Det amerikanske presidentvalget har alltid pådratt seg interesse fra hele verden. Den som sitter i Det hvite hus har i generasjoner hatt innflytelse på resten av verden og dens begivenheter.
Etter historien å dømme skulle valgåret 2016 blitt som alle andre år; en håndfull kandidater fra partiet som ikke har Det hvite hus (republikanerne) og en arvtaker etter den sittende presidenten Barack Hussein Obama (demokrat).
Men presidentvalget i år ser ikke ut til å bli som de foregående. Politiske observatører som har fulgt amerikansk politikk i flere tiår sier at det brygger opp til en revolusjon i Det republikanske partiet. Så langt som noen kan huske har den republikanske adelen kontrollert partiet og hvem som blir deres presidentkandidat. Men i år indikerer alle tegn at denne tiden er over.
Da den republikanske presidentvalgkampen startet i fjor vår og sommer var det ikke mindre enn 16 kandidater på det meste. De aller fleste var kjente figurer med god fartstid i amerikansk politikk. Men nytt av året var kandidatene som kom «utenfra» og ikke hadde gått gradene i den politiske adelens korridorer og institusjoner. Ikke bare representerte de en trussel mot adelen som også går under betegnelsen «det politiske etablissementet» men velgerne så ut til å omfavne dem med en styrke som ikke har vært sett maken til på lenge.
Etter det første primærvalget ble holdt i februar i delstaten Iowa, ble adelens frykt bekreftet. Kandidatene Donald Trump, Ted Cruz og Ben Carson fikk over 60 prosent av stemmene i det som var rekordstor deltakelse under valget i vinterkalde Iowa. Samtlige tre har tuftet sin kampanje på at de vil adelen til livs og sette en stopper for deres politikk som mange mener og tror bare har styrket adelen og deres venner som har gitt store pengesummer til valgprosessen. Situasjonen er nesten lik i Det demokratiske partiet, hvor den erklærte sosialisten og senatoren Bernie Sanders fikk nesten like mange stemmer som Hillary Rodham Clinton, noe som var utenkelig for bare seks måneder siden.
Det er som om tåken har lettet i amerikansk politikk. Velgere og da særlig de på høyresiden har oppdaget at alt snakket fra deres egne politikere ikke var mye mer enn snakk. Da kongressen i 1995 vedtok å flytte den amerikanske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem, mente de at dette var bra. Men ambassaden ble aldri flyttet, hverken av republikanske eller demokratiske administrasjoner. Hvert eneste valg siden 2010 har republikanerne vunnet enormt mange plasser i delstatsforsamlingene foruten i Washington, med klart budskap om å avskaffe president Obamas «helsereform» som er i ferd med å ruinere amerikanerne i tillegg til at de mistet helsetjenestene de hadde før, uten at noe skjedde. Den republikanske adelen gjorde det også klart at de skulle få kontroll over landegrensene for å hindre strømmen av millioner av illegale innvandrere. Men heller ikke det skjedde. Og listen fortsetter. Det er dette som har gjort at konservative Cruz, populistiske Trump og nykommeren Carsoner så populære. De er et produkt av mange år med det velgerne mener er vanstyre.
Nettopp fordi adelen «lyttet» til folket og lovet å ordne opp i ting, men glemte det da valget var over, har det nå brygget opp til en revolusjon som har fått adelen til å frykte for sin fremtid. Iowa-vinneren Ted Cruz som er nykommer i Washington har lovet å avskaffe adelen, og det samme har eiendomsutvikleren og milliardæren Trump gjort, for ikke å glemme kirurgen Carson. De har i det minste tappet inn i den store misnøyen som eksisterer blant republikanske velgere.
Derfor står den politiske kampen mellom de som representerer nytt blod i Washington og den gamle adelen. Det har gått opp for folket at adelen som har snakket konservativt ved hvert valg, fort glemmer dette når valget er over, og det er ikke så stor forskjell mellom denne republikanske adelen og den demokratiske, representert ved president Obama.
Den republikanske adelen har derfor begynt å satse sine ressurser på Marco Rubio som kom inn på en tredjeplass i Iowa. Rubio er en ung republikansk senator som har vist at han er tilbøyelig overfor adelen i sin tid som senator. Kampen på den republikanske siden vil uten tvil stå mellom Rubio på den ene siden og Cruz og Trump på den andre. Felles for dem alle er at de regner seg som venner av Israel i motsetning til demokratene som har demonstrert sin sympati med palestina-arabernes sak. Til hvilken grad de republikanske kandidatene støtter Israel gjenstår å se. Men Israel er nok best tjent med en republikansk seier til høsten.
Av Knut-Einar Norberg i USA