Av Knut-Einar Norberg
Dersom man skal kunne tro på medier, så tyder alt på at verden har vært faretruende nær en militær konflikt mellom USA og Nord-Korea i år. Og faren ser ut til å være langt fra over.
Det kommunistiske familiemonarkiet i Nord-Korea har i løpet av de seneste 25 årene klart det de ikke skulle klare, nemlig å utvikle kjernefysiske våpen. Et slikt «redskap» har lenge vært regimets mål fordi våpen med slik kapasitet gjør at de vil bli tatt på alvor av verden, spesielt nabolandene.
De tre foregående amerikanske administrasjonene arbeidet og forsikret amerikanerne og verden for øvrig om at forhandlinger og avtaler med regimet i Pyongyang ville garantere et fredelig utfall. President Bill Clinton og hans administrasjon informerte Kongressen under en høring i 1994 om at de hadde inngått en «avtaleramme» med Nord-Korea, hvor de skulle gi opp sitt atomvåpenprogram mot at USA ville gi dem teknologi og utstyr til flere hundre millioner dollar som skulle hjelpe dem med alternativ energi, og alt som hadde med splitting av atomer, derfor ville være overflødig for Nord-Korea. Administrasjonen måtte senere innrømme at avtalen ikke innebar at de kunne foreta inspeksjoner for å forsikre seg om at Nord-Korea etterlevde avtalen. Senere konkluderte amerikansk etterretning med at Nord-Korea likevel fortsatte sitt atomprogram. Clinton-administrasjonen valgte i stedet for sanksjoner å fortsette avtalen og late som om Nord- Korea opprettholdt sin del av den.
I 2002 fikk administrasjonen til president George W. Bush solid informasjon som indikerte at Nord-Korea hadde fortsatt sitt hemmelige prosjekt med å utvikle atomvåpen, og da kommunistregimet ble konfrontert med dette, bekreftet Nord- Koreas diplomat Kang Sok-ju at dette var tilfelle. President Bush hadde valget mellom å lytte til haukene som John Bolton som tok til orde for en jernhard reaksjon mot Nord- Korea, eller nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice som angivelig gikk inn for diplomatiske forhandlinger. Han valgte den letteste linjen, trolig fordi USA da var involvert i krigen i Irak. I 2006 testet Nord-Korea sin første bombe.
Professor Siegfried S. Hecker ved Stanford University i California, en tilhenger av diplomatiske forhandlinger med Nord-Korea, fikk senere tilgang til de nordkoreanske anleggene hvor regimet arbeidet med utviklingen av atomvåpen. Han var sjokkert over det han så; Nord- Korea hadde gått fra et eksperimentalt atomprogram til en industriell produksjon, og de hadde klart dette uten hjelp fra andre. Administrasjonen til Barack Hussein Obama ble advart, og Hecker understreket overfor dem hvor avgjørende det var å stanse Pyongyang fra å kunne importere store mengder sentrifugematerialer som brukes i anrikingen av uran, og komponenter som gjorde at de kunne bygge egne sentrifuger nå som de visste hvordan de skulle anrike uran. Av ukjent grunn tok daværende utenriksminister Hillary Rodham Clinton aldri advarselen til etterretning, og Obama-administrasjonen fortsatte sine «diplomatiske strategi» som aldri førte frem. Det ble flere nordkoreanske prøvesprengninger senere – seks hittil – og mye tyder på at de nå kan produsere hydrogenbomber, som er flere ganger kraftigere enn vanlige atombomber.
Truslene om krig og utslettelse av USA fra regimet i Nord-Korea ble tatt alvorlig av administrasjonen til Donald Trump. Nasjonal sikkerhetsrådgiver, generalløytnant H.R. McMaster, sa i oktober at USA ikke kan se bort i fra en krig med Nord-Korea.
Det er flere scenarier for en slik krig. Den amerikanske administrasjonen har gjort det klart at raketter mot amerikanske øyer som Guam, selv om de ikke treffer, er å regne som en krigserklæring. Det samme gjelder raketter mot allierte i Asia. Alvoret rundt en slik krig er de enorme tapene av menneskeliv. Det bor nesten 30 millioner mennesker i og rundt Sør-Koreas hovedstad Seoul, som ikke ligger lenger unna grensen til Nord-Korea enn at nordkoreansk artilleri, og det finnes trolig over 12.000 av dem, kan påføre enorme tap av menneskeliv på få timer. Og så er det trusselen om bruk av en atombombe i tillegg. Det er liten tvil om at Nord-Korea vil tape en slik krig, men de menneskelige tapene i sør og trolig i andre land som er innenfor rekkevidde av landets raketter, vil bli enorme.
Situasjonen i Nord-Korea er resultatet av over 25 år med amerikansk naivitet. Bare USA har hatt og har fremdeles kapasitet til å stanse «rakettmannen» i nord, men i motsetning til for 10 og 20 år siden er prisen langt høyere i dag.
Denne situasjonen gjør det naturlig å se nærmere på Iran. Det fanatiske regimet i Teheran har nemlig fått mye av sin atomteknologi fra Nord-Korea. Atomavtalen mellom Vesten og Iran fra 2015 har klare paralleller til de naive forhandlingene mellom USA og Nord-Korea de seneste 25 årene. For atomavtalen fra to år tilbake vil ikke hindre Iran fra å bli en atommakt, den bare utsetter dette. Og når verden ser truslene og farene med en krig i Korea, kan man bare gjette seg til scenariet dersom Iran bli en atommakt.
Ikke alle detaljene rundt atomavtalen med Iran er kjent, og dette alene bør gi grunn til uro. Eksperter påpeker at det er tre ting Iran trenger for å bli en atommakt på linje med Nord- Korea. Det første er at de trenger å produsere spaltbart eller fissilt materiale som skaper en kontrollerbar kjedereaksjon. Dernest må de anrike det for bruk i våpen, og sist men ikke minst trenger de raketter for å kunne «levere» stridshodene.
Atomavtalen med Iran begrenser bare det første. Det er all grunn til å tro at Iran arbeider med anrikingen av uran til våpenbruk ved sitt anlegg i Parchin. Avtalen innebærer nemlig at USA og Vesten ikke kan inspisere anlegget for å se om det blir brukt til utviklingen. I stedet har Iran lovet å inspisere sine egne anlegg selv. Og dersom Vesten og Det internasjonale atomenergibyrået forlanger jordprøver for analyse, vil Iran sende dem dette, uten at Vesten vet hvor jordsmonnet kommer fra. Iran har allerede prøveskutt langtrekkende raketter, og arbeidet med å utvide såkalte interkontinentale raketter fortsetter med uforminsket styrke. De har allerede raketter som kan nå Israel, og de nye rakettene skal kunne nå Europa og kanskje USA med tiden.
Nord-Korea er bare en forsmak på hva verden har i vente de kommende årene.