Den israelske beslutningen om å borde en armada på seks skip med hundrevis av Hamas-aktivister foruten ”humanitært utstyr” utenfor kysten av Gaza 31. mai avdekker atter en gang at verden opererer med to standarder, en for Israel og en for alle andre.
For det første er det helt klart at Israel var ved sin fulle rett til å borde skipene. Samtlige skip med dertilhørende aktivister, flere av dem kjente antisemitter, ble advart mot å seile til Gaza og fikk klar beskjed om at de ville bli stanset dersom de kom mot kysten. Israel har som alle andre nasjoner en full rett til en såkalt preemptiv aksjon, hvor de griper inn før de selv kan bli påført skade.
For det andre fikk armadaen og aktivistene om bord full anledning til å sende de angivelige 10,000 tonnene med humanitær bistand til Gaza via Israel eller Egypt. Men også dette takket de nei til. Det var innlysende for alle med rimelig gangsyn at armadaen hadde til hensikt å bryte den israelske marineblokaden som ble innført etter at terrorgruppen Hamas i 2007 kuppet Gaza og tok over kontroll av landstripen.
Det som igjen er verdt å merke seg er hvordan araberlandene, muslimske land og det internasjonale samfunnet forøvrig, som i hovedsak består av Europeiske land, har en standard for Israel og en for alle andre. Dette gjelder ikke minst lille Norge og utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Det er derfor rimelig å minne på Norges nære historie. Det er ikke så mange år siden Norge (kystvakten) skjøt med granater mot islandske trålere i fiskefarvann som Norge har gjort krav på utenfor Svalbard, en øygruppe som Norge hevder suverenitet over (Svalbardtraktaten), men som ikke alle land har skrevet under på. Islendingene er for øvrig et broderfolk til oss nordmenn. Likevel åpnet vi ild mot dem for å forsvare våre fiskerettigheter. I fjor ble det også kjent at offiserer fra det norske forsvaret deltok i frilansvirksomhet på fritiden for å hente hjem skilsmissebarn fra Marokko. Norske soldater deltar for øvrig i krig i Afghanistan, og de to siste tilfellene er på ingen måte klandreverdig.
Russland border egne og andre skip når nasjonal sikkerhet tilsier dette. Det samme gjør Frankrike, England og USA, og Norge. Ingen trekker disse nasjonenes rettigheter i tvil. Det er også verdt å merke seg at Norge ikke nøler med å kritisere USA og Israel når de må bruke militær makt for å forsvare nasjonale interesser, mens tonen er en ganske annen når det gjelder Russland, som er mektig nok til å utfordre norske interesser dersom det skulle falle dem for godt.
Gaza-armadaen som nå er i søkelyset klarte å provosere frem det de ønsket, nemlig en bred internasjonal fordømmelse av Israel. Hellas, som er bankerott men som fikk en økonomisk redningspakke fra EU, foruten Spania, som er på randen av konkurs, og England, som er faretruende nær randen, har alle kritisert Israel. Tyrkia som har gått i bresjen for å fordømme Israel, okkuperer selv en tredjedel av Kypros, og er forøvrig det eneste landet i verden som har anerkjent den «Tyrkiske Repulikken Nord-Kypros» som man hører lite om i media.
Demonstrasjoner mot Israel de kommende ukene vil trolig bli voldelige, og det er ikke utenkelig at flere vil bli drept i så henseende enn de ni som ble drept under det israelske raidet.
I den internasjonale opinionen hjelper det forsvinnende lite at de israelske soldatene ble møtt med kniver og slagvåpen da skipene ble bordet. Men for Israel var det nødvendig å trekke en grense og ikke fire mer på kravene. Dersom armadaen hadde nådd målet ville Israel ikke bare mistet sin avskrekningskapasitet, men Hamas kunne fritt importert våpen ammunisjon og annet militært utstyr til Gaza for bruk i krige mot Israel. Det er nettopp derfor Israel og Egypt har innført en blokade av Gaza. Men det har Gahr Støre ikke fått med seg.