Det er vanskelig å slå fast hva som er Obama-administrasjonens motivasjon når det gjelder atomavtalen med Iran. De siste årene har vist at president Barack Hussein Obama gjerne kan si en ting, men mene og være motivert av noe helt annet.
Den offisielle linjen rundt avtalen som kritikerne mener kan endre historien for all fremtid er at det er bedre å kjøpe seg 10 år med «fred», forhandlinger og handel i håp om at moderate krefter skal overta Iran eller at regimet skal moderere seg. Det er i beste fall ønsketenkning, og en risikabel sådan ettersom konsekvensene av å ta feil kan bli katastrofal. Ikke bare for Israel, som Iran så sent som i forrige uke forsikret om at ville være en saga blått om 25 år. Men også for vesten og USA. Et Iran med atomvåpen og raketter som kan sende dem på tvers av kontinent, er en enorm trussel.
President Obama og visepresident Joe Biden har de siste ukene forsikret kritikerne og jødene spesielt om at de ikke har noe å frykte. Avtalen skal være temmelig vanntett og P5+1 skal ha gode forsikringer for at Iran lever opp til den. Når de blir konfrontert med noen av side-avtalene som Iran har inngått med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) som gir Iran rett til selv å inspisere anlegg som er under tvil eller mistenksomhet, og på toppen av alt gir dem 24 dager før andre inspektører kan slippe inn, blir dette feid til side.
Det finnes imidlertid en indikasjon på at ikke alt er som det skal være. For dersom avtalen sikret fred og ingen fare i Midt-Østen, hvorfor har USA lovet Israel og nesten samtlige araberland store forsyninger med nye avanserte våpen i kjølvannet av atomavtalen? Det henger kanskje sammen med at administrasjonen kjøper seg mindre verbal motstand fra araberlandene som er imot avtalen. Og disse landene trenger alt de kan få av våpen i tilfelle Iran går fra å være på terskelen til å bli en atommakt og til å bli fult medlem i den eksklusive klubben.
Av Knut-Einar Norberg i USA