Republikanerne har avsluttet sitt landsmøte og Demokratene er i full gang med sitt. Disse to møtene har til hensikt å kapre stemmene til de 80 prosent av velgerne som driver mellom de to partiene fra det ene presidentvalget til det andre.
Allerede etter demokratenes første dag kan det skimtes en langt større forskjell på de to dominerende partiene i USA. Mens republikanerne alltid snakker om Gud og Israel og slår ring om begge i sin partiplattform, er situasjonen ganske annerledes i 2012 hos demokratene.
Demokratene, president Barack Hussein Obamas parti, har nemlig besluttet å eliminere ”Gud” fra sin partiplattform. Men den ene partiveteranen etter den andre skynder seg å føye til at partiet består av gudfryktige og troende amerikanere og de er like gudfryktige som republikanerne, og at dette egentlig ”ikke betyr så mye” ifølge tidligere guvernør Bill Richardson som er en av partiets nestorer.
Det er ikke bare Gud som er vist døra i partiplattformen til demokratene. I nyere tid har Israel vær viet mer enn en paragraf. Så sent som i 2004 og 2008 het det at ”Jerusalem er og blir Israels hovedstad”, men også dette er fjernet, og erstattet med en forsikring om at USA har Israels sikkerhet i høysetet.
Det hjelper lite at partipamper forsøker å tone dette ned. Selv om det er de færreste velgere som leser partiplattformene, så har det ikke gått upåaktet hen at Gud og Israel ikke lenger står sterkt i partiet som jødene med overveldende flertall har stemt på i generasjoner. Det er også verdt å merke seg at verken Hamas eller palestina-arabiske flyktninger heller er nevnt. Tidligere har partiet ment at terrorgruppen Hamas burde ”isoleres” og de palestina-arabiske flyktningene skulle få bo i en palestina-arabisk stat men ikke i Israel.
Det snakkes om stor jødisk velgerflukt, fra det Demokratiske partiet til det Republikanske partiet. Og det er ikke bare jøder. Men også gudfryktige demokrater som ikke lenger er komfortabelt i et parti som har vist Gud døra samtidig som partiet viste en video som hevdet at ”Det offentlige systemet er vår eneste tilhørighet”.
Av Knut-Einar Norberg i USA