Juni er en spesiell måned i nyere historie. Den 6. juni 1944 lanserte de allierte med USA i spissen den historiske D-dagen, hvor over 150,000 allierte tropper i tusenvis av skip og fly satte in en storoffensiv mot Normandie og flere andre knutepunkter langs kysten av Frankrike. Målet var å etablere et brohode mot Nazi-Tysklands styrker i Europa for å knekke Det tredje riket.
Mot alle odds og med enorme tap lyktes de allierte i sin operasjon. Og resten er historie. Europa ble frigjort fra nazistenes tyranni under Adolf Hitler og fikk leve i frihet frem til i dag. I Amerika blir soldatene fra Den andre verdenskrig ofte referert til som ”den mektigste generasjonen.” Det kommer av at de kjempet en rettferdig krig, gav alt de hadde, kom hjem og bidro til at den amerikanske økonomien ikke bare blomstret på hjemmebane, men løftet Europa og senere andre verdensdeler opp i samme taket.
Den 7. juni 1967 markerte den tredje dagen i den historiske Seksdagerskrigen i Israel. Det var dagen da israelske styrker inntok den gamle bydelen i Jerusalem og forenet det som var Israels hovedstad. Jordans okkupasjon var over, og jødene kunne igjen ferdes fritt i det som alltid har vært deres hovedstad. Også de israelske styrkene kjempet mot alle odds under denne krigen, men gav alt, og vant til slutt.
Vi som lever i vesten er slike soldater og ledere en stor takk skyldig, selv i dag, flere generasjoner etter at disse to bragdene ble gjennomført. Det var ingen selvfølge at de allierte i 1944 ville vinne krigen mot Hitler-Tyskland, ei heller at jødene ville vinne kampen om Jerusalem i en krig hvor de risikerte å miste hele landet.
Disse to historiske hendelsene viser hvor viktig det er med ledere som våger å stå for rettferdige og riktige verdier. Som det heter i den gamle kristne sangen: ”Våg å stå som Daniel;” «Sett deg for et hellig mål, Kristus klart bekjenn! Stå i rekken fast som stål Og kjemp som Daniels menn.»
Dessverre er det langt mellom ledere i dag som kan sangen, og kanskje enda færre som tør å følge Daniels eksempel. KrFs nestleder Dagrunn Eriksen sa i Vårt Land i mai i forbindelse med at hun avlyste kampen mot ”homoekteskap” at ”de måtte forholde seg til det politiske landskapet slik det er.”
–Vi kunne sagt at vi står ved det gamle, gått ned med flagget til topps og latt saken være, sa Eriksen som ledet partiets programarbeid.
Men Eriksen (hun er ikke den eneste politikeren i så måte) våget ikke stå som Daniel. Hun våget ikke stå på sannhetens grunn av frykt for å tape.
Vi skal være glade for at de allierte ikke hadde slik tankegang i 1944, samtidig som vi etterlyser ledere som tør å stå for prinsipper som kanskje ikke alltid er like populære i vår tid, men som likevel er riktige.
Av Knut-Einar Norberg i USA