Ordførende styrer John Boehner, stedfortredende president Orrin Hatch, Senatets majoritetsleder Mitch McConnell, Representantenes hus’ minoritetsleder Nancy Pelosi, Representantenes hus’ majoritetsleder Kevin McCarthy.
Jeg ønsker også å anerkjenne senator og leder for demokratene, Harry Reid. Harry, det er godt å se deg tilbake på føttene igjen. Jeg antar det er sant det de sier, at man ikke kan holde en god mann nede.
Mine venner, jeg er dypt ydmyk over anledningen til å tale for tredje gang til den viktigste lovgivende forsamling i verden, den amerikanske Kongressen. Jeg ønsker å takke dere alle for å være her i dag. Jeg vet at min tale har vært gjenstand for mye kontrovers. Jeg beklager dypt at noen oppfatter min tilstedeværelse her som politisk. Det var aldri min intensjon.
Jeg vil takke dere, demokrater og republikanere, for felles støtte til Israel, år etter år, tiår etter tiår. Jeg vet at uansett hvilken side av midtgangen dere står ved, så står dere med Israel. Den bemerkelsesverdige alliansen mellom Israel og USA har alltid vært hevet over politikken. Den må alltid forbli hevet over politikken. Fordi Amerika og Israel deler en felles skjebne, skjebnen om løftenes land som vil verne frihet og gir håp. Israel er takknemlig for støtten fra amerikanere og fra USAs presidenter, fra Harry Truman til Barack Obama.
Vi setter pris på alt som president Obama har gjort for Israel. Noe av det er allment kjent, som styrking av sikkerhetssamarbeid og deling av etterretning, og motstanden mot anti-israelske resolusjoner i FN.
Noe av det presidenten har gjort for Israel, er mindre kjent. Jeg ringte ham i 2010 da vi hadde brann i Karmel-skogen, og han sendte umiddelbart den hjelpen vi ba om. I 2011 var vår ambassade i Kairo under beleiring, og igjen sørget han for vital assistanse i det avgjørende øyeblikket. Og hans støtte til flere «missile interceptors» (luftvernraketter, red. anm.) under vår operasjon i fjor sommer da vi tok opp kampen med Hamas-terrorister. I hvert av disse tilfellene hvor jeg ringte presidenten, var han der for oss.
Noe av det presidenten har gjort for Israel, kan aldri bli kjent fordi det berører noen av de mest følsomme og strategiske spørsmålene som oppstår mellom en amerikansk president og en israelsk statsminister. Men jeg vet det, og jeg vil alltid være takknemlig til president Obama for denne støtten.
Israel er også takknemlig til dere, den amerikanske Kongressen, for deres støtte, for å støtte oss på så mange måter, spesielt med generøs militær assistanse og rakettforsvar, inkludert Iron Dome (jernkuppelen, red. anm.). I fjor sommer ble millioner av israelere beskyttet mot tusenvis av Hamas’ raketter fordi denne forsamlingen bidro til å bygge Iron Dome.
Takk, Amerika. Takk for alt dere har gjort for Israel.
Mine venner, jeg er kommet hit i dag fordi, som statsminister av Israel, føler jeg en dyp forpliktelse til å snakke om en sak som kan true eksistensen til mitt land og fremtiden for mitt folk: Irans søken etter atomvåpen.
Vi er et gammelt folk. I vår nesten 4000 år lange historie har mange – gjentatte ganger – forsøkt å ødelegge det jødiske folk. I morgen kveld, på den jødiske høytiden purim, vil vi lese Esters bok. Vi skal lese om en mektig persisk visekonge som het Haman, som planla å utslette det jødiske folk for om lag 2500 år siden. Men en modig jødisk kvinne, dronning Ester, avslørte plottet og ga det jødiske folk rett til å forsvare seg mot sine fiender. Planen ble spolert. Vårt folk ble reddet.
I dag står det jødiske folk overfor et nytt forsøk fra enda en persisk makt som ønsker å ødelegge oss. Irans øverste leder, ayatolla Khamenei, fremsetter den eldgamle formen for hat, det eldste hatet vi kjenner som antisemittisme, med den siste teknologien. Han «tvitrer» om at Israel må utslettes – han «tvitrer». Du vet at i Iran er det ikke akkurat et fritt Internett. Men han «tvitrer» på engelsk om at Israel må ødelegges.
