USAs utenriksminister John F. Kerry i samtale med tyske, kinesiske, franske, britiske og russiske kolleger før et møte i P5+1 om Irans atomprogram. (Foto: US State Department)
Verden nærmer seg med stormskritt 31. mars 2015 som er tidsfristen P5+1 har satt for Iran til å komme frem til en atomavtale. P5+1 er de fem permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd; USA, Russland, Kina, England og Frankrike, samt Tyskland som er en av Irans viktigste handelspartnere og eksportører til Irans atomprogram.
Mens klokken tikker pågår forhandlingene i Genève for fullt for å løse uenigheten og komme frem til en avtale. P5+1 foruten samtlige land i Midt-Østen og flere andre regioner frykter at Iran bruker programmet til å utvikle atomvåpen. Dersom de lykkes i dette, vil dette føre til en atomopprustning i hele Midt-Østen. Iran har allerede truet med å utslette Israel, og landet arbeider også med å utvikle interkontinentale raketter (ICBM) som kan nå Europa, Asia og trolig også USA med atomstridshoder.
Lang historie
Irans engasjement i atomfysikk går tilbake til 1950-tallet da sjah Mohammed Reza Pahlavi fikk en avtale med Eisenhower-administrasjonen i USA om bygging av en atomreaktor i Teheran til forskning og elektrisitetsproduksjon. Programmet vokste frem til 1973 da sjahen opprettet Irans atomenergiorganisasjon og trappet opp utdanningen av atomfysikere og ingeniører i Vesten, spesielt i Tyskland, som kunne komme hjem og videreutvikle programmet. I 1974 inngikk Iran en avtale med Tysklands Kraftwerk Union om bygging av to lettvannsreaktorer i Bushehr for elektrisitetsproduksjon. Avtalen ble imidlertid ikke undertegnet før i 1976. Det var da amerikanske myndigheter uttrykte bekymring for at Iran hadde ambisjoner om å produsere atomvåpen.
Da sjahen flyktet fra Iran i 1979 under den islamske revolusjonen, trakk USA seg ut av sin avtale og stanset leveransen av anriket uran til forskningsreaktoren i Teheran.
Landets øverste leder ayatolla Khomeini hadde til å begynne med liten interesse for atomprosjektet, ifølge medienes dekning av revolusjonen. Men mangelen på interesse endret seg etter krigen med Irak fra 1980–1988. Det ble kjent at Iraks diktator Saddam Hussein arbeidet med å produsere atomvåpen, og Khomeini besluttet da å starte opp igjen – i hemmelighet – Irans atomprogram. Bushehr-anlegget var blitt kraftig skadet under krigen med Irak, men dette ble gjenoppbygd, og tyske selskaper sørget for at anlegget ble operativt igjen.
Pakistan og Russland
Pakistaneren Abdul Qadeer Khan som er regnet som «far» til Pakistans atomvåpenprogram, var en metallurg som mot slutten av 1980-tallet solgte Iran, Nord- Korea og Libya den teknologien de trengte for å kunne anrike uran. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) fikk i 2005 kjennskap til dette og konfronterte Iran med saken, men Teheran insisterte på at de hadde avslått tilbudet om å kjøpe utstyret de trengte for å produsere en atombombe.
USA inntok nå en mer aktiv rolle i å overtale land som har atomkompetanse til å avstå fra å selge nødvendig utstyr til Irans sivile atomprogram, fordi det kan også brukes til våpenproduksjon. Blant disse landene USA la press på, var Tyskland, Frankrike, Argentina, India og Spania. Men Russland undertegnet i 1995 en kontrakt på 800 millioner dollar for byggingen av en lettvannsreaktor i Bushehr. Denne ble først ferdigstilt i 2010.
Sanksjoner tar til
Amerikanske etterretningsrapporter gjorde det ganske klart at Iran arbeidet i hemmelighet med å utvikle atomvåpen. President Bill Clinton undertegnet en lov som innførte sanksjoner mot utenlandske selskaper som investerte i Iran og Libya, og dette var tilsvarende en lov som allerede gjaldt for amerikanske selskaper.
I mai 1999 tok Irans president Mohammad Khatami under et besøk til Saudi-Arabia til orde for et atomfritt Midt-Østen. Sammen med kong Fahd gav de uttrykk for stor «bekymring» over Israels angitte atomarsenal.
Tre år senere i 2002 offentliggjorde den iranske dissidentgruppen Mujahedeen Khalq (M.E.K.) graderte, iranske dokumenter som beviste det hemmelige atomprogrammet til regimet i Teheran. Programmet bestod av et stort anlegg for anrikelse av uran i Natanz og Arak, og det ble kort tid etterpå lagt frem satellittbilder som dokumenterte anleggenes detaljerte eksistens. Iran gikk med på inspeksjoner fra IAEA samtidig som Russland fremskyndet arbeidet i Bushehr.
Store fremskritt
Irans øverste leder, ayatolla Khamenei, skal angivelig ha innført en pause i programmet i 2003 da USA invaderte Irak på grunn av mistanke om masseødeleggelsesvåpen. En IAEA- inspeksjon i Natanz påviste imidlertid høyt anriket uran, noe som førte til at landet gikk med på mer omfattende inspeksjoner.
