USAs president Barack Hussein Obama vil ikke møte Israels statsminister Binyamin Netanyahu senere denne måneden i New York ifølge meldinger. Det hvite hus sier at et slikt møte ikke passet inn på presidentens timeplan, men lot døren stå på gløtt for at de kunne få til noe i siste minutt.
Den siste tilspissingen mellom Israel og USA kom da Det amerikanske utenriksdepartementet for noen dager siden sa at det ikke hadde noen hensikt å trekke en grense for hvor langt Iran kan gå med sitt atomprogram eller å sette en tidsfrist for dem. Dette fikk statsminister Netanyahu til å kritisere de – USA og flere andre vestlige land – som ikke vil sette klare definerbare grenser for Iran og landets atomprogram, samtidig som de vil sette klare grenser for hvor langt Israel kan gå i å forsvare seg mot en gjentatt trussel fra Iran om å slette Israel fra kartet.
Dette har falt president Obama og hans rådgivere tungt for brystet. For en krig mellom Israel og Iran før presidentvalget i USA i november, kan komme til å skade Obamas mulighet for gjenvalg fordi USA etter alt å dømme vil bli trukket inn i konflikten om de vil eller ikke. Derfor har de gjentatte ganger forsøkt å kjøpe seg tid overfor Israel ved å snakke om sanksjoner og nye sanksjoner. Men Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som ikke på noen måte er noen venn av Israel, sa tidligere i september at Iran ikke bare fortsetter sin anriking av uran, men at de har trappet opp programmet.
For Israel er Iran i ferd med å bli en ekstensiell trussel. Muligheten til å stanse programmet ved et militært angrep er i ferd med å svinne hen fordi Iran har flyttet flere av atomanleggene langt under bakken.
President Obamas manglende vilje til å møte statsminister Netanyahu denne måneden for å diskutere tidsfrister og grenser og konsekvenser er ikke en isolert hendelse. Presidenten har nemlig ikke mye til overs for Israel, som har vært USAs nærmest allierte siden 1948. Det mangler ikke på eksempler de siste tre årene hvor administrasjonen har gitt diktaturstater bedre behandling enn jødestaten. Det var heller ingen tilfeldighet at Demokratene på sitt landsmøte denne måneden droppet alle referanser i partiplattformen fra foregående år, som slo fast at Jerusalem var, er og forblir Israels hovedstad.
Da det ble kjent at Jerusalem-paragrafen var droppet skapte det enorme overskrifter i amerikanske medier, og delegater på landsmøtet var i harnisk og følte seg overkjørt av partiledelsen. Den kjente kommentatoren Charles Krauthammer poengterte at ”ord ikke spaserer av siden de er skrevet på” og at dette neppe var et uhell eller en forglemmelse slik partiledelsen hevdet, men snarere en refleksjon av de som styrer partiet og deres verdier.
Den store negative effekten denne nyheten kastet over landsmøtet førte til at president Obama ”personlig grep inn” og ba om at Jerusalem-paragrafen ble gjeninnført i partiplattformen. Det kreves to tredjedels flertall av delegatene for å endre på partiplattformen, og da den muntlige avstemmingen ble foretatt, ikke en gang, men hele tre ganger, var det tydelig at ”nei” siden – de som ikke ønsket paragrafen i partiplattformen – vant. Men en fotograf fra scenen tok et bilde av skjermene som viste teksten til landsmøtets formann Antonio Villaraigosa som tok den muntlige avstemmingen, og der kunne teksten som var skrevet på forhånd leses, og der stod det at ”ja” siden hadde flertall.
Men nei-siden er ikke ubetydelig i det Demokratiske partiet i USA. Arabisk-amerikanske delegater ropte og viftet med armene i et forsøk på å hindre at Jerusalem-paragrafen ble innført, og de protesterte høylydt mot gjeninnførselen.
De denne gangen, men hendelsen på landsmøtet viste klart at det radikale sekulære venstre har tatt over det som er verdens eldste kontinuerlige politiske parti, og det er trolig bare et tidsspørsmål før de bryter båndene med Israel for godt.
Derfor må det fortone seg ganske dystert for jødestaten og statsminister Netanyahu å være omringet av totalitære regimer og en supermakt som ikke er villig til å håndtere Irans atomambisjoner.
Av Knut-Einar Norberg, i USA