Den amerikanske presidenten Barack Hussein Obamas visjon for Midt-Østen og Israel som ble lagt frem i mai er beklagelig på flere områder. For det første har president Obama i praksis eliminert alle forhandlingsutspill for Israel ved å hevde at jødestaten må gå tilbake til 1967-grensene og forhandle ut fra dem. En større gave kunne PLO-myndigheten ikke fått i denne omgang. Det som nå har skjedd er at palestina-araberne vil ta 1967-grensen som et utgangspunkt å forhandle fra i stedet for å forhandle om.
Denne nye amerikanske linjen i ”konflikten” mellom Israel og palestina-araberne er i realiteten en videreføring av det demokraten og forgjengeren Bill Clinton agrumenterte forsiktig for på 1990-tallet. Clinton, som var den frøste presidenten fra etterkrigsgenerasjonen – han hadde ingen erfaring fra krig – brukte aldri samme ord og betegnelser som president Obama. Det hadde mye med å gjøre at den amerikanske kongressen på 1990-tallet ikke ville gått med på en slik løsning fordi den var langt mer konservativ og Israel-vennlig enn det dagens administrasjon er. Men man fryktet lenge for at det var dette Clinton egentlig ønsket, i tillegg til en kroning som ”fredsskaper” mellom Israel og palestina-araberne.
Obamas syn er ikke bare en videreføring av Clintons visjon, men det er også en videreføring av president George W. Bushs linje. President Bush hadde planlagt å legge frem sin visjon for Midt-Østen under åpningen av FNs generalforsamling i september 2001. Men det ble aldri noe av denne presentasjonen fordi islamske terrorister angrep USA et par uker i forveien, og konflikten mellom Israel og palestina-araberne naturlig nok ble skjøvet ut på sidelinjen.
Men president Bush var den første amerikanske presidenten til å gjøre det til offisiell amerikansk linje å dele opp Israel i en jødisk og en arabisk stat. Man kommer seg ikke unna dette uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv om han ikke var innstilt på å bruke grensene fra 1967 som utgangspunkt, var det soleklart for palestina-araberne at de hadde fått gehør og amerikansk støtte for en stat i Israel.
Det kom ikke som noen overraskelse når president Obama derfor valgte å gå to skritt lenger ved å bruke 1967-grensen som utgangspunkt. Palestina-araberne ble belønnet med dette til tross for at de aldri ville forhandle med Israel, kanskje i håp om at de nå vil. Men før eller senere vil sikkert 1948-grensene bli kastet inn i debatten.
Det var derfor forfriskende å se statsminister Binyamin Netanyahu ikke bare ta direkte avstand fra president Obamas tale og visjon under sitt besøk i Det hvite hus, men også å gi ham en lektyre i historie og militær strategi. For, som statsministeren sa til en målløs preisdent som satt og hørte på, så var grensene fra 1967 ikke fredsgrenser, men grenser som ble dannet av krig og våpenhvile. Det er faktisk – til tross for at en av lederskribentene i Verdens Gang ”ikke tror noe på det” – strategisk vanskelig for Israel å forsvare landet dersom grensene fra før Seksdagerskrigen skal danne utgangspunkt. Israel vil bare bli halvannen mil bredt på det smaleste, og landet kan derfor kuttes i to under et angrep. Dette er bekymringsverdig for de som har til oppgave å forsvare et land.
Beklagelig er det at Israel i det hele tatt forhandler om dette ettersom palestina-araberne allerede har sin stat lenger øst, og som går under navnet Jordan. Kongeriket Jordan består nemlig av 70 prosent av mandatområdet fra det gamle Palestina, og over to tredjedeler av befolkningen i landet er ”palestina-arabere.” Den amerikanske linjen overfor Israel og Midt-Østen de siste 15 årene kan derfor best betegnes som et veslit retrett, hvor vestens verdier viker for islamske krav i Midt-Østen.
Av Knut-Einar Norberg, redaktør Karmel.net