Av Binyamin Netanyahu |
Jeg er kommet hit fra Jerusalem for å snakke på vegne av mitt folk, Israels folk. Jeg er kommet hit for å snakke om tre farer vi står overfor og om mulighetene vi ser. Jeg er kommet hit for å eksponere de frekke løgnene som ble fremsatt fra dette podiet mot mitt land og mot de modige soldatene som forsvarer det.
Mine damer og herrer,
Israels folk ber for fred.
Men vårt håp og verdens håp for fred er i fare. Fordi overalt hvor vi ser, så er det militante Islam på fremmarsj.
Det er ikke militante.
Det er ikke islam.
Det er militant islam.
De første ofrene er vanligvis andre muslimer, men de sparer ingen. Kristne, jøder yazidere, kurdere, de med ingen religion eller tro, ingen etnisk gruppe er utenfor deres synsvidde. Og de sprer seg raskt i alle deler av verden.
Dere kjenner til det berømte amerikanske ordtaket: All politikk er lokal. For de militante islamistene heter det «all politikk er global». Fordi deres endelige mål er å dominere verden.
Denne trusselen kan fortone seg overdreven for noen, ettersom den begynner i det små, som en kreft som slår seg ut i en bestemt del av kroppen. Men dersom den ikke blir stanset, vokser den og tar over mer og mer. For å beskytte freden og verdens sikkerhet må vi fjerne denne kreften før det er for sent.
I forrige uke applauderte mange av nasjonene som er representert her, president Obama for å lede en koalisjon for å konfrontere ISIS. Likevel, noen uker før det, en del av de samme nasjonene som nå støtter en konfrontasjon med ISIS, var imot at Israel skulle konfrontere Hamas. De forstår tydeligvis ikke at ISIS og Hamas er grener på det samme giftige treet.
ISIS og Hamas deler samme fanatiske kred, som de begge ønsker å påtvinge langt utenfor territoriet som er under deres kontroll.
Hør hva ISIS selvoppnevnte kalif, Abu Bakr-Albaghdadi sa for to måneder siden:
Dagen vil snart komme da muslimer vil gå overalt som mestere…
Muslimene vil få verden til å høre og forstå meningen av terrorisme…
og ødelegge idolet demokratiet.
Hør hva Khaled Meshaal, Hamas leder sa da han proklamerte en lignende visjon for fremtiden:
Vi sier til vesten…
Ved Allah skal du nedkjempes.
I morgen vil vår nasjon sitte på verdens trone.
Hamas charter gjør det klart, at Hamas umiddelbare mål er å ødelegge Israel. Men Hamas har en mer omfattende plan. Også de ønsker et kalifat. Hamas deler de globale ambisjonene med deres likesinnede militante islamister.
Derfor jublet deres tilhengere i Gazas gater da tusenvis av amerikanere ble myrdet den 11. september 2001. Og derfor fordømte deres ledere USA for drapet på Osama Bin Laden, som de lovpriste som en hellige kriger.
Så når det gjelder deres endelige mål, så er Hamas ISIS og ISIS er Hamas.
Og det de har til felles, har også alle andre militante islamister til felles:
Boko Haram i Nigeria
Ash-Shabab i Somalia
Hizballah i Linanon
An-Nusrah i Syria
Mahdi hæren i Irak
Og Al Qaida avdelingene i Yemen, Libya, Filippinene, India og andre steder.
Noen av dem er radikale sunnimuslimer, mens noen er radikale sjiamuslimer. Noen ønsker å gjenopprette et kalifat fra før middelalderen fra det 7. århundre. Andre ønsker å utløse en apokalyptisk tilbakekomst av en imam fra det 9. århundret. De opererer i ulike land, de har ulike ofre som mål og de vil drepe hverandre i kampen om overlegenhet.
Men de deler alle en fanatisk ideologi. Samtlige forsøker å skape en stadig ekspanderende gruppe av militant islam hvor det ikke eksisterer frihet og toleranse – hvor kvinner blir sett på som en eiendel, kristne blir ødelagt og minoriteter blir tvunget i kne, og i blant får de valget mellom å konvertere eller å dø.