Europa inngikk en avtale med Iran om å stanse anrikingen av uran, men allerede ved utgangen av 2004 brøt Iran avtalen. De hevdet at de europeiske landene gikk tilbake på de økonomiske løftene de hadde gitt i bytte mot å suspendere av anrikingen. En ny avtale ble inngått – Paris-avtalen – men Irans utenriksminister Kamal Kharrazi understreket at dette bare var midlertidig. IAEA bekreftet kort tid etterpå at Iran hadde stanset sitt program med unntak av at de beholdt 20 sett med sentrifuger som skulle brukes til forskning.
Amerikansk etterretning la i 2005 frem dokumenter fra en iransk, bærbar datamaskin som inneholdt over 1000 sider med detaljerte opplysninger om atomprogrammet, som bygging av stridshoder, eksperiment og navnet på dem som ledet programmet.
Skyter fart
President Mahmoud Ahmadinejad, som var regnet for en «sekulær konservativ» muslim, og tidligere borgermester i Teheran besluttet å trappe opp atomprogrammet. Han benyttet ofte anledningen til å skryte av det. Han tok samtidig til orde for å «slette Israel fra kartet».
I januar 2006 ble atomanlegget i Natanz ferdigstilt, og Iran startet opp anrikingen av uran etter at forhandlinger med EU og USA havarerte. I august samme år åpnet Ahmadinejad tungtvannsanlegget i Arak, som åpnet for produksjon av plutonium som brukes i atombomber. I desember vedtok et enstemmig FNs sikkerhetsråd å innføre sanksjoner mot Iran for å stanse landets atomprogram.
Israel – som bombet Iraks atomanlegg i 1981 under «Operation Babylon» – så med frykt på utviklingen i Iran og Vestens manglende vilje til å stanse det. De ba president George W. Bush om å få såkalte «bunker busters»-bomber i 2008 som skulle kunne brukes til å angripe og ødelegge Irans atomanlegg som nå var bygd inn i fjell. Men president Bush sa nei til henvendelsen. I stedet for begynte de å dele mer etterretning med Israel slik at de så USAs arbeid for å stanse Irans ambisjoner. Blant de amerikanske prosjektene var sabotasje av atomanleggene ved hjelp av datavirus. Israel skal ifølge meldinger også ha deltatt i spredningen av datavirus som førte til at de datastyrte sentrifugene ved Natanz-anlegget bokstavelig talt gikk «amok» og anlegget stanset opp.
Irans sentrifuger som anriker uran.
Forhandlinger
Forhandlinger mellom USA, Vesten og Iran fortsatte ut president Bushs embete og ble videreført av president Barack Hussein Obama. Den amerikanske utenriksministeren Hillary Rodham Clinton kunngjorde våren 2009 at USA sammen med England, Frankrike, Kina, Tyskland og Russland ville delta i faste forhandlinger med Iran. Samtidig ble amerikansk, fransk og britisk etterretningsmateriale offentliggjort som dokumenterte Irans hemmelige og langsiktige program for å skaffe seg atomvåpen. Blant annet hadde de bygd store anlegg i fjell slik at de ikke skulle kunne ødelegges av bomber.
USAs forsvarsminister Robert Gates advarte i et internt memo i 2010 om at USA ikke hadde noe effektivt langsiktig middel for å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen. Da dette lekket ut i april, måtte han trekke konklusjonen tilbake.
IAEAs inspektører erklærte for første gang i februar 2010 at de hadde beviser for at Iran aldri hadde tatt en pause i sitt atomprogram slik det ble hevdet i 2003, og at Irans militære arbeidet aktivt med å utvikle atomstridshoder.
Nye sanksjoner
FNs sikkerhetsråd vedtok sommeren 2010 en fjerde runde med sanksjoner mot Iran og landets atomprogram. Det ble også pålagt å inspisere skip og fly på vei til landet. Atomfysikeren Shahram Amiri som hoppet av til USA og delte sin informasjon med amerikansk etterretning, valgte å gjøre vendereis i 2010. Han ble mottatt som en helt da han kom tilbake til Iran, men ble ifølge ubekreftede meldinger senere fengslet for forræderi og torturert. Andre nøkkelpersoner i atomprogrammet ble likvidert, enten ved at de ble skutt eller biler eksploderte. USA og Israel ble beskyldt for å stå bak dette.
I 2011 innførte Vesten mer omfattende sanksjoner samtidig som IAEA la frem nytt materiale som viste at Iran arbeidet med utviklingen av atomvåpen ved Parchin militærbase. Iran som mistet over 1000 sentrifuger – en femtedel av sentrifugene de hadde – som følge av dataviruset Stuxnet, hadde ved utgangen av 2011 klart å rette opp igjen skadene og gjenoppta produksjonen. I 2012 erklærte Iran at de hadde satt i produksjon ytterligere 3000 avanserte anrikelsessentrifuger i Natanz.
