I november i fjor kunngjorde USAs president Barack Hussein Obama at USA vesten ville forhandle med Iran om landets atomprogram. Han trosset alle skeptikerne i kongressen, inkludert de fra eget parti som allerede da ønsket å stramme sanksjonene rundt Iran som var begynt å ta kveletak på økonomien.
Presidenten «lovet» imidlertid kritikerne at forhandlingene under denne interimperioden ville bli etterfulgt av sanksjoner dersom de ikke førte frem. Kommende søndagen er sannhetens øyeblikk her: 20. juli er nemlig tidsfristen som ble satt for å komme frem til en avtale med Irans om skulle sikre at landet ikke blir en atommakt.
Det amerikanske utenriksdepartementet signaliserte denne uken at tidsfristen «20. juli» ikke på noen måte var absolutt og at det nå er snakk om å forlenge den og ha videre forhandlinger. Det er viktig å ha i tankene at mens forhandlingene har pågått de siste åtte månedene, så har sentrifugene som anriker uran til Irans atomprogram gått for fult, og de fortsetter å gå for fult.
Israel og kritikerne til forhandlingene i USA har lenge fryktet at vesten vil bli den tapende part på disse forhandlingene. Ingen har tillit til at Obama-administrasjonen skal kunne klare å hale i land en avtale som forsikrer vesten om at Iran ikke er kommet et skritt nærmere atommaktstatus. Til det har president Obama trukket alt for mange «endelige grenser» i sanden, for så å hviske dem ut eller flytte dem. Vi minner om at president Obama i 2011 sa at Syrias diktator Bashar Assad måtte gå. Denne uken ble han innsatt som «president» for en ny sjuårsperiode.
Et av de mange alvorlige problemene USA og vesten nå står overfor i Midt-Østen etter Obama-administrasjonens fullstendige tilbaketrekking fra Irak, er fremgangen til radikale ISIS. De kontrollerer nå det nordøstlige Syria og det nordvestlige Irak og har satt opp et islamsk kalifat med mål og ta over enda mer av regionen. Ettersom USA ikke har styrker i Irak kan de ble tvunget til å be Iran om hjelp til å bremse ISIS som nå står nord av Baghdad. Det er kritisk for USA og vesten at Irak ikke faller i hendene på ISIS. Og dersom Iran trolig har det som trengs for å stanse dem, kan regimet i Teheran også sette prislappen på dette. Prisen for å hjelpe USA kan bli at de får beholde deler av sitt atomprogram, og det tjener Israel og resten av landene i Midt-Østen minst på. Og det var det de fryktet ville skje.
Mye kan endre seg, men det situasjonen lover ikke godt for andre enn Iran.
Av Knut-Einar Norberg i USA