For de som tror at Iran truer den jødiske staten, men ikke det jødiske folk, lytt til Hassan Nasrallah, lederen for Hizballah, som er Irans administrerende terroriststedfortreder. Han sa: «Hvis alle jødene samles i Israel, så vil det spare oss bryet med å spore dem opp rundt om i verden.»
Men Irans regime er ikke bare et jødisk problem, like lite som naziregimet bare var et jødisk problem. De seks millioner jøder som ble myrdet av nazistene, var en brøkdel av de 60 millioner mennesker som ble drept under andre verdenskrig. Slik utgjør Irans regime en alvorlig trussel, ikke bare mot Israel, men også for freden i hele verden. For å forstå hvor farlig Iran ville være med atomvåpen, må vi fullt ut forstå innholdet i regimet. Folket i Iran er svært talentfulle mennesker. De er arvinger til en av verdens store sivilisasjoner. Men i 1979 ble de kapret av religiøse fanatikere – religiøse fanatikere som øyeblikkelig påla dem en mørk og brutal diktatur.
Det året utarbeidet fanatikere en ny grunnlov for Iran. Den beordret Revolusjonsgarden til å beskytte Irans grenser og til å oppfylle det ideologiske oppdrag vi kjenner som jihad. Regimets grunnlegger, ayatolla Khomeini, formante sine tilhengere til å «eksportere revolusjon over hele verden».
Jeg står her i Washington, D.C., og forskjellen er så skarp: USAs grunnleggende dokument lover menneskene retten til liv, frihet og jakten på lykke. Irans grunnleggende dokument lover død, tyranni og jakten på jihad. Etterhvert som stater kollapser over hele Midt-Østen, kommer Iran inn og fyller tomrommet for å oppfylle dette.
Irans håndlangere i Gaza, deres lakeier i Libanon, Revolusjonsgardens vakter på Golanhøydene griper om Israel med tre tentakler med terror. Støttet av Iran slakter Assad ned syrere. Støttet av Iran herjer sjia-muslimske militsgrupper i Irak. Støttet av Iran tar Houthi kontroll over Jemen og truer det strategiske stredet ved munningen av Rødehavet. Sammen med Hormuzstredet vil Iran få strupetaket på verdens oljeforsyning. I forrige uke, i nærheten av Hormuz, gjennomførte Iran en militær øvelse hvor de angrep og senket en kopi av et amerikansk hangarskip. Dette fant sted i forrige uke, samtidig som de deltok i atomsamtaler med USA. Dessverre har Irans angrep mot USA de siste 36 årene vært alt for virkelige. Og målene har vært alt for virkelige.
Iran tok dusinvis av amerikanere som gisler i Teheran, myrdet hundrevis av amerikanske soldater i Beirut og var ansvarlig for å ha drept og lemlestet tusenvis av amerikanske militære menn og kvinner i Irak og Afghanistan.
Utenfor Midt-Østen angriper Iran Amerika og dets allierte gjennom sitt globale terrornettverk. De sprengte det jødiske samfunnshuset og den israelske ambassaden i Buenos Aires. De hjalp al-Qaida å bombe ambassader i Afrika. De forsøkte til og med å myrde Saudi-Arabias ambassadør, her i Washington, D.C.
I Midt-Østen dominerer Iran nå fire arabiske hovedsteder, Bagdad, Damaskus, Beirut og Sana. Og hvis Irans aggresjon fortsetter ukontrollert, vil sikkert flere følge etter. Så, i en tid da mange håper at Iran ville bli med i fellesskapet av nasjoner, er Iran travelt opptatt av å sluke nye nasjoner. Vi må alle stå sammen for å stoppe Irans marsj av erobring, undertrykkelse og terror.
For to år siden ble vi oppfordret til å gi president Rouhani og utenriksminister Zarif en sjanse til å bringe endring og moderasjon i Iran. Litt av en forandring! Litt av en moderasjon! Rouhanis regjering henger homofile, forfølger kristne, fengsler journalister og henretter enda flere fanger enn før.