For dem kan hem som helst ære en vantroende, inkludert en annen muslim.
Mine damer og herrer,
Det militante islams ambisjon om å dominere verden høres ut som galskap. Men det gjorde også de globale ambisjonene til en annen fanatisk ideologi som feide over verden for åtte tiår siden.
Nazistene trodde på en mesterrase. De militante islamistene tror på en mestertro. De er bare uenige om hvem blant dem som vil bli den nye mesteren…av mestertroen. Det er det som virkelig skiller dem. Spørsmålet vi står overfor er hvorvidt det militante islam har makt til å realisere sine ukontrollerte ambisjoner.
Det er et sted hvor dette kan skje om kort tid: Den islamske staten Iran.
I 35 år har Iran uten stans arbeidet mot sitt globale mål som ble nedsatt av deres grunnlegger og leder, Ayatollah Khomeni, med disse ordene:
Vi vil eksportere vår revolusjon til hele verden.
Helt til det ropes «Det finnes ingen Gud utenom Allah» og ekkoet kan høres verden rundt…
Og siden har regimets brutale håndhevere, Irans revolusjonærgarde, utført dette.
Hør bare hva deres nåværende kommandør, General Muhammad Ali Ja’afari sa. Og han var klar i sin tale om sitt mål. Han sa:
Vår imam begrenset ikke den islamske revolusjonen til dette landet…
Vår plikt er å legge til rette for en islamsk verdensregjering….
Irans president Rouhani stod her i forrige uke, og felte krokodilletårer over det han kalte «globaliseringen av terrorisme.»
Kanskje han skulle spare oss for de falske tårene og ta seg en prat med kommandørene av Irans revolusjonærgarde. Han kunne be dem om å stanse Irans globale terrorkampanje, som inkluderer angrep i to dusin land på fem kontinent siden 2011.
Å si at Iran ikke praktiserer terrorisme er som å si at Derek Jeter aldri spilte «shortstop» for New York Yankees (baseball terminologi, red. anm.).
Denne beklagelsen til Irans president når det gjelder spredning av terrorisme må være en av historiens største forestillinger av dobbelsnakk (tale med to tunger, red. anm.).
Nå vil noen likevel argumentere at Irans globale terrorkampanje, undergravingen av land i hele Midt-Østen og utenfor Midt-Østen, er utført av ekstremister. De sier at tingene er under endring og de viser til fjorårets valg i Iran. De hevder at Irans veltalende president og utenriksminister har endret ikke bare tonen når det gjelder Irans utenrikspolitikk, men også innholdet. De tror Rouhani og Zarif ønsker en forsoning med vesten og at de har forkastet den globale misjonen i Irans revolusjon.
Virkelig?
Så la oss se på hva utenriksminister Zarif skrev i sin bok for noen få år siden.
Vi har et fundamentalt problem med vesten, og spesielt med Amerika. Det er fordi vi er arvingene til en global misjon som er knyttet til vår «raison d’etre…» (grunnlag for vår eksistens, red. anm.).
En global misjon som er knyttet til deres grunnlag for eksistens.
Videre stilte Zarif et spørsmål som jeg synes er interessant. Han sier:
Hvorfor har ikke Malaysia (et land hvor muslimene har majoritet) samme problemer?
Han besvarte dette:
Fordi Malaysia forsøker ikke å endre den internasjonale ordenen.
Og dette er en moderat leder…
Så la dere ikke lure av Irans manipulative sjarmoffensiv. Den er designet med en ting for øyet og for en hensikt: Å fjerne sanksjonene og hindringene for Irans plan for en atombombe. Den islamske republikken forsøker nå å lure seg til en avtale som vil eliminere sanksjonene de er under slik at de kan beholde tusenvis av sentrifuger for å anrike uran.