Nye forhandlinger skapte «optimisme» om en ny avtale våren 2012, men også denne optimismen ble kortvarig. USA, Russland, Kina, England, Frankrike og Tyskland ønsket å fryse iransk anrikelse av uran til 20 prosent, noe som ikke er nok til å produsere en atombombe. Men distansen fra 20 prosent til 80 prosent som er nødvendig for våpen, er ikke så lang som den høres ut til.
Vesten innførte oljeboikott av Iran, og landets økonomi var i ferd med å havarere. I 2013 falt oljeeksporten med 40 prosent, og dette kostet landet opp til åtte milliarder dollar i måneden i tapte inntekter.
IAEA hevdet videre at Iran i forkant av deres inspeksjoner hadde «renset» flere av de stedene som skulle inspiseres. Samtidig meldte de at Iran hadde installert tre fjerdedeler av de nødvendige sentrifugene som skulle installeres i et fjellanlegg i Qum.
Trakk «rød linje»
Under åpningen av FNs generalforsamling i september 2012 forkynte statsminister Benjamin Netanyahu med fargerik plansje fra podiet at Iran snart er i ferd med å krysse den «røde linjen» for produksjon av atomvåpen, og at de må stanses før dette skjer. Han antydet at det trolig bare er snakk om ett år før Iran er i stand til å produsere nok anriket uran for en atombombe.
Mens Vesten innførte ytterligere sanksjoner mot Iran som påfører landet og folket sviende konsekvenser, meldte IAEA at Iran nå har 4.400 tonn med rå uran på lager. USAs president Obama forsikret vinteren i 2013 om at Iran er minst ett år om ikke flere år unna fra å produsere en atombombe. Dette sto i skarp kontrast til Israels spekulasjoner.
Iran inntok en langt hardere holdning etter at også de seneste samtalene havarerte, og kunngjorde at de har gjort store teknologiske fremskritt i atomproduksjon. Israel understreket at de er rede til å angripe Iran alene for å stanse Iran. I et intervju på BBC sa statsminister Netanyahu at Israel er nødt til å «gjøre egne kalkulasjoner» for å forsvare seg selv.
Kort tid etterpå kunngjorde USA en avtale om leveranser av avanserte våpen til Israel, Saudi-Arabia og De forente emirater til en verdi av 10 milliarder dollar slik at de skal kunne stå bedre rustet mot en trussel fra Iran.
Irans redning
De økonomiske sanksjonene har mer eller mindre lammet Irans økonomi, og folk hamstrer varer når de kan. Men ting begynte å se bedre ut for Iran da Hassan Rouhani ble valgt som president i 2013. Han ble betegnet som en «moderat reformator» av mange i Vesten.
President Obama kunngjorde i september 2013 at han har hatt samtaler med Rouhani, og at de to har diskutert atomprogrammet og at det på bakgrunn av dette er grunnlag for en ny avtale.
Forhandlingene er kontroversielle, spesielt i Israel og i Den amerikanske kongressen som er svært skeptiske til Iran. Men i november 2013 kunngjorde president Obama et gjennombrudd i forhandlingene og sa at USA og fem andre land – P5+1 – er blitt enige med Iran om å fryse landets atomprogram mens de forhandler. Målet er å komme frem til en endelig avtale innen seks måneder fra den trådte i kraft i januar 2014, som er 20. juli. P5+1 gikk med på å lempe på en god del av sanksjonene mot Iran slik at landet får tilgang på sårt tiltrengt valuta og de får økonomisk pusterom.
Tidsfristen 20. juli 2014 kom og gikk, og partene sto langt fra hverandre når det gjelder hvorvidt Iran må ødelegge deler av atominfrastrukturen som gjør dem i stand til å starte opp produksjonen av uran til våpenbruk på kort varsel. Tidsfristen ble nå skjøvet til november 2014.
Den 20. november var partene fremdeles langt fra hverandre, og president Obama bestemte seg for å gi Iran nye sju måneder. Målet var å komme frem til en rammeavtale innen 31. mars og en detaljert avtale innen 30. juni 2015.
Kapasitet
Kritikere i USA og Israel har lenge påpekt at under den seneste runden av forhandlinger siden 2013 så har Irans sentrifuger gått mer eller mindre for fullt. Landet har nå 19.000 sentrifuger, og minst 10.000 av dem er i full gang. USA har tilbudt Iran å beholde 6.500 sentrifuger i en ny avtale som det nå forhandles om, og de må holde dette nivået i 10 år. Opprinnelig hadde USA ønsket at dette nivået skulle vare i 20 år, men Iran mener at selv ti år er for mye.
Problemet med avtalen ifølge kritikere i Kongressen er at den legitimerer Iran som et atomnasjon. Dersom de får beholde et bestemt antall sentrifuger i produksjon og etter ti år kan trappe opp programmet fordi avtalen da utløper, så betyr det at programmet er legitimt og de kan fritt anrike uran slik de ønsker det. Og dette vil før eller senere gjøre Iran til en atommakt.
Av Knut-Einar Norberg, Karmels korrespondent i USA