I fjor la Zarif, som vet å sjarmere vestlige diplomater, ned krans på graven til Imad Mughniyeh. Imad Mughniyeh var terrormesteren som ofret mer amerikansk blod enn noen annen terrorist foruten Osama bin Laden. Jeg skulle gjerne sett noen intervjue ham om dette.
Irans regime er mer radikalt enn noensinne. Høyere enn noen gang roper de «død over Amerika», og det er det samme Amerika som de kaller «store Satan». Dette burde ikke komme som noen overraskelse, fordi ideologien til Irans revolusjonære regime er dypt forankret i militant islam, og det er derfor dette regimet vil alltid være en fiende av Amerika.
La dere ikke lure. Kampen mellom Iran og ISIS gjør ikke Iran til en venn av Amerika. Iran og ISIS konkurrerer om den militante islams krone. Den ene kaller seg den islamske republikken. Den andre kaller seg den islamske staten. Begge ønsker å innføre et militant islamsk imperium først i regionen og deretter i hele verden. De bare er uenige seg imellom hvem som skal være hersker over dette imperiet.
I dette dødelige spillet «Game of Thrones» er det ingen plass for Amerika eller for Israel. Det er ingen fred for kristne, jøder eller muslimer som ikke deler den islamistiske middelalderske trosbekjennelsen, ingen rettigheter for kvinner, ingen frihet for alle. Så når det gjelder Iran og ISIS, er fienden av din fiende – din fiende.
Forskjellen er at ISIS er bevæpnet med slakterkniver, stjålne våpen og YouTube, men Iran kan snart være bevæpnet med interkontinentale ballistiske missiler og atombomber. Vi må alltid huske – jeg vil si det en gang til – den største faren verden står overfor, er ekteskapet mellom militant islam og atomvåpen. Å beseire ISIS og samtidig la Iran få atomvåpen ville være å vinne kampen, men samtidig tape krigen. Vi kan ikke la dette skje.
Men det, mine venner, er akkurat hva som vil skje hvis avtalen det nå forhandles om, blir godtatt av Iran. Avtalen vil ikke hindre Iran fra å utvikle atomvåpen. Den garanterer at Iran får disse våpnene, ja, svært mange av dem.
La meg forklare hvorfor. Mens den endelige avtalen ennå ikke er signert, er visse elementer av den potensielle avtalen offentliggjort. Du trenger ikke etterretningsorganisasjoner og hemmelig informasjon for å finne ut av dette. Du kan «google» det. Med mindre det finner sted en dramatisk endring, vet vi med sikkerhet at avtalen med Iran vil inneholde to store innrømmelser til Iran.
Den første store innrømmelsen tillater at Iran beholder sin kjernefysiske infrastruktur, som gjør at de på kort tid (breakout time) –utbruddstid– kan fremstille en bombe. Utbruddstid er den tiden det tar å samle nok våpen-anriket uran eller plutonium for en atombombe.
Ifølge avtalen skal ikke et eneste kjernefysisk anlegg rives. Tusenvis av sentrifuger som brukes til å anrike uran, ville fortsette sentrifugeringen. Flere tusen andre sentrifuger vil bli midlertidig frakoblet, men ikke ødelagt. Fordi Irans atomprogram i stor grad forblir intakt, ville Irans utbruddstid være svært kort – amerikanerne mener ett år, mens israelerne mener det er mindre enn det.
Og hvis Irans arbeid med å skaffe seg avanserte sentrifuger, som er raskere og raskere, ikke blir stoppet, kan denne utbruddstid tiden være kortere, mye kortere.
Det er riktig at visse restriksjoner vil bli pålagt Irans atomprogram og Irans etterlevelse av disse restriksjonene vil bli overvåket av internasjonale inspektører. Men her er problemet. Dere skjønner, inspektører dokumenterer brudd; de forhindrer dem ikke.
Inspektører visste når Nord-Korea hadde sitt gjennombrudd, men det stoppet ikke noe. Nord-Korea slo av kameraene og sparket ut inspektørene. Innen et par år fikk de bomben.