Dette vil i så fall sementere Irans plass som en styrende militær atommakt. I fremtiden, og når Iran selv måtte ønske det, kan Iran som verdens farligste nasjon i en av verdens farligste regioner, skaffe seg verdens farligste våpen.
Dersom vi tillater dette vil det utgjøre den alvorligste trusselen mot oss alle.
Det er en ting å konfrontere militante islamister på planet av en pickup truck med Kalashnikov rifler. Det er noe annet å konfrontere militante islamister med masseødeleggelsesvåpen.
Jeg husker at i fjor, alle her var med rette bekymret over de kjemiske våpnene i Syria, inkludert muligheten for at de kunne ende opp i hendene på terrorister.
Det skjedde ikke. Og president Obama fortjener mye av æren for å ha ledet det diplomatiske arbeidet for å ødelegge nesten alt av Syrias kjemiske våpenkapasitet.
Forestill dere hvor mye mer farlig Islamsk Stat, ISIS, ville vært dersom de hadde kjemiske våpen. Forestill dere hvor mye mer farlig Den islamske staten Iran ville bli dersom de hadde atomvåpen.
Mine damer og herrer,
Ville dere tillatt at ISIS anriket uran?
Ville dere tillat at ISIS bygde tungtvannsreaktor?
Ville dere lat ISIS utvikle interkontinentale ballistiske raketter?
Selvsagt ville dere ikke.
Da må dere heller ikke la Den islamske staten Iran få gjøre dette.
For dette er hva som kommer til å skje:
Når Iran produserer en atombombe, vil all sjarm og alle smil plutselig forsvinne. De vil bli borte. Det er da ayatollaene vil vise sitt sanne ansikt og slippe løs deres aggressive fanatisme på resten av verden.
Det finnes bare en ansvarlig handling mot denne trusselen:
Irans militære atomkapasitet må fjernes.
La det ikke være noen tvil om at ISIS må nedkjempes. Men en nedkjempelse av ISIS og samtidig la Iran sitte på kanten som atommakt er å vinne slaget men å tape krigen.
En nedkjempelse av ISIS samtidig som Iran sitter på terskelen som atommakt er å vinne kampen men å tape krigen.
Mine damer og herrer,
Kampen mot militant islam er udelelig. Når militant islam lykkes et sted, styrkes de alle andre steder. Når de lider et nederlag ett sted, er det et nederlag for dem alle andre steder.
Derfor er det at Israels kamp mot Hamas ikke bare er vår kamp. Det er deres kamp også.
Israel kjemper mot en fanatisme i dag som deres land kan bli tvunget til å kjempe i morgen.
I 50 dager i sommer, skjøt Hamas tusenvis av raketter mot Israel, og mange av dem kom fra Iran.
Jeg vil at dere skal tenke på hva deres land ville gjøre dersom tusenvis av raketter ble skutt mot deres byer. Forestill dere millioner av borgere som bare har sekunder på seg til å komme seg i tilfluktsrom, dag etter dag.
Dere ville ikke latt terroristene skyte raketter mot deres byer uten at de risikerte en reaksjon. Dere ville heller ikke latt terrorister grave ut dusinvis av tunneler under landegrensene for å infiltrere bygder og byer slik at de kunne myrde og kidnappe deres borgere.
Israel forsvarte seg med rette mot både rakettangrep og terrortunneler.
Likevel stod Israel overfor en annen utfordring. Vi kjempet en propagandakrig.
I et forsøk på å vinne verdens sympati brukte Hamas – kynisk – sivile palestina-arabere som menneskelige skjold. De brukte skoler, ikke bare vanlige skoler, men FNs skoler, private hjem, moskeer og sykehus til å lagre og å skyte raketter fra, mot Israel.
Da Israel foretok kirurgiske angrep mot rakettrampene og tunnelene ble sivile palestina-arabere tragisk nok drept, og dette var ikke intensjonen. Hjerteskjærende bilder fra dette ble brukt for å fore opp under beskyldningene om at Israel skjøt mot sivile med vilje.
