[singlepic id=56 w=350 h=270 float=]
«Den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn landets grøde, skal dere holde Herrens fest. Den skal vare sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måned skal dere holde denne høytidenŠ». (3. Mos. 23, 39-43)
Dette er innstiftelsesordene for løvsalenes høytid, eller løvhyttefesten.
På hebraisk kalles den for sukkot, et flertallsord av sukka, som betyr løvhytte. Det er den siste av de tre valfartsfester hvor jødefolket kom opp til Templet for å ofre og stille seg frem for Gud. Løvhyttefesten har to bibelske tema. Den minner om ørkenvandringen og det var en jordbruksfest.
Da jødene vandret 40 år i ørkenen bodde de i løvhytter. De var usle og svake, ute av stand til å beskytte sin eier, dersom ikke Herren holdt hete eller vind og nedbør borte. Lærdommen er at dersom ikke Herren vokter løvhytten, vokter vekteren forgjeves. I over 2000 år har Gud bevart jødene på deres historiske vandring gjennom korstog, pogromer og Holocaust. De mange løvhyttene i Israel i dag vitner også om at Gud har bevart jødefolket.
[singlepic id=57 w=320 h=240 float=]
Jødene viser stor iver når de bygger løvhytte. Den må ha minst tre vegger.
De kan være av plast, tre eller tøy. Mange bruker stoff fordi det gjør hytten sval i varmen. Det viktigste på løvhytten er taket. Det kan lages av grener, og palmegrener er mest populært. Det skal ikke være tettere enn at man kan se stjernene og dermed minnes Guds omsorg under vandringen i ørkenen. Alle grener som brukes til tak må være kuttet og ikke ha forbindelse med jorden.
For menn er det en mitzva (god gjerning) å sitte i løvhytten. Der spiser man og de ivrigste sover der. Kvinner er ikke pålagt å sitte i løvhytten, siden de har viktigere ting å gjøre som å oppdra barn. Dessuten sier de lærde at kvinner har bedre forståelse av tid og at det er menn som trenger å lære seg disiplin ved å sitte i løvhytten.
Det er vanlig å invitere gjester til løvhytten. Det sies at den som ikke inviterer fattige og enker tenker bare på sin egen mage. Symbolsk inviteres også de sju patriarkene Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Aron og David.
[singlepic id=59 w=320 h=240 float=]
Selv på store dyre hoteller spiser mange mennesker frokost i løvhytten.
Under festen bruker man en festbukett som består av lulav, en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet og dermed er alle Israels landskaper representert. Etrog er grønn eller gul som en sitron og kommer fra hadartreet, som er skjønnhetens tre. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre over alt. Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten, akkurat som prestene gikk rundt alteret på Templets tid.
På Templets tid på den siste store dagen i løvhyttefesten, «hoshana raba» (det store hosianna) hentet prestene vann i Siloadammen og ypperstepresten sprinklet det sammen med vin i skåler foran alteret med bønn om høstregn.
Folket sang Hoshana-bønnen fra hallel-salme 118, 25; «Å Herre frels!» (hosha¹na betyr Herre, frels!).
Ordet «hosianna» var et kjent uttrykk som folket ropte, også under påskefesten da Jesus red inn i Jerusalem.
For kristne har vannseremonien ved Templet en spesiell betydning. Under vannseremonien sang folket fra Jesaja 12, 3: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder». Jesus henviser til alt dette da Han på den siste, den store dag i høytiden, stod og ropte ut: «ŠOm noen tørster, han komme til meg å drikke! (Joh. 7, 37-38)
[singlepic id=60 w=320 h=240 float=]
På løvhyttefesten i Jerusalem var det vanlig at Templet var opplyst med store oljelamper. Illuminasjonen på festnettene var i seg selv en attraksjon og Jesus sier: «ŠJeg er verdens lys! Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh. 8, 12).
Løvhyttefesten får sin oppfyllelse i Tusenårsriket. Da skal alle nasjoner komme opp til løvsalenes fest i Jerusalem. Sakarias 14, 16-19 forteller om dette: «Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos demŠ».
Fra messiansk hold er det blitt påpekt at nå er hveten og druene modne. I Johannes åpenbaring 14, 14-20 står det at Gud sender ut sigden for å høste hveten. Dette skal være et bilde på menigheten som høstens inn for Herren.
Så forteller Åpenbaringsboken at sigden skal høste drueklasene som kastes i Guds vinpresse og tråkkes til blodet når like til hestenes bisler. Dette er et bilde på dommen over folkene etter at menigheten er rykket opp til Gud.
Det kulminerer med at Messias kommer til Oljeberget for å opprette Tusenårsriket.
Etter løvhyttefesten følger Toraens gledesfest.
Av Vidar Norberg i Jerusalem