det er en «teltduk» som holdes oppe av fire lange pinner. Taket var vakkert smykket med gullfrynser som vaiet i den svale sommervinden gjennom Jordandalen.
Under gikk Motti Isaak som bar den tunge Tora-rullen. Med ham var giveren Børre Andreas Fevang. Opptoget fikk igjen tankene til å gå til David når han danset da Paktens ark ble hentet hjem, eller som da jødefolket vendte hjem fra Babylon:
«En sang ved festresiene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. Da fyltes vår munn med latter., vår tunge med jubel… (Salme 126, 1–2)
Det var knapt plass til alle i toget på den lille gårdsplassen mellom brakkene. Menn, kvinner og barn sto langs sidene for å se på toget. Toraen er tung når man skal danse med den, og det ble byttet mannskap slik at flere karer var med om å bære den. Ferden stanset imidlertid opp av hasidiske jøder som ledet mennenes religiøse gledesdans. Det var ikke noe for hjertesvake menn, men litt gledestripping kan alle være med på. Også nordmenn.
Da Tora-rullen endelig kom opp til det nye huset, tok det også tid før den kom inn. For folket vil ha gleden lengst mulig. Inne i bygget fortsatte ringdansen mens Toraen ble løftet høyt i været, nærmet seg Tora-skapet og trakk seg tilbake fra Tora-skapet.
Taler til folket
Etter at Tora-rullen var satt i skapet, var det klart for festtalene. Motti Isaak fortalte på hebraisk om hvordan denne Tora-rullen hadde funnet veien til Ma’ale Efraim. Han fortalte at jødene akkurat nå leser den liturgiske teksten i synagogene om Tabernaklet. Så sa Isaak at innholdet i Tabernaklet var Tora-rullen og intet skaper større fest enn den.
–Dette er en stor begivenhet, sa formann Gael Grünewald i bosettingsavdelingen hos Verdens Sionistorganisasjon.
Han forklarte at de forsøker å bygge landet og får hjelp fra folk over hele verden. Han sa at Toraen gir påbud om å gi en halv shekel i templet. Ideen bak denne lille sum er at alle skal være med å gi.
–Vi trenger folk som dere, som elsker vårt land, folk og arv. Vi takker for denne donasjonen til Tora-rullen og for det dere gjør. Det er veldig fint å høre om deres avis som skriver om Israel, sa Grünewald.
Både skolens leder Ehud Zegev og rektor Yehoshua Sherman takket for gaven.
–Etter 11 års arbeid er endelig hjertet på plass, sa Sherman.
Med det mente han at Guds Ord, de fem Mosebøkene, nå er på plass på skolen.
En stor fest
I jødisk tradisjon hører mat med til enhver fest. Herrens fester slik de er beskrevet i Mosebøkene, er lagt til årstider hvor man kan høste markens grøde. Det gjelder både for påsken, pinsen og løvhyttefesten. Gjøkalv og kylling ble også satt frem for de norske deltakerne.
Før maten spurte KARMEL ISRAEL-NYTT om hvilke inntrykk Børre Andreas Fevang fikk.
–Dette er første gang jeg har vært med på noe slikt. Det var veldig mye virak, nesten for mye. Men det var morsomt å se dansen og trommene. Jeg fikk inntrykk av at de utstrålte en naturlig glede. Jeg visste ikke at Toraen ble satt så høyt. Vi har den samme Skriften. Den er også vi kristne avhengige av, sa Fevang.
Han sammenligner begivenheten i Ma’ale Efraim med det som skjer på evangeliesentrene i Norge.
–Ludvig Karlsen sa at vi må fylle et tomrom med noe nytt. Hjemme i Norge er det Jesus og Skriften. Her får de en Tora-rull. Det synes jeg passer sammen, sier pinsevennen.
–Men det er dyrt?
–En Bibel i Norge koster mellom 500 og 1000 kroner. Det er en annen pris for en Tora-rull.
Fevang, som har drevet i kjøttbransjen, har godt kjennskap til kuskinn, som de fem Mosebøkene er skrevet på. Han fortalte til Motti Isaak at det beste kuskinnet i Norge fikk de fra Røros. Det måtte være fra unge kyr uten sår og skader.
Børre Andreas Fevang hadde også med seg sin nevø Andreas Fevang (29) som var en hjelpende hånd under hele turen i Israel. Også han satt igjen med mange inntrykk.
–Jeg visste ikke at Toraen betydde så meget for jødene. Dette er helt nytt for meg, sa Andreas Fevang.
Han taler også i Filadelfia i Drammen og skal fortelle ungdommen om sine inntrykk.
–Jeg er positiv til jødiske bosetninger. Men når man følger med i mediene, kan man få inntrykk av at bak står israelere som er opprørske både mot regjeringen og israelsk lov. Her har jeg lært at fjelltoppene ofte er statens eiendom hvor jødene bygger, mens arabere ofte eier skråningene. Jeg tror at de fleste i Norge ikke vet hva de er for eller mot her nede. Uansett heier jeg på Israel, sa Andreas Fevang.
Karmel-Instituttets formann John Skåland kunne etter middagen ikke gjøre annet enn å takke for den fantastiske dagen. Han takket også Fevang-familien og sa at Karmel i dette bare var en hjelpende hånd. Det er Fevang som står bak.
–Det er flott å se at profetiene oppfylles når jødene danser på Israels fjell. Vi er like glade som dem, selv om vi ikke er like gode til å hoppe og sprette, sa Skåland.
–Vi er glade for at dere kunne komme, sa rektor Yehoshua Sherman.
–Tora-rullen er hjertet i det jødiske folk. Nå er det på plass på skolen Derech halev (Hjertets vei). I Ma’ale Efraim vil vi kombinere bosetning og undervisning. Det gjør det hele komplett, sa Sherman.
–Mange ganger tror vi at jødene er alene i verden. Jeg kan med sikkerhet si at det er ingen venner som de norske, sa Motti Isaak.
Han forklarte at Judea og Samaria er i frontlinjen for det jødiske folk, selv om kampen også er i Gaza, på Golan og i Negev.
–Jeg vil si til Norge at dere har vært med på å holde frontlinjene i Judea og Samaria. Uten jødene i Judea og Samaria ville disse områdene vært gitt til våre fiender. Vi kunne ikke klart det uten støtte fra blant annet norske venner. Nå har vi fått en ny venn i Børre Fevang. Han dukket opp fra «Norway» (Norge) eller fra «noway» (ingenstedsfra). Fevang betyr utrolig mye. Han gjør en forskjell, og mitt hjerte flyter over når jeg ser dette, sa Isaak.
Nybyggertalsmannen sa at jødene blir her til evig tid, med Guds hjelp.
Det var et av ordene fra Amos 9, 15 som Fevang minnet om på reisen.
«Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.»