Det gjorde vi ikke.
Vi beklager på det dypeste sivile tap. Og sannheten er dette:
Israel gjorde alt som var mulig for å minimalisere sivile palestina-arabiske tap. Hamas gjorde alt de kunne for å maksimere israelske sivile tap og sivile palestina-arabiske tap. Israel slapp flyveblader, ringte opp folk, sendte tekstmeldinger og kringkastet advarsler på arabisk på palestina-arabisk fjernsyn, med den hensikten at sivile skulle evakuere områder som ville bli beskutt.
Intet annet land eller hær i historien har gått så langt for å unngå sivile tap hos fienden.
Beskyttelsen av palestina-arabiske liv var enda mer bemerkelsesverdig ettersom sivile israelere ble beskutt med raketter dag etter dag og natt etter natt. Mens deres familier var under beskytning fra Hamas, så var Israels hær bestående av borgere – modige soldater i IDF, våre unge gutter og jenter – de opprettholdt den høyeste moralen av alle hærer i verden.
Israels soldater fortjener ikke fordømmelser men beundring. Beundring av gode mennesker overalt.
Dette er hva Hamas gjorde: Hamas stilte sine rakettbatterier opp i boligstrøk og ba palestina-araberne om å overse Israels advarsler om å forlate området. Og dersom det var noen som ikke fikk dette budskapet fra Hamas, så henrettet de sivile palestina-arabere i Gaza som protesterte mot dette.
Ikke mindre avskyelig var det at Hamas med vilje plasserte sine raketter der hvor palestina-arabiske barn bodde og lekte. La meg vise dere et bilde. Det var tatt av France 24 under konflikten. Det viser to Hamas rakettramper som ble brukt for å angripe oss. Dere ser tre barn som leker vedsiden av dem. Hamas – med vilje – plasserte sine raketter i hundrevis av boligstrøk som dette. Hundrevis.
Minde damer og herrer, dette er en krigsforbrytelse.
Og jeg sier til president Abbas, dette er krigsforbrytelsene som ble begått av dine Hamas-partnere i den nasjonale enhetsregjeringen du leder og har ansvaret for. Og dette er virkelige krigsforbrytelser du burde ha etterforsket, eller talt imot fra dette podiet i forrige uke.
Minde damer og herrer,
Mens israelske barn stuet seg sammen i bomberom og Israels Iron Dome rakettforsvarssystem skjøt ned Hamas-rakettene over horisonten, den betydelige moralske forskjellen mellom Israel og Hamas kunne ikke vært mere klar:
Israel brukte sine raketter til å beskytte sine barn.
Hamas brukte sine barn til å beskytte sine raketter.
Ved å granske Israel i stedet for Hamas for krigsforbrytelser, så har FNs menneskerettighetstråd forrådt sin viktige misjon om å beskytte de uskyldige. De har faktisk snudd lovene opp-ned. Israel tok store skritt for å minimalisere sivile tap, og for det blir Israel fordømt. Hamas som både siktet mot sivile og skjulte seg selv bak sivile – dette er to krigsforbrytelser – har fått gå fri.
Menneskerettighetsrådet sender dermed et klart budskap til terrorister overalt:
Bruk sivile som menneskelige skjold. Bruk dem om og om igjen. Hvorfor? Fordi –beklageligvis – det virker.
Ved å gi internasjonal legitimitet til bruk av menneskelige skjold, har FNs menneskerettighetsråd blitt Terroristenes rettighetsråd, og dette vil få ringvirkninger. Det har sikkert allerede fått det.
Det er ikke bare i vår interesse. Det er ikke bare våre verdier som er under angrep. Det er deres interesser og verdier.
