I mange år har Tyrkia under statsminister Recep Tayyip Erdogan vært holdt frem som et skinnende eksempel på at islam og demokrati lar seg forene. Kommentatorer og eksperter foruten politikere som statsminister Jens Stoltenberg og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger holdt Tyrkia frem som en moderne islamsk stat til eksempel for resten av den islamske verden. For i Tyrkia var det frie valg, og landet under statsminister Recep Tayyip Erdogan var et eksempel det var verdt å støtte opp om.
Jonas Gahr Støre fremholdt under et besøk til Tyrkia i 2011 at landene i Midt-Østen som gjennomgikk en politisk omveltning hadde gode grunner til å se til Tyrkia. «Tyrkia er et land hvor demokrati og muslimske verdier fungerer godt side om side» sa han den gang. Mange vestlige apologeter av islam har febrilsk lett etter et islamsk eksempel å holde opp til skeptikerne av islamske land. Og Tyrkia var det eneste landet de fant.
De siste ukene har verden bevitnet et annet Tyrkia som har mer til felles med eneveldene i den islamske/arabiske verden. Erdogan tåler lite opposisjon, og selv om han har forsøkt å roe ned sine gemytter har han nå gjort det klart at det finnes grenser for hvor langt demonstrantene kan gå i tanker og ord. Det som utviklet seg fra å bli en demonstrasjon mot et næringsbygg i en park, har nå utviklet seg til å bli en demonstrasjon mot sultan Erdogans enevelde.
Dette kommer ikke som noen overraskelse for de som har lest historien og sett hvordan islamske leder bruker sin makt. Erdogans retorikk mot Israel etter bordingen av båten Mavi Marmari som forsøkte å bryte Israels blokade av Hamas-kontrollerte Gaza i mai 2010, var en god indikasjon på hvem Erdogan egentlig er.
Stoltenberg og Støre tok feil med hensyn til Tyrkia. Kan det tenkes at de har tatt feil andre steder i utenrikspolitikken også, som for eksempel støtten til Hamas og PLO-myndigheten? Hittil har det aldri vanket konsekvenser for feilslått synsing blant disse politikerne.
Av Knut-Einar Norberg, i USA