Beslutningen om å dele ut Nobels fredspris i 2009 til USAs president Barack Hussein Obama er enda en spiker i kisten på det som angivelig skal være en av de mest prestisjefylte prisene i verden. Prisen som deles ut i Oslo hvert år er i ferd med å bli en vits, og en heller dårlig en sådan.
Flere av prisene har i løpet av årene riktignok vært tvilsomme, men denne trenden ser ut til å ha skutt fart de siste par tiårene. I 1976 ble den utdelt til Betty Williams og Mairead Corrigan for å ha arbeidet for fred i Nord-Irland. Nå kan ikke duoen klandres for de påfølgende årene med blodbad, men Betty Williams sa til skolebarn i Australia i juli 2006, at hun hadde ”lyst til å drepe president George W. Bush”. Hun gjentok dette på en ny fredskonferanse i Texas året etter.
Yassir Arafat, den moderne terroristens far, fikk prisen i 1994. Ytterligere forklaringer om hans bakgrunn og diskvalifisering fra å få en hvilken som helst fredspris skulle derfor være unødvendig.
FNs generalsekretær Kofi Annan og De forente nasjoner (FN) fikk prisen i 2001. Det til tross for at Annans undersåtter og FN som organisasjon, var aktivt involvert i ”oil for food” skandalen hvor FN-organisasjoner mot bestikkelser jobbet aktivt for å skaffe Iraks diktator Saddam Hussein det han måtte ønske av gods og gull til tross for en internasjonal boikott av Irak, i bytte for olje på 1990-tallet. Mange FN-ansatte og organisasjoner med tilknytning til FN ble søkkrike på svartehandelen, og ingen ble stilt til regnskap for dette. FN overså samtidig nedslaktingen av bortimot en million mennesker i Rwanda i 1994, i kampene mellom Hutuene og Tutsiene, uten at de gjorde noe for å stanse dette. Og i årtier har FN-ansatte i Afrika drevet med systematisk voldtekt og utnyttelse av fattige de har oppsyn med i Afrika.
Jimmy Carter, som har tatt parti med Hamas og andre palestina-arabiske terrorgrupper etter at han ble tildelt prisen i 2002 er et annet mørkt kapittel i Nobelkomiteens beslutningsdyktighet, eller mangel på sådan.
I 2005 gikk prisen til Det internasjonale atomenergibyrået og leder Mohamed ElBaradei, som i mange år har forsøkt å tone ned Irans anstrengelser for å skaffe seg atomvåpen. Nylig sa ElBaradei at et Israel med atomvåpen er den største trusselen mot fred i Midt-Østen og at Irans atomtrussel er ”sterkt overdrevet”.
Barack Hussein Obama fikk ikke prisen for noe han har gjort, bare for talene han holdt de første ukene av sitt presidentembete. Det er ganske utrolig av en komité å gi en slik pris til en mann som bare har visjoner men som ennå ikke har klart å utføre noe konkret. Det er ganske innlysende at Obama fikk prisen fordi han ikke er president George W. Bush, noe komiteen indirekte sa. Avisen Washington Post – som er ganske vennlig innstilt til Obama – skrev på lederplass i august i år at Obama hadde gått langt for å åpne nye vennskap og forbindelser med regimer som inntil i år har vært avskjært fra forbindelser med USA. Obama åpnet døren uten betingelser for undertrykkende regimer som Syria, Iran og Nord-Korea. Post påpekte at det bare var ett land som Obama hadde stilt betingelser til og gjort det klart for omverdenen at de måtte endre sin politikk, og det var Israel.
Det er liten tvil om at Nobels fredspris er politisk motivert og derfor undergraver komiteen sitt eget virke. Årets utnevnelse må derfor sees på som et ønske fra nobelkomiteen om å få en amerikansk president på besøk til Norge og ikke noe annet.
Av Knut-Einar Norberg
Nettredaktør, Karmel.net