Mine damer og herrer,
Vi lever i en verden full av tyranni og terror, hvor homofile blir hengt fra heisekraner i Teheran, politiske fanger blir henrettet i Gaza, og unge jenter blir massekidnappet i Nigeria og hundretusener slaktet i Syria, Libya og Irak. Likevel, nesten halvparten, nesten halvparten av FNs menneskerettighetsråds resolusjoner som fokuserer på et bestemt land, er rettet mot Israel, det eneste virkelige demokratiet i Midt-Østen – Israel. I Israel blir alle saker diskutert åpent i et energisk parlament, hvor menneskerettigheter er beskyttet av uavhengige domstoler og hvor kvinner, homofile, og minoriteter lever i et fritt samfunn.
Menneskerettighetene…(det er en oksymoron, FNs menneskerettighetsråd, men jeg bruker det likevel), rådets ensidige behandling av Israel er bare en manifestasjon av at verden har gått tilbake til sine gamle fordommer.
Vi hører demonstranter i Europa i dag som krever gassing av jøder. Vi hører nasjonale ledere som sammenligner Israel med nazistene. Dette er ikke en funksjon av Israels handlinger. Det er en funksjon av syke sinn. Og denne sykdommen har et navn. Det er antisemittisme.
Den sprer seg nå i det øvrige samfunnet, kamuflert som legitim kritikk av Israel.
I flere hundre år har det jødiske folk vært demonisert med blodanklager og beskyldninger om «deicide» (drap av Gud). I dag blir jødestaten demonisert med apartheidanklager og beskyldninger om folkedrap.
Folkedrap?
I hvilket moralske univers inkluderer folkedrap også en advarsel til en fiendes sivile befolkning om å komme seg bort fra harmens vei? Eller forsikringer om at de får tonnevis med humanitær bistand hver dag, samtidig som tusenvis av raketter blir skutt mot oss. Eller opprettelsen av et feltsykehus til deres sårede?
Vel, jeg antar at det er det samme moralske universet hvor en mann som skrev en avhandling om løgnene rundt Holocaust, og insisterte på et Palestina som var fritt for jøder, Judenrein, kan stå på dette podiet og uten skam beskylde Israel for folkedrap og etnisk rensing.
Før har slike opprørende løgner mot jødene vært forløperen til en massiv nedslakting av vårt folk.
Men aldri mer.
I dag har vi, det jødiske folk, makt til å forsvare oss selv med.
Vi vil forsvare oss mot våre fiender på slagmarken. Vi vil eksponere deres løgner mot oss i offentlig opinion.
Israel vil fortsette å stå – stolt – med rak rygg.
Mine damer og herrer,
Til tross for de enorme utfordringene som Israel står overfor, så har vi en historisk anledning.
Etter flere tiår hvor de har sett på Israel som en fiende, stadig flere ledende araberland innser at vi står overfor mange av de samme farene: prinsipielt betyr dette et Iran med atomvåpen og en militant islamistisk bevegelse som er i ferd med å styrke seg i sunni-verdenen.
Vår utfordring er å transformere disse felles interessene til å skape et produktivt partnerskap. Et som vil føre til et mer sikkert, fredfylt og blomstrende Midt-Østen.
Sammen kan vi styrker regional sikkerhet. Vi kan gjøre fremskritt i vannprosjekt, landbruk, transport og helse, i energi og mange andre områder.
Jeg har tro på er partnerskap mellom oss hvor vi kan legge til rette for en fred mellom Israel og palestina-araberne.
Mange har lenge trodd at fred mellom Israel og palestina-araberne kan legge til rette for bredere forbindelser mellom Israel og araberlandene. Men i dag tror jeg vi må snu om på dette: En bredere forbindelse mellom Israel og araberlandene kan legge til rette for fred mellom Israel og palestina-araberne.
Og derfor, for å oppnå den freden, må vi se ikke bare mot Jerusalem og Ramallah, men også mot Kairo, til Amman, Abu Dhabi, Riyadh og andre steder. Jeg tror fred kan bli realisert med en aktiv involvering av araberland, de som er villig til å gi politisk, materiell og annen nødvendig støtte.