Nå er vi advart om at innen fem år kan Nord-Korea ha et arsenal av 100 atombomber.
Iran har i likhet med Nord-Korea også trosset internasjonale inspektører. De har gjort det ved minst tre separate anledninger – 2005, 2006, 2010. I likhet med Nord-Korea brøt Iran forseglingen og stengte av kameraene. Jeg vet at dette ikke kommer som et sjokk på noen av dere, men Iran trosser ikke bare inspektører, de spiller også en ganske god kamp med «gjemsel og juks».
FNs atomenergibyrå, IAEA, sa igjen i går at Iran fortsatt nekter å komme med erkjennelser rundt sitt militære atomprogram. Iran ble også tatt på fersk gjerning – to ganger, ikke en gang, men to ganger – i operasjonen ved de hemmelige atomanleggene i Natanz og Qom. Dette var anlegg som inspektørene ikke engang visste eksisterte.
Iran kan akkurat nå skjule atomanlegg som vi – USA og Israel – ikke vet om. Som tidligere leder av inspeksjoner for IAEA sa i 2013: «Dersom det i dag ikke finnes en udeklarert installasjon i Iran, vil det være første gang på 20 år. Iran har vist gang på gang at de ikke kan stoles på.» Og det er derfor den første store innrømmelsen er en kilde til stor bekymring. Den tillater at Iran beholder en stor kjernefysisk infrastruktur, og vi er avhengig av inspektører for å forhindre utbryting. Innrømmelsen skaper en reell fare for at Iran skal kunne skaffe seg en bombe ved å bryte avtalen.
Den andre store innrømmelsen skaper en enda større fare for at Iran skal kunne skaffe seg bomben ved å holde avtalen. Nesten alle restriksjoner på Irans atomprogram vil automatisk utløpe etter tiåret. Nå kan et tiår virke som en lang tid i det politiske liv, men det er et øyeblikk i livet til en nasjon. Det er et øyeblikk i livet til våre barn. Vi har alle et ansvar for å tenke på hva som vil skje når Irans kjernefysiske evner er nesten ubegrenset og alle sanksjoner er fjernet. Iran vil da være fri til å bygge en stor kjernefysisk kapasitet som kunne produsere mange, mange atombomber. Irans øverste leder sier dette åpenlyst. Han sier Iran har planer om å ha 190.000 sentrifuger, ikke 6.000 eller de 19.000 som Iran har i dag, men 10 ganger det antallet – 190.000 sentrifuger som anriker uran. Med denne massive kapasiteten kan Iran lage materiale for et helt kjernefysisk arsenal, og dette i løpet av noen uker, etter at beslutningen er fattet.
Min gamle venn, John Kerry, utenriksminister, bekreftet i forrige uke at Iran kunne legitimt besitte en massiv sentrifugekapasitet når avtalen utløper.
Jeg ber om at dere tenker over dette. Den fremste sponsor av global terrorisme kan være uker unna å ha nok anriket uran til et helt arsenal av atomvåpen og det med full internasjonal legitimitet.
Dersom Irans interkontinentale ballistiske rakettprogram ikke er en del av avtalen, og så langt nekter Iran selv å legge det på forhandlingsbordet, kan Iran ha midler til å levere det kjernefysiske arsenal til vidtrekkende hjørner, blant annet til alle deler av USA. Så dere ser, mine venner, denne avtalen inneholder to store innrømmelser: En: Iran beholder sitt store atomprogram og to: løfter restriksjonene på programmet etter rundt tiår. Derfor er denne avtalen så ille. Den hindrer ikke Iran i å skaffe seg bomben, men den åpner for at Iran skal kunne skaffe seg bomben.
Hvorfor vil noen støtte en slik avtale? Fordi de håper at Iran vil endre seg til det bedre i årene som kommer, eller de tror at alternativet til denne avtalen er verre?
Vel, jeg er uenig. Jeg tror ikke at Irans radikale regime vil endre seg til det bedre etter denne avtalen. Dette regimet har vært ved makten i 36 år, og deres glupske appetitt for aggresjon vokser for hvert år som går. Denne avtalen vil bare skjerpe Irans appetitt for mer.