Jeg er rede til å foreta et historisk kompromiss, ikke fordi Israel okkuperer et fremmed land. Det israelske folk er ikke okkupanter i Landet Israel. Historien, arkeologien og allment folkevett gjør det klart at vi har hatt en sammenhengende tilknytning til dette landet i over 3,000 år.
Jeg ønsker fred fordi jeg ønsker en bedre fremtid for mitt folk.
Men det må være en virkelig fred, en som er forankret i gjensidig anerkjennelse og varende sikkerhetsarrangement, og fjellsolid sikkerhetsarrangement på bakken. For som dere forstår, Israels tilbaketrekking fra Libanon og Gaza førte til dannelsen av to militante islamske enklaver på våre grenser hvor det er skutt ut titusener av raketter mot Israel.
Denne edruelige erfaringen har hevet Israelsk sikkerhetsanliggender når det gjelder potensielle territoriale innrømmelser i fremtiden. Disse sikkerhetsanliggende er større i dag enn før.
Bare se rundt dere.
Midt-Østen er i kaos. Stater er i oppløsning. Militante islamister fyller tomrommet.
Israel kan ikke trekker seg ut av territorier som deretter blir tatt over av islamske militante igjen, slik tilfellet var i Gaza og Libanon. Det vil føre til at ISIS er innenfor granatrekkevidde – noen få kilometer – fra 80 prosent av vår befolkning.
Tenk over dette. Avstanden mellom 1967-linjen og Tel Avivs forsteder er som avstanden mellom FN-bygningen her og Times Square. Israel er et knøttlite land. Derfor er det at i enhver fredsavtale, som krever territoriale kompromiss, at jeg alltid vil insistere på at Israel er i stand til å forsvare seg mot enhver trussel.
Til tross for alt det som har skjedd, så er det noen som fremdeles ikke tar Israels sikkerhetsbekymringer på alvor.
Men jeg gjør det, og jeg vil alltid gjøre det.
Som statsminister av Israel er jeg betrodd med det store ansvaret å sikre fremtiden til det jødiske folk og fremtiden til den jødiske staten.
Uansett hvilket press jeg måtte komme under, så vil jeg aldri svikte dette ansvaret.
Jeg tror at med en ny holdning fra våre naboer, så kan vi fremme fred til tross for de vanskelighetene vi står overfor.
I Israel er vi kjent for å kunne gjøre det umulige mulig. Vi har gjort øde land om til blomstrende land. Og med veldig få naturresurser har vi brukt folkets kreative sinn til å gjøre Israel til et globalt senter for teknologi og innovasjon.
Fred, selvsagt, vil gjøre Israel i stand til å realisere sitt fulle potensiale og å bringe en løfterik fremtid ikke bare for vårt folk, ikke bare for det palestina-arabiske folk, men for mange, mange andre i vår region.
Men den gamle malen for fred må oppdateres. Den må ta i betraktning nye virkeligheter og nye roller og ansvar for våre arabiske naboer.
Mine damer og herrer,
Der er et nytt Midt-Østen. Det representerer nye farer men også nye muligheter. Israel er forberedt på å samarbeide med arabiske partnere og det internasjonale samfunnet for å konfrontere disse farene og for å gripe om disse nye mulighetene.
Sammen må vi anerkjenne den globale trusselen som militant islam utgjør, forrangen (prioriteten) med å avskaffe Irans atomvåpenkapasitet og den uunnværlige rollen til araberlandene når det gjelder å fremme fred med palestina-araberne.
Dette kan synes som om det strider mot konvensjonell visdom, men det er sannheten. Og sannheten må alltid forkynnes, spesielt her, i De forente nasjoner.
Isaiah, vår store fredsprofet, lærte oss for nesten 3,000 år siden i Jerusalem å la sannhetens makt råde.
For the sake of Zion, I will not be silent.
For the sake of Jerusalem, I will not be still.
Until her justice shines bright,
And her salvation glows like a flaming torch.
Mine damer og herrer,
La os tenne en sannhetens og rettferdighetens fakkel for å verne om vår felles fremtid.
Takk.