Vil Iran bli mindre aggressivt når sanksjoner er fjernet og landets økonomi er sterkere? Når Iran slukte opp fire land akkurat nå mens de er under sanksjoner, hvor mange flere land vil Iran sluke når sanksjonene blir opphevet? Vil Iran finansiere mindre terrorisme når de får penger i haugevis og kan finansiere mer terrorisme? Hvorfor skal Irans radikale regime endre seg til det bedre når det kan nyte det beste av begge verdener: aggresjon i utlandet og velstand hjemme?
Dette er spørsmål som alle spør om i vår region. Israels naboer, Irans naboer, vet at Iran vil bli enda mer aggressivt og sponse enda mer terrorisme når økonomien er sluppet løs og de har fått en klar bane til bomben. Og mange av disse naboene sier de vil svare med et atomvåpenkappløp. Så denne avtalen vil ikke endre Iran til det bedre; den vil bare endre Midt-Østen til det verre. En avtale som er ment å hindre spredning av atomvåpen, ville i stedet være gnisten til et kjernefysisk våpenkappløp i den farligste delen av planeten.
Denne avtalen vil ikke være et farvel til opprustning. Den ville være et farvel til opprustningskontroll. Og Midt-Østen vil snart bli krysset av atomsnubletråder. En region der små trefninger kan utløse store kriger, ville lede til en kjernefysisk kruttønne.
Dersom noen tror at denne avtalen skyver problemet inn i fremtiden, tro om igjen. Når vi kommer inn i fremtiden, vil vi stå overfor et mye farligere Iran, et Midt-Østen strødd med atombomber og en nedtelling til et potensielt atommareritt.
Mine damer og herrer, jeg har kommet hit i dag for å fortelle dere at vi ikke trenger å satse sikkerheten i verden i håp om at Iran vil endre seg til det bedre. Vi trenger ikke å gamble med vår fremtid og våre barns fremtid.
Vi kan insistere på at restriksjoner på Irans atomprogram ikke heves så lenge Iran fortsetter sin aggresjon i regionen og i verden. Før vi hever disse restriksjonene, burde verden kreve at Iran gjør tre ting: De må stanse sin aggresjon mot sine naboer i Midt-Østen, de må slutte å støtte terror rundt om i verden og de må stanse truslene om å utslette mitt land, Israel, den eneste jødiske staten.
Hvis verdens makter ikke er forberedt på å insistere på at Iran endrer sin adferd før en avtale er signert, bør de i det minste insistere på at Iran endrer sin adferd før en avtale utløper. Hvis Iran endrer sin adferd, vil restriksjonene bli opphevet. Hvis Iran ikke endrer sin adferd, bør restriksjonene ikke løftes. Hvis Iran ønsker å bli behandlet som et vanlig land, bør de oppføre seg som et vanlig land.
Mine venner, hva med argumentet om at det ikke er noe alternativ til denne avtalen, at Irans atomkunnskap ikke kan slettes, at landets atomprogram er så avansert at det beste vi kan gjøre er å utsette det uunngåelige, som er egentlig hva den foreslåtte avtalen gjør?
Kjernefysisk kunnskap uten kjernefysisk infrastruktur fører ikke til mye. En racerbilsjåfør uten bil kan ikke kjøre. En pilot uten fly kan ikke fly. Uten tusenvis av sentrifuger, tonnevis av anriket uran eller tungtvannsanlegg, kan ikke Iran lage atomvåpen.
Irans atomprogram kan bli skrudd tilbake langt mer enn det nåværende forslaget ved å insistere på en bedre avtale og beholde presset på et meget sårbart regime, spesielt gitt den siste kollapsen i oljeprisen.
Dersom Iran truer med å gå bort fra forhandlingsbordet – og dette skjer ofte i en persisk basar – avslør bløffen. De kommer tilbake, fordi de trenger en avtale mye mer enn dere gjør.
Ved å opprettholde presset på Iran og på de som handler med Iran, har dere makt til å presse dem. Mine venner, i over ett år har vi blitt fortalt at ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale. Vel, dette er en dårlig avtale. Det er en veldig dårlig avtale. Vi er bedre uten den.
Vi er blitt fortalt at det eneste alternativet til denne dårlige avtalen er krig. Det er ikke sant. Alternativet til denne dårlige avtalen er en mye bedre avtale: en bedre avtale som ikke lar Iran beholde en omfattende kjernefysisk infrastruktur med kort utbruddstid; en bedre avtale som opprettholder restriksjonene på Irans atomprogram inntil Irans aggresjon opphører; en bedre avtale som ikke vil gi Iran en enkel vei til bomben; en bedre avtale som Israel og dets naboer ikke liker, men som vi vil kunne leve med, bokstavelig talt. Og ingen land har en større interesse – ingen land har en større interesse enn Israel av en god avtale som på fredelig vis eliminerer denne trusselen.
Mine damer og herrer, historien har stilt oss ved et skjebnesvangert veiskille. Vi må nå velge mellom to veier. En vei fører til en dårlig avtale som i beste fall vil begrense Irans kjernefysiske ambisjoner for en stund, men det vil ubønnhørlig føre til et Iran med atomvåpen som med deres uhemmede aggresjon vil uunngåelig føre til krig. Den andre veien, om enn vanskelig, kan føre til en mye bedre avtale, som vil hindre at Iran blir en atommakt, et atomrustet Midt-Østen og de forferdelige konsekvensene av dette for hele menneskeheten.
Dere trenger ikke å lese Robert Frost for å vite dette. Dere må leve livet for å forstå at den vanskelige veien er vanligvis den som er minst bereist, men den avgjør skjebnen for landet mitt, sikkerheten i Midt-Østen og fred i verden, fred vi alle ønsker.
Mine venner, å stå mot Iran er ikke lett. Å stå mot mørke og morderiske regimer er aldri lett. Med oss i dag er holocaust-overlevende og nobelprisvinner Elie Wiesel. Elie, ditt liv og arbeid inspirerer til å gi mening til ordene «Aldri mer». Og jeg skulle ønske jeg kunne love deg, Elie, at erfaringene fra historien er lært. Jeg kan bare oppfordre lederne i verden til å ikke gjenta feilene fra fortiden: å ikke ofre fremtiden for nåtiden; å ikke overse aggresjon i håp om å få en illusorisk fred.
Men jeg kan garantere dere dette, de dagene da det jødiske folk holdt seg passive i møtet med folkemorderiske fiender, de dagene er forbi. Vi er ikke lenger spredt blant nasjonene, maktesløs til å forsvare oss selv. Vi gjenopprettet vår suverenitet i vårt gamle hjem. Og soldatene som forsvarer vårt hjem, har grenseløst mot. For første gang på 100 generasjoner kan vi, det jødiske folk, forsvare oss.
Dette er årsaken til at jeg som statsminister av Israel kan love dere en ting: Selv om Israel må stå alene, så vil Israel stå alene. Men jeg vet at Israel ikke står alene. Jeg vet at Amerika står med Israel. Jeg vet at dere står med Israel. Dere står med Israel fordi dere vet at historien om Israel ikke bare er historien om det jødiske folk, men om den menneskelige ånd som nekter igjen og igjen å bukke under for historiens grusomheter.
Vendt mot meg oppe fra galleriet (i Representantenes hus, red. anm.) med utsikt over alle oss i denne salen er bildet av Moses. Moses ledet vårt folk fra slaveri til porten til det lovede land. Og før Israels folk gikk inn i landet Israel, ga Moses oss et budskap som har stålsatt vår besluttsomhet i tusenvis av år. Jeg forlater dere med hans budskap i dag: «Vær sterk og besluttsom, frykt ikke og vær ikke redd dem.» (5. Mos. 31,6, red. anm.)
Mine venner, måtte Israel og USA alltid stå sammen, sterk og besluttsom. Måtte vi hverken frykte eller være redd utfordringene foran oss. Måtte vi se fremtiden i ansiktet med besluttsomhet, styrke og håp.
Må Gud velsigne staten Israel og måtte Gud velsigne Amerikas forente stater. Takk. Dere er fantastiske. Takk, Amerika.
Denne saken stod på trykk i papirutgaven av bladet Karmel Israel-Nytt i mars 2015. Oversatt av Knut-Einar Norberg i USA.